Fra Giftinformasjonen. Sist vurdert 2007 (utarbeidet 2003).

Anbefalingen beskriver kun hovedtrekk ved forgiftning og behandling. Ring Giftinformasjonen (22 59 13 00) ved behov for ytterligere informasjon eller diskusjon.

For virkestoff og preparater som ikke er inkludert i behandlingsanbefalingen: Kontakt Giftinformasjonen.

Gå direkte til:

• Virkningsmekanismer
• Kinetikk
• Toksisitet og toksiske doser av ulike antihistaminer
  • 1. Førstegenerasjons antihistaminer
  • 2. Andregenerasjons antihistaminer
• Symptomer og kliniske tegn ved forgiftning
• Behandling - generell
• Diagnose/laboratorieprøver
• Referanser

Tabell 1: Førstegenerasjons antihistaminer på markedet i Norge i 2007 (og enkelte avregistrerte preparater)

Gruppe	Virkestoff	Preparatnavn
Alkylaminer, substituerte	Deksklorfeniramin	Deksklorfeniramin NAF ® Phenamin ® Polaramin ® Polaramin Prolongatum ®
	Dimetinden	Fenistil ® (avregistrert 2003)
Etylendiaminderivater	Antazolin	Spersallerg ®
Fentiazinderivater	Prometazin	Phenergan ®
	Alimemazin	Vallergan ®
Piperaziner	Cyclizin	Marzine ®
	Klorcyklizin	Trihistan ® (avregistrert 2004)
	Meklozin	Postafen ® Peremesin ® (avregistrert 2006)

Tabell 2: Andregenerasjons antihistaminer på markedet i Norge i 2007 (og enkelte avregistrerte preparater)

Virkestoff	Preparatnavn
Terfenadin	Teldanex ® (avregistrert 2003)
Fexofenadin	Telfast ®
Loratadin	Clarityn ® Loratadin ® Versal ® (avregistrert 2005)
Desloratadin	Aerius ®
Cetirizin	Acura ® Cetirizin ® Reactine ® Virilix ® (avregistrert 2003) Zyrtec ®
Ebastin	Kestine ®
Levocetirizin	Xyzal ®

Med antihistaminer menes her legemidler med hemmende virkning på histaminreseptorer av type 1 (H1-reseptorer). Midlene brukes mot allergi og kløe, mot reisesyke, som sovemedisin hos barn, og til en viss grad også til sedasjon hos voksne. Det finnes også legemidler som er antagonister på andre typer histaminreseptorer. Disse blir vanligvis ikke omtalt som antihistaminer og omfattes ikke av dette dokumentet.

Virkningsmekanismer

Mange av antihistaminenes toksiske effekter skyldes den hemmende virkningen på ulike reseptorer. Man kan skille mellom førstegenerasjons og andregenerasjons antihistaminer.

Førstegenerasjonspreparatene (uselektive) vil i tillegg til å være antagonister på H1-reseptorer også ha betydelige effekter på kolinerge, adrenerge og serotonerge reseptorer. De passerer blod/hjernebarrieren og har sederende effekt.

Andregenerasjonspreparatene (selektive) virker mer selektivt på H1-reseptorene. De passerer blod/hjernebarrieren i mindre grad, og er derfor mindre sederende (22,23).

Kinetikk

Ved terapeutisk bruk oppnås maksimale serumkonsentrasjoner etter 1-3 timer, og halveringstiden varierer fra ½ time til 13 døgn (1-3). Det er store forskjeller mellom ulike antihistaminers kinetikk.

Toksisitet og toksiske doser av ulike antihistaminer

1. FØRSTEGENERASJONS ANTIHISTAMINER

Førstegenerasjons antihistaminer gir gjerne mer uttalte symptomer ved lavere doser enn mer selektive preparater. Selv inntak av små mengder hos barn kan gi symptomer. En hovedregel er derfor at de fleste inntak hos barn bør følges opp.

Alkylaminer, substituerte

• Deksklorfeniramin og dimetinden er substanser i denne gruppen. Lite er kjent om toksiske doser av disse to forbindelsene. Ved forgiftning vil trolig CNS-depresjon og/eller antikolinerge symptomer dominere. Det best dokumenterte middelet i gruppen er feniramin, som i forhold til andre antihistaminer oftere gir kramper ved overdoser (11).

