Fra Giftinformasjonen. Utarbeidet 2004 - sist endret 2010.

Anbefalingen beskriver kun hovedtrekk ved forgiftning og behandling. Ring Giftinformasjonen (22 59 13 00) ved behov for ytterligere informasjon eller diskusjon.

"Kvelegasser" eller ”lungegasser” er betegnelser på gasser som har vært benyttet eller lagret som stridsmidler. De viktigste lungegassene er klorgass og fosgen som begge ble benyttet som kjemiske stridsmidler i første verdenskrig. Disse gassene er også i utstrakt industriell bruk og lett tilgjengelige. Andre lungegasser som har vært diskutert brukt som stridsmidler er difosgen, kloridtrifluorid, disvoveldekafluorid og perfluorisobutylen (PFIB) (2,3).

”Tåregasser” brukes om gasser som har vært benyttet til å kontrollere demonstrasjoner og opprør. Tåregassen som anses for å være mest aktuell som stridsgass er kloropikrin.

Gassene har til felles at de danner irriterende/etsende forbindelser ved kontakt med slimhinnene (1). Tåregassene virker først og fremst på øyne og øvre luftveier, mens lungegassene virker lenger ned i luftveiene.

Tabell 1: Noen fysikalsk-kjemiske egenskaper for fosgen og klor (2)

	Fosgen	Klor
Lukt	Nyslått høy, søt, råtnende frukt. Stikkende ved høye konsentrasjoner	Stikkende
Farge	Fargeløs	Grønn-gul
Smeltepunkt (°C)	ca – 120	-101
Kokepunkt (°C)	ca 8	-34
Flyktighet (g/m3 ved 20 °C)	6400	ca. 7000
Vannløselighet (g/l)	0,9	7
Tetthet væske (g/ml)	1,4	1,5
Tetthet gass (rel. til luft)	3,5	2,6

Gå direkte til:

• Fosgen
  • Virkningsmekanisme
  • Eksponeringsmåte
  • Symptomer og kliniske tegn
  • Behandling
• Klor
• Kloropikrin
  • Eksponeringsmåte
  • Symptomer og kliniske tegn
  • Behandling
• Andre tåregasser
  • Behandling
• Referanser

Fosgen

Fosgen (karbonyl diklorid, CG) forårsaket 85 % av dødsfallene som skyldtes eksponering for kjemiske stridsmidler under første verdenskrig. Fosgen kan ha effekter ved lavere konsentrasjoner enn det som kan oppdages ved lukt. Gassen kan vanligvis luktes ved konsentrasjoner som overstiger ca 16 mg/m3 i luft, men trenede arbeidere kan lukte helt ned i 1,6 mg/m3.

Virkningsmekanisme (2,4-7)

Fosgen er lite vannløselig og trenger derfor dypt ned i lungene ved inhalasjon.

Virkningsmekanismen for fosgen er ikke fullstendig klarlagt. Rådende hypotese er at fosgen binder seg til aminogrupper, hydroksylgrupper og sulfhydrylgrupper i cellenes makromolekyler og forstyrrer funksjonen til disse molekylene. Fosgen er også vist å gi økt lipidperoksidering samt å initiere en kaskade av inflammatoriske cytokiner. En annen mulig virkningsmekanisme er via økning av neurotransmittoren substans P i lungevev. I vann hydrolyseres fosgen til saltsyre. Ved høye konsentrasjoner av fosgen kan mengden av saltsyre som dannes være stor nok til å ha en innvirkning på toksisiteten.

Resultatet er flekker med emfysem, partiell atelektase (ufullstendig utspiling av lungeblærene) og ødem. Fosgen øker permeabiliteten i kapillærene og forstyrrer derfor væskebalansen slik at plasmavolumet reduseres. Fosgen kan forårsake lungeødem i de alvorligste tilfellene.

Eksponeringsmåte (4)

Sannsynlig eksponering for fosgen er via inhalasjon av gass. Fosgen har få effekter på huden. Dermal absorpsjon er ikke ansett for å utgjøre noen risiko.

