Tekst: Arild Bjørndal, Kunnskapssenteret, 2007.
(Teksten er også publisert i dagens medisin nr 21, 2007 )

Hvordan redusere stoffbruk i fengsler?

Det er mulig å redusere stoffbruk i fengsler, men det er krevende. Det viser en systematisk oversikt fra The Campbell Collaboration. Terapeutiske samfunn virker best.

I mange land er det en høy forekomst av stoffavhengighet blant kriminelle. Det dreier seg ofte om et omfattende blandingsmisbruk hos en hardt belastet gruppe med sammensatte problemer og komplekse behov.

Det gjelder også i Norge. Fafo publiserte i 2004 en meget lesverdig levekårsundersøkelse blant innsatte i norske fengsler (1). Der framgår der at seks av ti fanger definerte seg selv som narkotikaavhengige før fengsling.

En fengslingsperiode burde i teorien være en god anledning til å intervenere med behandling av stoffavhengighet. Tilgangen på stoff er begrenset, man har tid til disposisjon og innslaget av tvang er betydelig.

At misbruket fortsetter innenfor murene viser imidlertid hvor vanskelig det er å komme problemet til livs. Årsakene er mange. Det er heller ikke lett å få øye på hva som virker. Da er det relevant og pålitelig forskning som trengs; det er kun sammenliknende erfaring som vil gi innsikt i hvilke programmer eller typer av behandling som har effekt i det mylder av påvirkninger også fanger er utsatt for. En systematisk oversikt gir noen svar og viser vei for fortsatt forskning (2).

Hva er målet?

Alle forsøkene som her er inkludert, har målt hendelser etter løslatelse. Det vanligste utfall er gjentatte kriminelle handlinger. Overraskende få (en tredel) av evalueringene målte fortsatt stoffbruk.

Kunnskapsgrunnlaget

Oversikten inkluderte 66 uavhengige sammenlikninger fra 53 ulike forsøk. Man sammenliknet med ”ingen spesiell behandling”. Studiene omfattet mer enn 150 000 fanger. Man inkluderte forsøk med en kontrollgruppe og kriteriet for inklusjon var derfor ikke begrenset til randomiserte forsøk. Bare halvparten av studiene var publisert som tidsskriftartikler.

Langt det største antall undersøkelser er utført i USA hvilket begrenser overførbarheten. Samtidig burde det være en inspirasjon, og anspore andre samfunn til å prioritere effektevalueringer på dette viktige og vanskelige feltet. Det dreier seg om et uhyre viktig spørsmål, og Norge kunne ha gått foran ved å lage relevant og pålitelig forskning.

De fire typene tiltake som er sammenliknet i denne studien

Terapeutiske samfunn innebærer å skille de narkotikaavhengige innsatte som deltar i programmet fra de andre fangene. Programmet innebærer brukermedvirkning og en støttende, men også konfronterende stil. Fokus er på underliggende sykdommer og problemer, ikke bare på stoffmisbruket. De fleste av studiene i oversikten prøvde ut såkalte hierarkiske terapeutiske samfunn, som er en noe annen tradisjon enn de mer demokratisk innrettede samfunn som er kjent bl.a. i norsk psykiatri.

Rådgivningsprogrammer omfatter skolegang, trening i kognitive ferdigheter, trening i livsferdigheter mm. Vanlige 12-trinns programmer for avvenning regnes også med her. Det er altså ulike tilnærminger som ofte er gruppebaserte.

”Boot camps” er en tøff, militært inspirert tilnærming der man skal oppdra de innsatte gjennom hard eksersis. Det er et populært tiltak i USA, særlig rettet mot tenåringer øverst på skråplanet, men brukes også inne i fengsler.

Substitusjonsbehandling er først og fremst metadonprogrammer.

Hva virker?

Terapeutiske samfunn ser ut til å redusere kriminalitet og fortsatt stoffmisbruk, uavhengig av hva slags kriminelle det dreier seg om, hvilken setting forsøkene har foregått i og hvordan effekten er målt. Det synes altså å være et robust funn, og effekten er faktisk sterkest i de metodisk beste studiene. Hvis man antar at 35 % av kontrollene vil begå nye straffbare handlinger, viser de eksperimentelle forsøkene at tallet vil være ca. 21 % blant dem som fikk tilbud om denne formen for behandling.

Rådgivningsprogrammer synes å ha effekt, men effekten varierer etter målgruppe og type intervensjon. Studiene er gjennomgående svakt utformet og utført.

Boot camps virker ikke, og fem små forsøk viser motstridende resultater for substitusjonsbehandling.

Referanser

1. Friestad, C.; Hansen I.L.S. Levekår blant innsatte. Fafo rapport nr. 429. Oslo, 2004
2. Mitchell O, Wilson DB, MacKenzie DL. The effectiveness of incarcerationbased drug treatment on criminal behavior. Campbell Systematic Reviews 2006:11. DOI: 10.4073/csr.2006.11