Etanolaminderivater

• Difenhydramin og doxylamin: Mange forgiftningstilfeller med er omtalt i litteraturen.Ingen registrerte preparater i Norge. De er sterkt sederende, også ved terapeutisk bruk. Antikolinerge symptomer er vanlige ved overdoser. Barn blir ofte eksiterte. Forgiftninger kan gi EKG-forandringer som forlenget QT-intervall, ST-forandringer og grenblokk (12). Ved alvorlige forgiftninger har man sett kramper, koma og kardiorespiratorisk svikt. Både difenhydramin og doksylamin har gitt rabdomyolyse (8-10, 13,14). Difenhydramin har gitt forgiftninger etter dermal applikasjon (15,16).

Etylendiamninderivater

• Antazolin i form av øyedråper er det eneste registrerte preparatet i Norge. På grunn av preparatformen anses forgiftninger med dette legemidlet som lite sannsynlig. Ved forgiftning vil trolig CNS-depresjon og/eller antikolinerge symptomer dominere. Fenyldiamin er blant de best dokumenterte legemidlene i denne gruppen.

Fentiazinderivater

• Prometazin og alimemazin er registrert i Norge. Ved forgiftninger er CNS-depresjon og/eller antikolinerge symptomer fremtredende. Ekstrapyramidale symptomer og kramper er ikke uvanlig ved fentiazinforgiftninger (5,11). Prometazin har gitt forgiftninger etter opptak gjennom hud (17,18). Strukturelt har prometazin og alimemazin mye til felles med antipsykotika i fentiazingruppen. Preparatene har blitt assosiert med noen få tilfeller av malignt neuroleptikasyndrom, enten alene eller i kombinasjon med antipsykotika eller SSRI (19) .

Piperaziner

• Cyklizin: Toksiske doser av cyklizin er angitt å være ca. 5 mg/kg for mennesker, og minste dødelige dose i en undersøkelse var 80 mg/kg (7). Ved forgiftninger dominerer CNS-depresjon og/eller antikolinerge symptomer. Kramper er ofte sett ved forgiftninger hos barn under 16 år. På grunn av hallusinogene effekter har cyklizin blitt misbrukt (20).

• Meklozin og klorcyklizin antas å gi et lignende klinisk bilde som cyklizin ved forgiftning, men toksiske doser er ikke kjent (6,21).

2. ANDREGENERASJONS ANTIHISTAMINER

Virkestoffer i denne gruppen passerer blod/hjernebarrieren i varierende, men generelt i liten grad ved terapueitske doser (22). Erfaring fra terapeutisk bruk bekrefter at det er forskjeller mellom preparatene når det gjelder evne til å gi sedasjon. Dette kan forklares ved at det er store strukturelle ulikheter mellom disse preparatene. Ved overdoser som gir høye plasmakonsentrasjoner av legemiddel, må man anta at det også kan bli klinisk relevante nivåer i hjernen. Enkelte av preparatene har vist seg å være mer hjertetoksiske enn førstegenerasjonspreparatene.

• Terfenadin var sammen med astemizol det første andregenerasjonepreparatet på markedet. Både terfenadin og astemizol har vist seg å ha betydelige hjertetoksiske effekter. Terfenadin er derfor trukket fra markedet i flere land inkludert Norge. Mekanismen for terfenadins hjertetoksisitet er trolig blokkering av kaliumkanaler som er sentrale under hjertets repolariseringsfase. QT-tiden forlenges, noe som kan føre til torsade de pointes og livstruende arytmier (24,25). Hjertepåvirkning kan sees både ved overdoser og ved terapeutisk bruk hvis metabolisme og utskillelse av preparatene er forsinket. Dette kan være tilfelle hos personer med leverlidelser, eller ved kombinasjon med medikamenter eller andre substanser som hemmer CYT P-450-systemet. Personer som tidligere har hatt hjertearytmier eller som har medfødt langt QT-syndrom er spesielt utsatte. På grunn av hjerteeffektene bør selv små inntak av terfenadin følges opp.