Symptomer og kliniske tegn (4,5,8-10)

• Ved eksponering ses irritasjon i øyne (brennende følelse), tåreflod, sår hals, hoste, følelse av å kveles, pustebesvær, kvalme og hodepine.
• Etter lave og kortvarige eksponeringer forsvinner disse symptomene raskt når eksponeringen opphører.
• Ved høyere eksponeringer kommer det en latensperiode på 30 min - 48 timer, hvor pasienten kan være symptomfri. Lengden på latensperioden avtar med økende konsentrasjoner av gassen. Etter latensperioden kan pasienten utvikle lungeødem og alvorlig respirasjonsbesvær.
• Alvorligheten av de initiale symptomene er ikke indikasjon på hvor alvorlige de senere skadene på lungene kommer til å bli. Lungeskade kan også oppstå uten at de initiale symptomene er registrert
• Fosgen kan gi irritasjon og etseskader på huden.
• For mer informasjon vedrørende symptomer, se "Irriterende gasser - behandlingsanbefaling ved forgiftning".

Behandling (2,8,11)

Det finnes ingen antidot mot fosgen. All behandling er derfor symptomatisk.

Førstehjelp på ulykkesstedet

1. Transporter pasientene til et ikke-kontaminert område.
2. Sørg for frie luftveier. Gi oksygen om nødvendig. Kontroller hjertefrekvens.
3. Dekontaminering er generelt ikke nødvendig etter eksponering for fosgengass. Personer eksponert for fosgen i væskeform må dekontamineres. Ta av klær og skyll med varmt vann og såpe. Unngå å ta av klær over hodet. Skjær opp og fjern gensere, T-skjorter og lignende.
4. Skyll øynene grundig. Fjern eventuelle kontaktlinser.
5. Hold pasienten så rolig som mulig. All fysisk aktivitet kan forverre skadene og øke risikoen for dødsfall.

På sykehus

• For videre behandling, se "Irriterende gasser - behandlingsanbefaling ved forgiftning".

Klor

Klorgass ble benyttet som stridsgass under første verdenskrig. I motsetning til fosgen er klor vannløselig og vil derfor primært påvirke de øvre luftveiene. Klorgass er mye mindre giftig enn moderne stridgasser, men er i utstrakt industriell bruk og er derfor lett tilgjengelig. Klor er tyngre enn luft og vil samles langs bakken eller langs gulvet. Se eventuelt "Klorgass - behandlingsanbefaling ved forgiftning".

Kloropikrin

Kloropikrin (triklornitrometan) virker irriterende på slimhinner både i øyne og i øvre og midtre deler av luftveiene. Kloropikrin brukes som pesticid og finnes derfor lett tilgjengelig. Kloropikrin ble brukt som stridsgass under første verdenskrig og har senere blitt brukt både i krig og terroriemse. Det er vanskelig å oppnå tilstrekkelig høye konsentrasjoner til at gassen kan brukes som masseødeleggelsesvåpen. Kloropikrin ble tidligere brukt som tåregass, men dette gjøres nå i liten grad da gassen anses å være for toksisk.

Kloropikrin er en oljeaktig, flyktig væske ved normale temperaturer. Den er lite vannløselig og hydrolyserer i alkaliske løsninger. Kloropikrin har en intens lukt og blir brukt som tilsetning til gasser for at lekkasjer skal kunne oppdages.

Kloropikrin kan dekomponere ved høye temperaturer og danne giftige gasser som fosgen, hydrogenklorid, nitrogenoksider og karbonmonoksid.

Eksponeringsmåte (2,4,9)

Kloropikrin kan spres som en gass eller aerosol (spray) og eksponering vil da skje via hud, øyne eller via luftveier.

Symptomer og kliniske tegn (2,3)

• Øyne
  Konsentrasjoner over 2 mg/m3 kloropikrin i luft medfører tåreflod og smertefull irritasjon i øyne i løpet av få sekunder. Kontakt med væske kan gi permanent blindhet.
• Respirasjonssystemet
  Inhalasjon av kloropikrin fører til irritasjon i luftveiene, hovedsaklig i store og små bronkier, men også i alveolene. Hoste, heshet og tetthet i brystet. Høye konsentrasjoner av kloropikrin gir dyspné og lungeødem. Alvorlig lungeødem er antatt å være hovedårsaken til eventuelle dødsfall. Eksponering for h.h.v.119 ppm i 30 min og 298 ppm i 10 min førte til død. LCt50 er oppgitt til 20000 mg/min/m3. For mer informasjon vedrørende symptomer, se "Irriterende gasser - behandlingsanbefaling ved forgiftning".
• CNS
  Svimmelhet, hodepine og generell utmattelse.
• Mage-tarmkanalen
  Peroralt inntak gir oppkast og diaré.
• Hud
  Kloropikrin i væskeform kan gi etseskader/brannsår og blemmer.

Behandling

Det finnes ingen spesifikk antidot og all behandling av pasienter eksponert for kloropikrin er symptomatisk.

