Fra Giftinformasjonen. Utarbeidet 2007.

Anbefalingen beskriver kun hovedtrekk ved forgiftning og behandling. Ring Giftinformasjonen (22 59 13 00) ved behov for ytterligere informasjon eller diskusjon.

Amfetamin er et sentralstimulerende stoff, og finnes som legemiddel og illegalt rusmiddel. Symptomer fra hjerte-/karsystemet og sentralnervesystemet dominerer ved forgiftning, oftest grunnet vasokonstriksjon.

Gå direkte til:

• Toksisitet
• Symptomer og kliniske tegn
• Supplerende undersøkelser
• Overvåkning og behandling
• Sentrale referanser

Toksisitet

Individuell følsomhet og toleranseutvikling gjør det vanskelig å angi toksisk og letal dose amfetamin. Alvorlig reaksjon på lave (terapeutiske) doser kan ikke utelukkes.

Barn:

• Inntak av illegalt amfetamin: Til legevakt/sykehus.
• Inntak av legemiddel: Kontakt Giftinformasjonen for vurdering.

Voksne:

• Den kliniske tilstanden til pasienten er av størst betydning for vurdering om pasienten skal til legevakt/sykehus.
• Fatale forgiftninger er beskrevet hos voksne fra rundt 100-120 mg ren amfetamin, men brukere kan noen ganger innta vesentlig større doser uten å få symptomer av betydning.

Amfetamin kan tas peroralt, intravenøst, ved sniffing, innånding av pulver eller røyking. Illegalt amfetamin kan inneholde fra under 1 % til over 90 % aktivt stoff (ofte 40-50 %).

Kombinasjon med andre rusmidler gir hyppigere forekomst av alvorlige symptomer og dødsfall. 

Symptomer opptrer ofte innen 1-2 timer etter eksponering. I alvorlige tilfeller kan forgiftningen progrediere i løpet av flere dager. Halveringstid for amfetamin er 8-30 timer og er avhengig av pH i urin.

Symptomer og kliniske tegn

Lett forgiftning:

• Irritabilitet, rastløshet, uro, søvnproblemer, skjelvinger, svimmelhet, hyperrefleksi, mydriasis 
• Svette
• Palpitasjoner, lett økning i blodtrykk og puls

Moderat til alvorlig forgiftning:

• Agitasjon, angst, panikk, forvirring, hallusinasjoner, psykose, delirium, kramper
• Vasokonstriksjon og vasospasme
• Hypertensjon, takykardi, arytmier, hjerteinfarkt
• Hyperventilasjon
• Dehydrering
• Hypertermi (> 40°C)
• Rabdomyolyse, metabolsk acidose, nyresvikt, disseminert intravaskulær koagulasjon (DIC), multiorgansvikt
• Hypotensjon, sirkulasjonskollaps
• Respirasjonsvansker
• Nedsatt bevissthet/koma
• Hjerneblødning

Supplerende undersøkelser

• Blod- og urinprøve: Hematologi/blodstatus, elektrolytter, syre-/basestatus, glukose, lever- og nyrestatus, kreatinin, CK, myoglobin. Infarktmarkører (troponin-I og CK-MB) ved mistanke om hjerteiskemi/infarkt.
• Følg puls og blodtrykk. EKG ved innkomst. Kontinuerlig EKG-overvåkning ved uttalte symptomer eller om indikasjoner tilsier det.
• Overvåkning av kroppstemperatur ved temperatur > 38°C.
• CT eller MR av hode, eventuelt cerebral angiografi, ved mistanke om hjerneblødning/slag.
• Påvisning av amfetamin kan være av diagnostisk verdi. Serumkonsentrasjon korrelerer dårlig med forgiftningens alvorlighetsgrad.
• CT abdomen og S-laktat ved mistanke om tarmiskemi.

Overvåkning og behandling

• Kull og ventrikkeltømming etter vanlige retningslinjer (se eventuelt "Relaterte artikler").
• Pasienter med milde symptomer trenger stort sett bare observasjon. Ved mer omfattende symptomer kreves intensiv overvåkning og behandling.
• Bevissthetsgrad, hjerte og sirkulasjon, kroppstemperatur og respirasjon skal observeres/overvåkes.
• Det finnes ingen antidot.
• Behandlingen er symptomatisk.
• Effektiv sedering er viktig, først og fremst med benzodiazepiner. Ved høy kroppstemperatur kreves i tillegg rask ekstern avkjøling, for eksempel med isbiter/isvann. Ved utilstrekkelig effekt vurderes sedering/anestesi, intubering og muskelrelakserende midler (ikke bruk depolariserende midler). Dantrolen har tvilsom effekt ved hypertermi og brukes sjelden.
• Betablokkere bør unngås, kontakt Giftinformasjonen.

Ved behov for ytterligere informasjon om behandling, inkludert ved "bodypackers" og "bodystuffers", kontakt Giftinformasjonen.

Sentrale referanser

1. Derlet RW, Rice P, Horowitz BZ et al. Amphetamine toxicity: experience with 127 cases. Journal of Emergency Medicine 1989;7:157-61.
2. de la Torre R, Farre M, Navarro M et al. Clinical Pharmacokinetics of Amfetamine and Related Substances: Monitoring in Conventional and Non-Conventional Matrices. Clin Pharmacokinet 2004;43:157-85.
3. de la Torre R, Farre M, Roset PN et al. Human pharmacology of MDMA: pharmacokinetics, metabolism, and disposition. Therapeutic Drug Monitoring 2004;26:137-44.
4. Brent J, Wallace K, Burkhart K, Phillips S, Donovan J, editors. Critical Care Toxicology: Diagnosis and Management of the Critically Poisoned Patient. Philadelphia, PA: Elsevier Mosby, 2005.
5. Caravati E, Mcmuigan M, whyte I, Dawson A, Seifert S, Schonwald S, et al. Dart R, editor. Medical Toxicology. 3 ed. Philadelphia, PA: Lippincott Williams & Wilkins; 2004.
6. Flomenbaum N, Goldfrank L, editors. Goldfrank’s toxicolog emergencies. 8 ed. New York: McGraw-Hill; 2006.
7. Erickson YB, Ahrens WR, Aks Se, Baum CR, Ling LJ. Pediatric toxicology. Diagnosis and management of the poisoned child. 1 ed. McGraw-Hill; 2006.

Relevante søkeord:
Amfetamin, N06BA01, N06B A01, A, alfa-metylfenetyletylamin, amf, amfetaminfosfat, amfetaminhydroklorid, amfetaminsulfat, AMT, beta-fenylisopropylamin, makka, pepper, speed, intoksikasjon, intoks, intox, intoxikasjon.