• Fexofenadin er ikke lenger på markedet i Norge. Det er en aktiv metabolitt av terfenadin, og skal være uten modersubstansens hjertetoksiske effekter. Synkope, QT-forlengelse og livstruende arytmier er i ett tilfelle sett i sammenheng med terapeutisk bruk av fexofenadin , men fexofenadin regnes ikke som hjertetoksisk på linje med terfenadin og astemizol (29,33,34). Erfaring med overdoser er begrenset. Man kan derfor ikke utelukke alvorlige symptomer, som hjertepåvirkning, ved massive inntak. Inntak av noen få ganger daglig dose kan sees an hjemme uten dekontaminering.

• Loratadin: Inntak av loratadin i doser opp til 180 mg hos voksne har gitt milde symptomer som trøtthet, utslett, brekninger, svimmelhet, hodepine og takykardi (30). Da det er liten erfaring med store doser kan man ikke utelukke mer alvorlige symptomer, som hjertepåvirkning, ved massive inntak. Ulike former for hjertepåvirkning er rapportert som bivirkninger ved bruk av loratadin, men sikker sammenheng er ikke fastslått (31,32). Loratadin regnes derfor ikke som hjertetoksisk på linje med terfenadin og astemizol (33,34). Inntak av noen få ganger daglig dose kan sees an hjemme uten dekontaminering.

• Desloratadin er en hovedmetabolitt av loratadin. Erfaring med overdoseringer mangler, men man regner ikke med at desloratadin vil gi andre symptomer enn loratadin ved overdose. De toksiske dosene vil være forskjellige. Man kan ikke utelukke alvorlige symptomer, som hjertepåvirkning, ved massive overdoser. Inntak av noen få ganger daglig dose kan sees an hjemme uten dekontaminering.

• Cetirizin: Ved inntak av 20 til 500 mg har man sett symptomer som trøtthet, uro, eksitasjon, takykardi, hypertensjon og mydriase, men verken koma eller kramper (35-37). Da det er liten erfaring med store doser kan man likevel ikke utelukke alvorlige symptomer, som hjertepåvirkning, ved massive inntak. Inntak av noen få ganger daglig dose kan sees an hjemme uten dekontaminering.

• Ebastin: Erfaring med overdosering av ebastin er begrenset. Man kan ikke utelukke alvorlige symptomer, som hjertepåvirkning, ved massive doser. Inntak av noen få ganger daglig dose kan sees an hjemme uten dekontaminering.

Symptomer og kliniske tegn ved forgiftning

• CNS
  Varierende fra trøtthet til bevisstløshet. Mest uttalt for førstegenerasjonsmidlene, fordi disse i stor grad passerer blod/hjernebarrieren.
• Antikolinerge symptomer
  Mest uttalt for førstegenerasjonsmidlene. Munntørrhet, rød og tørr hud, hypertermi, takykardi, tåkesyn, mydriase, forstoppelse og urinretensjon er klassiske effekter (4). Det kan også oppstå et sentralt antikolinergt syndrom med forvirring, eksitasjon, hallusinasjoner eller psykoser, og eventuelt ekstrapyramidale symptomer og kramper (5,6). Noen undersøkelser har vist at barn oftere blir eksiterte og oftere får kramper enn voksne (1,7).
• Hjerte- og sirkulasjon
  Takykardi sees i de fleste tilfeller med antikolinerg påvirkning. Blodtrykket kan bli forhøyet eller senket, mye avhengig av pasientens utgangstilstand (1). EKG-forandringer som forlenget QT-tid og QRS-intervall er sett ved inntak av store doser førstegenerasjonspreparater og ved inntak av enkelte andregenerasjonspreparater. Slike EKG-forandringer disponerer for dysrytmier og arytmier (1). Se ellers omtalen av de enkelte preparatgruppene i avsnittet om toksisitet og toksiske doser.
• Mage/tarm
  Til tross for antiemetisk effekt av flere antihistaminer er kvalme, brekninger og magesmerter vanlig ved forgiftninger. Diaré sees i noen tilfeller, men det kan også oppstå forstoppelse på grunn av antikolinerg virkning (1).
• Rabdomyolyse
  Det finnes flere rapporter om rabdomyolyse ved overdoser med førstegenerasjons antihistaminer (doxylamin og difenhydramin), også uten predisponerende faktorer som kramper, sjokk eller trykkskader (8-10).
• Dødsfall forekommer som følge av koma, ukontrollerbare kramper og kardiorespiratorisk svikt.