Førstehjelp på ulykkesstedet

1. Transporter pasientene ut av det kontaminerte området. Vanligvis vil dette være tilstrekkelig. Innsatspersonalet må ha beskyttelse mot stridsgasser hvis de skal gå inn i kontaminert område.
2. Dekontaminering må foretas. Ta av klær og skyll med varmt vann og såpe. Unngå å ta av klær over hodet. Skjær opp og fjern gensere, T-skjorter og lignende.
3. Sørg for frie luftveier. Gi oksygen om nødvendig. I alvorlige tilfeller bør pasienten holdes under observasjon i 48 timer og kontrolleres for hypoksi eller hyperkapni (overskudd av karbondioksid).
4. Skyll øynene i minst 15 minutter. Fjern eventuelle kontaktlinser.

På sykehus

• For videre behandling, se "Irriterende gasser - behandlingsanbefaling ved forgiftning".

Andre tåregasser (3,4,12)

Eksempler på andre tåregasser/irriterende gasser er acrolein, omega-kloracetofenon (CN), dibenzo (b,f)-1,4-oxazepin (CR), orto-klorobenzylidin malononitril (CS) adamsit (DM) difenylklorarsin (DA), difenylcyanoarsin (DC), halogenerte estere, halogenerte ketoner, xylyl bromid, Oleoresin Capsicum (OC, pepperspray).

Gassene virker irriterende på øyne og luftveier. Symptomer på forgiftning omfatter røde øyne, tåreflod, smerter i øynene, syns forstyrrelser, rhinnorea, smerter i nese og munn, svelge vansker, hudskader, kløe, tett bryst, hoste, kortpustethet, pipende lyder ved pusting, kvalme og oppkast.

Behandling

• Det finnes ingen antidot mot tåregasser. All behandling vil være symptomatisk. Hvis konsentrasjonen av tåregassene ikke er meget høy vil det være tilstrekkelig å fjerne pasientene fra kontaminert område og skylle øynene i minst 15 minutter.
• Se "Irriterende gasser - behandlingsanbefaling ved forgiftning".

Referanser

1. Jacobsen D og Enger, E. 1993. Forgiftninger og gassulykker. Tidsskr. nor. Lægeforen. 18, (113), 2261-2265.
2. The European Agency for Evaluation of Medicinal Products (EMEA). Pre-authorisation Evaluation of Medicines for Human Use. 2003. EMEA/CPMP Guidance Document on the Use of Medicinal Products for the Treatment of Patients Exposed to Terrorist Attacks with Chemical Agents. Accessed oktober 2003.
3. FFI. 2002. Chemical weapon data. Database fra Forsvarets forskningsinstitutt. P.O Boks 25, 2007 Kjeller.
4. Marrs, TC., Maynard, RL. og Sidell, FR. 1996. Chemical warfare agents. Toxicology and treatment. JohnWiley and sons. Baffins lane, Chichester, Wesr Sussex PO19 1UD, England.
5. Borak, J. og Diller, WF. 2001. Phosgene exposure: Mechanisms of injury and treatment strategies. J Occup Environ Med vol 43 nr 2 s 110-9.
6. Bauer, RM., Young, GD, og Keeler, JR. 1997. Tachykinins and pulmonary edema after acute phosgene exposure in guinea pigs. J. Am. Coll. Toxicol. 15 (Suppl. 2) S99-S112.
7. Urbanetti, JS. 1997. Toxic inhalational injury. I; Zajtchuk (Red): Medical aspects of chemical and biological warfare. Textbook of military medicine. Borden institute. Walter Reed Army Medical Center. Washington DC.
8. Ellenhorn MJ, Schonwald S, Ordog G, Wasserberger J. Ellenhorn`s Medical Toxicology. Diagnosis and Treatment of Human Poisoning. 2nd Edition. Baltimore: Williams & Wilkins, 1997.
9. WHO 2003. Public health response to biological and chemical weapons. Draft may 2003.
10. IPCS. 1997. Phosgene. Env Health Crit nr 193. WHO, Geneva.
11. ATSDR (Agency for toxic substances and disease registry). Medical management guidelines (MMGs) for Phosgene (COCl2). www.atsdr.cdc.gov/MHMI/mmg176.html. Tilgjengelig 22-01-2004.
12. Ketchum, JS og Sidell, FR. 1997. Incapacitating agents. I; Zajtchuk (Red): Medical aspects of chemical and biological warfare. Textbook of military medicine. Borden institute. Walter Reed Army Medical Center. Washington DC.

Relevante søkeord:
Intoksikasjon, intoks, intox, intoxikasjon.