Fra Giftinformasjonen. Sist vurdert 2007 (utarbeidet 2003).

Anbefalingen beskriver kun hovedtrekk ved forgiftning og behandling. Ring Giftinformasjonen (22 59 13 00) ved behov for ytterligere informasjon eller diskusjon.

For sopp som ikke er omtalt i behandlingsanbefalingen: Kontakt Giftinformasjonen.

Gå direkte til:

• Aktuelle sopper i Norge
• Toksisitet
• Symptomer og kliniske tegn
• Behandling
• Generelt om soppforgiftninger
• Referanser

Aktuelle sopper i Norge

Riddermusserong (Tricholoma flavovirens, tidligere T. equestre) vokser i barskog og er ganske vanlig i hele landet (5). Soppen har fram til nå vært ansett som en god matsopp.

Toksisitet

Det er beskrevet sammenheng mellom inntak av riddermusserong og utvikling av rabdomyolyse hos mennesker (25). I en periode på 10 år var det 12 tilfeller av rabdomyolyse etter påfølgende inntak av måltider med riddermusserong i Frankrike (25). Alle pasientene fikk rabdomyolyse, og tre av pasientene døde. Andre årsaker til rabdomyolysen ble utredet men kunne ikke påvises (25). Eventuelle toksiner er ikke identifisert eller karakterisert.

Ytterligere to tilfeller av rabdomyolyse har vært beskrevet etter gjentatte måltider med riddermusserong (26). Det er også rapportert 7 personer som utviklet gastrointestinale symptomer etter inntak av soppen Russula subnigricans (27). 2 andre utviklet både gastrointestinale symptomer og rabdomyolyse. Russula subnigricans finnes ikke i Europa, men i USA og enkelte land i Asia.

På bakgrunn av de refererte publikasjonene er det grunn til å være oppmerksom på denne mulige sammenhengen ved rabdomyolyse av ukjent årsak. Spesielt gjelder det tilfeller der det har vært påfølgende inntak av soppmåltider, spesielt riddermusserong, i en periode i forkant av symptomutviklingen.

Det er foreløpig uklrat hvorvidt et enkeltmåltid eller mindre inntak kan gi forhøyede verdier av kreatininkinase. Det er ikke beskrevet tilfeller fra Norge, og riddermusserong har inntil nå vært brukt som matsopp. Ut fra forgiftningstilfellene beskrevet over, er det grunn til å anta at slike forgiftninger kan forekomme etter inntak av den samme arten også i Norge. Om andre musseronger (Tricholoma spp.) eller sopparter fra andre slekter kan gi rabdomyolyse, er foreløpig ikke klarlagt. På bakgrunn av viten om at spesifikke toksiner ofte lar seg gjenfinne hos nært beslektede arter, er det grunn til å være på vakt overfor liknende tilfeller (28).

Symptomer og kliniske tegn

• Gjentatte, påfølgende måltider har gitt slapphet, muskelsmerter og kraftløshet i muskulaturen, i første rekke i bena. Symptomene har oppstått 1-3 dager etter siste soppinntak.
• Tilstanden har blitt forverret de nærmeste 3-4 dagene med blant annet økt muskelsvekkelse, stivhet i muskulaturen i armer og ben, misfarget (mørk) urin, kvalme, hudrødme, hurtig åndedrett og svette.
• Rabdomyolyse med høye verdier av kreatinin kinase.

Behandling

• Ventrikkeltømming og kull vurderes etter vanlige retningslinjer (se eventuelt "Relaterte artikler"). Ved behov for ventrikkeltømming vurder brekkmiddel, fordi soppmateriale kan være vanskelig å aspirere ved ventrikkelskylling (spesielt hos barn). Kullbehandling kan vurderes selv om det er gått mer enn to timer etter det siste inntaket, fordi sopp er relativt tungt fordøyelig materiale. 
• Symptomatisk behandling.

Generelt om soppforgiftninger

Bestemmelse av soppens identitet

Ved mistanke om soppforgiftning eller inntak av ukjent sopp, bør en alltid sørge for å ta vare på mest mulig soppmateriale som kan brukes til bestemmelse av soppens identitet. Det er viktig å samle rester fra forbehandling (rensing av soppen), rester fra måltid og eventuelt oppkast. Hvis mulig bør man tilstrebe å ta med flere eksemplarer av soppen og merke seg voksestedet. Selv meget små mengder av sopprester kan være nyttig ved identifikasjon. Identifikasjon kan gi mulighet for å sette i verk viktig behandling i tide, og det vil også kunne hindre unødvendige tiltak, som sykehusinnleggelse.