Se også omtale av de enkelte substansene, eller kontakt Giftinformasjonen.

Behandling - generell

• Dekontaminering: Aktivt kull har god effekt (1,4,39). Ventrikkeltømming utføres etter vanlige retningslinjer (se eventuelt "Relaterte artikler"). Brekkmiddel kan ha nedsatt effekt ved inntak av førstegenerasjons preparater med antiemetisk virkning. Ved antikolinerg påvirkning kan tarmmotorikken være nedsatt, slik at dekontaminering kan være av verdi selv mer enn 2 timer etter inntak.
• Symptomatisk behandling: Benzodiazepiner forsøkes ved uro og kramper. Hypertermi behandles med ekstern avkjøling.
• Overvåkning: Bevissthetsgrad, respirasjon, sirkulasjon og hjerteaktivitet.
• Syre-/base og elektrolytter følges opp og korrigeres ved behov (38,40-42). Spesielt kan korrigering av acidose ved bikarbonattilførsel være viktig for forløpet.
• Kontinuerlig EKG-overvåkning anbefales ved inntak av store doser av alle antihistaminer, og ved alle overdoser med terfenadin og astemizol, selv der andre symptomer mangler.
• Arytmier: Mange vanlige antiarytmiske midler er kontraindisert ved arytmier, da de kan øke QT-intervallet. Dette gjelder klasse Ia-antiarytmika og mange klasse III-antiarytmika. Hjertedefibrillering, magnesiumsulfat og bruk av pacemaker kan være aktuelt (1).
• CK: Ved overdoser med førstegenerasjons antihistaminer bør kreatin kinase (ck) følges med tanke på rabdomyolyse.
• Hemodialyse og hemoperfusjon: Giftinformasjonen anbefaler ikke hemodialyse eller hemoperfusjon ved forgiftninger med antihistaminer, da effekten er lite dokumentert. Effekten av hemodialyse og hemoperfusjon er omstridt. Ut fra farmakokinetisk kunnskap om antihistaminer betraktes det som lite effektivt, men enkelte kasusrapporter har antydet god effekt ved difenhydraminforgiftninger (38, 43-45). Forsøk indikerer at astemizol og fexofenadin ikke er dialyserbare (46,47).
• Behandling av sentrale antikolinerge effekter kan i enkelte tilfeller være aktuelt. Se neste avsnitt.

Spesifikk antidot mot antikolinerge effekter: Fysostigmin

• Fysostigmin (Anticholium®) er en korttidsvirkende acetylkolinesterasehemmer som gir økt konsentrasjon av acetylkolin ved synapsene, og dermed motvirker de antikolinerge effektene av antihistaminer. Rutinemessig bruk frarådes likevel, fordi fysostigmin gir økt risiko for kramper, arytmier og bronkospasmer. Fysostigmin passerer blod/hjernebarrieren og kan reversere alle antikolinerge effekter. De perifere antikolinerge virkningene er imidlertid sjelden så alvorlige at bruk anbefales ved slike symptomer alene. Ved sterke sentrale antikolinerge symptomer, som sterk uro og hallusinasjoner, kan derimot fysostigmin vurderes hvis EKG er normalt (48).
• Atropin må has i beredskap for å motvirke eventuelle uønskede kolinerge symptomer av fysostigmin.
• EKG-overvåkninganbefales under og etter fysostigmininjeksjonen.
• Relative kontraindikasjoner er astma, iskemisk hjertesykdom, ledningsforstyrrelser i hjertet, perifer vaskulær sykdom og mekanisk obstruksjon av mage-tarmsystemet eller urinveiene (4,49,50).
• Dosering av fysostigmin (Anticholium ®): Voksne 2-4 mg og barn 0,02-0,04 mg/kg langsomt intravenøst (over 2 minutter). Virketiden er 1-2 timer. Doseringen kan gjentas ved behov.

Diagnose/laboratorieprøver

Diagnosen antihistaminforgiftning stilles ofte på grunnlag av anamnese og klinisk bilde alene. Differensialdiagnoser er forgiftninger med andre antikolinerge stoffer eller sympatomimetika, samt en rekke hjerneskader og hjernelidelser (4). De fleste antihistaminer kan påvises i urin eller blod, men blodverdier er sjelden avgjørende for behandlingsvalg og prognose (38).

