Definisjoner

I Norge brukes begrepene veiledere, retningslinjer, terapianbefalinger, handlingsprogrammer, metodebøker og prosedyrer på ulike måter. Dokumentene har til felles at de gir råd og anbefalinger om forebygging, diagnostikk, behandling, oppfølging og organisering av helsetjenester.

Begreper

Veiledere: Innhold i veiledere varierer etter den funksjon de skal fylle. Felles for de fleste veiledere er at de omtaler og beskriver et fagområde på et generelt og overordnet nivå. En veileder kan inneholde en eller flere retningslinjer for håndtering av spesifikke tilstander innen fagområdet.
Nasjonale veiledere utarbeides av Helsedirektoratet.

Det finnes ulike typer veiledere: 

  • Veiledere for tekniske prosedyrer eller fremgangsmåter.
  • Veiledere hvor hovedinnholdet er organisering, tilrettelegging og videreutvikling av tjenesten. Slike veiledere er ofte knyttet til iverksetting og gjennomføring av nasjonale handlingsplaner/strategier eller nasjonale satsningsområder.
  • Veiledere for praksis knyttet til lov og forskrift.  

Veiledere gir også ofte en oversikt over nasjonale styrende dokumenter eller lover og forskrifter av betydning for det aktuelle fag-/temaområde. I tillegg gis det utdypende forklaringer og gode råd for praksis. Veiledere utarbeides av ulike instanser som frivillige organisasjoner, interesseforeninger, fagorganisasjoner og offentlige instanser.

Handlingsprogrammer dekker gjerne et fagfelt som for eksempel kreft. Handlingsprogrammer er ofte knyttet til nasjonale strategiplaner. De inneholder henvisninger til politiske beslutninger samt retningslinjer for håndtere av ulike tilstander.  

Retningslinjer er systematisk utviklede råd og anbefalinger utarbeidet for å støtte helsepersonell og pasienter i konkrete helserelaterte situasjoner (1)

Retningslinjene gir anbefalinger knyttet til alle ledd behandlingskjeden - forebygging, diagnostikk, behandling, oppfølging og kommunikasjon til pasient og pårørende. De beskriver også ofte hvilket arbeid som skal gjøres og av hvem. Organisering av tjenesten kan også være spesifisert i retningslinjer. Retningslinjer lages av medisinskfaglige foreninger og organisasjoner, kompetansesenter, Helseforetak, frivillige organisasjoner og offentlige institusjoner.

Nasjonale retningslinjer er ofte litt bredere og omfatter gjerne hele pasientgrupper eller sykdomsgrupper og utarbeides nå av Helsedirektoratet. Det kan også lages retningslinjer på smalere medisinske felt. Arbeid med Nasjonale retningslinjer settes ofte i gang på grunn av nye kostbare behandlingsmuligheter skal tas i bruk, ulikheter i helsetilbud eller i forbindelse med politiske føringer og nasjonale satsninger.

Terapianbefalinger er det i all hovedsak Statens legemiddelverk som utarbeider. Foranledningen vil være ny informasjon om legemidlers effekt og/eller bivirkninger, eller behov for å sette nye legemidler inn i en terapeutisk sammenheng. Legemiddelverket har besluttet i 2008 at terapianbefalingene skal være mer kortfattet og publiseres raskere enn de tidligere mer omfattende terapianbefalingene.

Behandlingsanbefalinger er konkrete råd og anbefalinger om behandling. Ofte lages sammendrag av retningslinjer der alle behandlingsanbefalingene er trukket ut slik at retningslinjen blir mer kortfattede og brukervennlig. Dette er vanlig i forbindelse med internasjonale retningslinjer, men ikke så vanlig for norske retningslinjer.

Giftinformasjonen lager for eksempel behandlingsanbefalinger ut fra sine grunnlagsdokumenter om forgiftninger. Disse omfatter også diagnostikk og oppfølging og ledsages av referanseliste. Dermed vil disse behandlingsanbefalingene være synonymt med det som av andre betegnes som retningslinjer. 

Prosedyrer er detaljerte beskrivelser av hvordan helsepersonell bør utføre klinisk avgrensede oppgaver som for eksempel blodprøvetakning, hjerte- lungeredning, spirometrimåling med mer. Prosedyrer kan være medisinskfaglige eller administrative. Prosedyrene bør lages på grunnlag av dokumenter som synliggjør kunnskapsgrunnlaget for prosedyren og valg som er gjort i utarbeidelsen av denne. Det bør være tydelig sammenheng mellom prosedyren og tilhørende dokumenter som prosedyren bygger på, for eksempel veiledere, retningslinjer, strategidokumenter der brukerønsker, politiske ønsker eller annet er beskrevet.

Metodebøker er samlinger av prosedyrer innen et gitt fagfelt. Kan også i visse tilfeller inneholde retningslinjer.

Kvalitetsvurdering

Helsebiblioteket ønsker at kvaliteten på dokumentene i retningslinjedatabasen skal være transparent for brukeren.

For å kvalitetsvurdere andre dokumenter ssom gir råd og anbefalinger om forebygging, diagnostikk, behandling og oppfølging bruker Helsebiblioteket derfor AGREE - verktøyet.

I og med at retningsgivende dokumenter i Norge har mange ulike betegnelser kan ikke navnet på dokumentet være avgjørende for om dokumentet blir vurdert med AGREE.

AGREE - verktøyet er utviklet til å vurdere alle typer dokumenter som dekkes av IOM definisjonen: 'systematically developed statements to assist practitioners and patients decisions about appropriate health care for specific circumstances'.

Alle dokumenter i retningslinjedatabasen - norske, skandinaviske eller engelskspråklige - der innholdet dekkes av denne definisjonen vil derfor bli vurdert med AGREE- verktøyet.

Det er like viktig å beskrive målsetninger, involvering av interessenter, metodisk nøyaktighet, redaksjonell uavhengighet og presentere innholdet klart og entydig uansett om utgiver velger å betegne dokumentet en veileder, handlingsprogram, retningslinje, behandlingsanbefaling, terapianbefaling eller tilsvarende.

Lover, forskrifter og rundskriv tilknyttet disse kvalitetsvurderes ikke.

 

Refereanse:

1. Marilyn J. Field and Kathleen N Lohr, "Clinical practice guidelines are systematically developed statements to assist practitioner and patient decisions about appropriate health care for specific clinical circumstances."  National Academy Press, Washington D.C. 1990 (vår oversettelse av definisjonen)

(http://www.helsebiblioteket.no/224513/definisjoner)