Referanser

1. Weisman, R.S. Antihistamines and decongestants. Goldfrank’s Toxicological Emergencies, 6th Ed.; Goldfrank, L.R.; Flomenbaum, N.E.; Lewin, N.A.; Weissman, R.S.; Howland, M.A.; Hoffman, R.S.; Eds.; Appleton & Lange: Stamford, Connecticut, 1998, 603-13.
2. Estelle, F.; Simons, R.; Simons, K.J. Pharmacokinetic Optimisation of Histamine H1-receptor Antagonist Therapy. Pharmacokin. Ther. 1991, 21 (5), 372-93.
3. Gonzales, M.A.; Estes, K.S. Pharmacokinetic overwiev of oral second-generation antihistamines. Int. J. Clin. Pharmacol. Ther. 1998, 36 (5), 292-300.
4. Kirk, M.A. Anticholinergics and Antihistamines. Clinical Management of Poisoning and Drug Overdose, 3rd Ed.; Haddad, L.M.; Shannon, M.W.; Winchester, J.F.; Eds.; W.B. Saunders Company: Philadelphia, Pennsylvania, 1998, 641-8.
5. Jacobsen, D.; Kjeldsen, S.E.; Wickstrøm, E. Akutte forgiftninger – en veileder, 2. utg.; Universitetsforlaget: Oslo, 1989, 109-11.
6. Persson, H.; Sjöberg, G. Överdosering av läkemedel. FASS 2002, LINFO Läkemedelsinformation AB: Stockholm, 2002, 1657-1658.
7. Resch, F.; Bachner, I.; Hruby, K.; Lenz, K. Die Intoxikatioon min Cyclizin im Kindes- und Erwachsenalter (Erfahrungen einer Vergiftungsinformationszentrale). Klin. Pädiat. 1982, 194, 42-5.
8. Köppel, C.; Tenczer, J.; Ibe, K. Poisoning with Over-the-Counter Doxylamine Preparations: An Evaluation of 109 Cases. Hum.Toxicol. 1987, 6, 355-9.
9. Köppel, C.; Ibe, K.; Oberdisse, U. Rhabdomyolysis in doxylamine overdose. Lancet 1987, (8530), 442-3.
10. Frankel, D.; Dolgin, J.; Murray, B.M. Non-traumatic rhabdomyolysis complicating antihistamine overdose. Clin. Tox. 1993, 31 (3), 493-6.
11. Buckley, N.A.; Whyte, I.M.; Dawson, A.H.; Cruickshank, D.A. Pheniramine – a much abused drug. Med. J. Aust. 1994, 169 (15), 188-92.
12. Zareba, W.; Moss, A.J.; Rosero, S.Z.; Hajj-Ali, R.; Konecki, J.A.; Andrews, M. Electrocardiographic Findings in Patients With Diphenhydramine Overdose. Am. J. Cardiol. 1997, 80, 1168-73.
13. Emadian, S.M.; Caravati, M.; Herr, R.D. Rhabdomyolysis: A Rare Adverse Effect of Diphenhydramine Overdose. Am. J. Emerg. Med. 1996, 14 (6), 574-6.
14. Stucka, K.; Mycyk, M.; Leikin, J.; Pallasch, E. Rhabdomyolysis in a child following unintentional diphenhydramine overdose. Clin. Tox. 2001, 39 (5), 504.
15. Bernhardt, D.T. Topical diphenhydramine toxicity. Wis. Med. J. 1991, 90 (8), 469-71.
16. Huston, R.L.; Cypcar, D.; Cheng, G.S.; Foulds, M. Toxicity From Topical Administration of Diphenhydramine in Children. Clin. Pediatr. 1990, 29 (9), 542-4.
17. Vidal Pan, C., Quintela, A.G.; Anuncibay, P.G.; Vic, J.M. Topical promethazine intoxication. DICP 1989, 23, 89.
18. Shawn, D.H.; McGuigan, M.A. Poisoning from dermal absorption of promethazine. Can. Med. Assoc. J. 1984, 130, 1460-1.
19. Chan-Tack, K.M. Neuroleptic Malignant Syndrome Due to Promethazine. Southern Med. J.1999, 92 (10), 1017-8.
20. Basset, K.E.; Schunk, J.E.; Crouch, B.I. Cyclizine Abuse by Teenagers in Utah. Am. J. Emerg. Med. 1996, 14 (5), 472-4.
21. Valoid / Marzine. Wellcome over-dosage manual, 1980.
22. Yanai, K.; Ryu, J.H.; Watanabe, T.; Iwata, R.; Ido, T.; Sawai, Y.; Ito, K.; Itoh, M. Histamine H1 receptor occupancy in human brains after single oral doses of histamine H1 antagonists measured by positron emission tomography. Brit. J. Pharmacol. 1995, 116, 1649-55.
23. Mann, R.D.; Pearce, G.L.; Dunn, N.; Shakir, S. Sedation with “non-sedating” antihistamines: four prescription-event monitoring studies in general practice. BMJ 2000, 320, 1184-6.
24. Elming, H.; Sonne, J.; Lublin, H.K.F. Hvorfor skal vi interessere os for QT-intervallet? Ugesskr. Læger 2002, 164 (6), 750-4.
25. Woosley, R.L.; Chen, Y.; Freiman, J.P.; Gillis, R.A. Mechanism of the Cardiotoxic Actions of Terfenadine. JAMA 1993, 269 (12), 1532-6.
26. Kothari, S.S.; Sharma, S.; Wasir, H.S. Terfenadine Overdose Induced Polymorphous Ventricular Tachycardia. Indian Pediatrics 1995, 32, 1107-8.
27. Feychting, K.; Myrenfors, P. Allvarlig hjärtpåverkan vid överdosering av terfenadin. Läkartidningen 1992, 89 (45), 3848.
28. Hoppu, K.; Tikanoja, T.; Tapanainen, P.; Remes, M.; Sarenpäaä-Heikkilä, O.; Kouvalainen, K. Accidental astemizole overdose in young children. Lancet 1991, 338, 538-40.
29. Pinto, Y.M.; van Gelder, I.C.; Heeringa, M.; Crijns, H.J.G.M. Qt lengthening and life-threatening arrhythmias associated with fexofenadine. Lancet 1999, 353, 980.
30. Vignogna-Barlas, L.; Caraccio, T.R.; Mofenson, H.C. Clinical effects of acute loratadine exposure: A rewiev of 71 cases. Clin. Tox. 1998, 36, 439-40.
31. Lindquist, M.; Edwards, R. Risks of non-sedating antihistamines. Adv. Drug React. 1997, 349, 1322.
32. Hoffman, R.J.; deSouza, I.; Stetz, J.E.; Chu, J.; Nelson, L.S.; Hoffman, R.S. Prolonged QT segment and syncope with loratadine use. Clin. Tox. 2001, 39 (5), 505.
33. Horak, F.; Stübner, U.P. Comparative Tolerability of Second Generation Antihistamines. Drug Safety 1999, 20 (5), 385-401.
34. DuBuske, L.M. Second-Generation Antihistamines: The Risk of Ventricular Arrhythmias. Clin. Therap. 1999, 21 (2), 281-95.
35. Spiller, H.A.; Villalobos, D.; Benson, B.E.; Krenzelok, E.P.; Anderson, A.D. Retrospective Evaluation of Cetirizine (Zyrtec) Ingestion. Clin. Tox. 2002, 40 (4), 525-6.
36. Ridout, S.M.; Tariq, S.M. Cetirizine overdose in a young child. J. Allergy Clin. Immunol. 1997, 99 (6), 860-1.
37. Hansen, J.J.; Jørgensen, N.F. Accidentel cetirizinforgiftning hos en fireårig dreng. Ugeskr. Læger 1998, 160 (41), 5946-7.
38. Olson, K.R.; Anderson, I.B.; Benowitz, N.L.; Blanc, P.D.; Clark, R.F.; Kearney, T.E.; Osterloch, J.D. Poisoning and drug overdose, 3rd Ed.; Appleton & Lange: Stamford, Connecticut, 1999; 84-6.
39. Laine, K.; Kivistö, K.T.; Neuvonen, P.J. The effect of activated charcoal on the absorption and elimination of astemizole. Hum. Exp. Toxicol. 1994, 13, 502-5.
40. Holger, J.S.; Harris, C.R.; Engebretsen, K.M. Physostigmine, Sodium Bicarbonate, or Hypertonic Saline to treat Diphenhydramine Toxicity. Vet. Hum. Toxicol. 2002, 44 (1), 1-4.
41. Clark, R.F.; Vance, M.V. Massive Diphenhydramine Poisoning Resulting in a Wide-Complex Tachycardia: Successful Treatment With Sodium Bicarbonate. Ann. Emerg. Med. 1992, 21 (39, 318-21.
42. Sharma, A.N.; Hexdall, A.H.; Nelson, L.; Hoffman, R.S. Diphenhydramine-induced wide-complex tachycardia responds to bicarbonate. Clin. Tox. 2000, 38 (5), 572.
43. Mullins, M.E.; Pinnick, R.V.; Terhes, J.M. Life-threatening Diphenhydramine Overdose Treated With Charcoal Hemoperfusion and Hemodialysis. Ann. Emerg. Med. 1999, 33 (1), 104-7.
44. Viertel, A.; Sachunsky, I.; Wolf, G.; Blaser, C. Treatment of diphenhydramine intoxication with hemoperfusion. Nephrol. Dial. Transplant. 1994, 9, 1336-8.
45. Springer, V.W.; Lietz, R.; Greiner, C.; Rieske, K.; Wild, L.; Brock, D.; Eichstädt, H.; Haluany, K.; Diestelhorst, C.; Wehran, H.J. Erfolgreiche Behandlung von Diphenhydramin –(AH3)-Intoxikation im Kindesalter durch Hämoperfusion. Kinderärztl. Praxis 1987, 55, 443-6.
46. Zazgornik, J.; Scholz, N.; Heykants, J.; Vanden Bussche, G. Plasma concentrations of astemizole in patients with terminal renal insufficiency, before, during and after hemodialysis. Int. J. Clin. Pharmacol. Therap. Toxicol. 1986, 24 (5), 246-8.
47. Mason, J.; Reynolds, R.; Rao, N. The systemic safety of fexofenadine HCl. Clin. Exp. Allergy 1999, 29 (Suppl. 3), 163-70.
48. Burns, M.J.; Linden, C.H.; Graudins, A.; Brown, R.M.; Fletcher, K.E. A comparison of physostigmine and benzodiazepines for the treatment of anticholinergic poisoning. Ann. Emerg. Med. 2000, 35 (4), 374-81.
49. Ellenhorn, M.J.; Schonwald, S.; Ordog, G.; Wasserberger, J. Medical toxicology – Diagnosis and treatment of human poisoning. 2nd Ed.;williams & Wilkins: Baltimore, Maryland, 1997; 883-98.
50. Howland, M.A. Physostigmine. Goldfrank’s Toxicological Emergencies, 6th Ed.; Goldfrank, L.R.; Flomenbaum, N.E.; Lewin, N.A.; Weissman, R.S.; Howland, M.A.; Hoffman, R.S.; Eds.; Appleton & Lange: Connecticut, 1998; 614-7.

Relevante søkeord:

Antihistaminer, allergipreparater, allergimedikamenter, substituerte alkylaminer, etylendiaminderivater, fentiazinderivater, piperaziner, deksklorfeniramin, R06AB02, R06A B02, Deksklorfeniramin NAF, Phenamin, Polaramin, Polaramin Prolongatum, dimetinden, R06AB03, R06A B03, Fenistil, antazolin, S01GA52, S01G A52, Spersallerg, prometazin, R06AD02, R06A D02, Phenergan, alimemazin, R06AD01, R06A D01, Vallergan, cyclizin, R06AE03, R06A E03, Marzine, klorcyklizin, R06AE04, R06A E04, Trihistan, meklozin, R06AE05, R06A E05, Postafen, Peremesin, terfenadin, R06AX12, R06A X12, Teldanex, fexofenadin, R06AX26, R06A X26, Telfast, loratadin, R06AX13, R06A X13, Clarityn, Loratadin, Versal, desloratadin, R06AX27, R06A X27, Aerius, cetirizin, R06AE07, R06A E07, Acura, Cetirizin, reactine, Virilix, Zyrtec, ebastin, R06AX22, R06A X22, Kestine, levocetirizin, R06AE09, R06A E09, Xyzal, intoks, intoksikasjon, intox, intoxikasjon.