Giftinformasjonen kan være til hjelp når det gjelder identifikasjon av soppmateriale, og vi kan gi behandlingsråd både til sykehus, legevakt og allmennhet. Giftinformasjonen har også en avtale med soppeksperter slik at det kan formidles kontakt ved vanskelige identifikasjonsspørsmål og i spesielle saker, som for eksempel ved mikroskopering av soppsporer. Vi gjør oppmerksom på at Giftinformasjonen kun bidrar til identifikasjon ved reelle eksponeringer eller mistanke om inntak.

Ny kunnskap om soppforgiftninger

I løpet av de siste tiårene har det kommet fram en del ny kunnskap om soppforgiftninger. Det er blant annet fastslått at det er farlig å prøvesmake mindre mengder sopp. Det har også skjedd en del viktige endringer i anbefalingene for behandling av soppforgiftninger.

Gamle soppbøker har som regel kritiske feil og mangler når det gjelder en del giftige sopper, og slike bøker bør brukes med stor forsiktighet. Også nyere soppbøker kan inneholde feil og mangler når det gjelder giftige sopper og soppforgiftninger.

Andre årsaker til reaksjon etter soppinntak

Det hender at noen opplever ubehagelige symptomer etter inntak av sopp som ikke er giftig. Årsaken kan være en eller flere av følgende (5):

• Gammel eller halvråtten sopp
• Feil oppbevaring (sopp er ferskvare)
• Utilstrekkelig varmebehandling
• Sopp er generelt tungt fordøyelig materiale
• Overfølsomhet
• Engstelse i forbindelse med soppinntaket

Referanser

1. Persson H, Karlson-Stiber C Svampförgiftning – klinik och behandling. Läkartidningen, 1993, 90, 2857-64.
2. Jacobsen D, Eide I. Soppforgiftninger, Tidsskr Nor Lægeforen, 1981, 101 (7), 454-8.
3. Wiborg B. De seks sikre – bør de bli fem? Blekksoppen, 1996, 69, 21.
4. Köppel C. Clinical symptomatology and management of mushroom poisoning, Toxicon, 1993, 31 (12), 1513-40.
5. Egeland IL, Myhr S. Norske sopper, Oslo: Gyldendal, 1995.
6. Enjalbert F, Rapior S et al. Treatment of Amatoxin Poisoning: 20-year retrospective analysis. Clin Tox, 2002, 40 (6), 715-57.
7. Giftinformasjonen, Sosial- og helsedirektoratet: Giftige sopper (brosjyre), 2002.
8. Gulden G, Schumacher T. Giftsopper og soppforgiftninger. Oslo: Universitetsforlaget 1977.
9. Faulstich H. New aspects of amanita poisoning. Klin Wochenchr, 1979, 57, 1143-52.
10. Montanini S, Sinardi D et al. Use of Acetylcysteine as the life-saving antidote in amanita phalloides (death cap) poisoning. Arzneim-Forsch/Drug Res, 1999, 49 (2), 1044-7.
11. Jaeger A, Jehl F et al. Kinetics of amatoxins in human poisoning: therapeutic implications. Clin tox, 1993, 31 (1), 63-80.
12. Danel VC, Saviuc PF et al. Main features of Cortinarius spp. Poisoning: a litterature review, Toxicon, 2001, 39, 1053-60.
13. Holmdahl J. Mushroom poisoning: Cortinarius speciosissimus nephrotoxicity in Sweden 1979-1999. Doktoravhandling. Göteborgs universitet, Sahlgrenska sjukhuset, 2001.
14. Holmdahl J, Ahlmen J et al. Isolation and nephrotoxic studies of orellanine from the mushroom Cortinaius speciosissimus. Toxicon, 1987, 25, 195-9.
15. Rohrmoser M, Kirchmair M et al. Orellanine poisoning: rapid detection of the fungal toxin in renal biopsy material, Clin tox, 1997, 35 (1), 63-6.
16. Feifel E, Rohrmoser MM et al. Cellular toxicity of orellanine: a short review. Beih Sydowia, 1995, 10, 48-61.
17. Svendsen B, Gjellestad A et al. Alvorlige soppforgiftninger med giftslørsopper og hvit fluesopp. Tidsskr Nor Lægeforen. 2002, 122 (8), 777-80.
18. Høiland K. Hallusinogene sopper i Norge, Toksikologen, 1998, 4, 10-5.
19. Christiansen AL, Rasmussen KE et al. Spiss fleinsopp som narkotikum, Tisskr Nor Lægeforen, 1982, 102 (1), 17-8.
20. Holm JW, Ebbehøj NE et al. Hallusinogene svampe i Danmark, Ugeskr Læger, 1997, 159 (34), 5116-8.
21. Lassen JF, Ravn HB et al. Hallusinogene psilocybinholdige svampe. Dansk vildtvoksende rusgift, Ugeskr Læger, 1990, 152, 314-7.
22. Bergman B, Karlsson A-C, Ung missbrukare fick akut delirium, Läkartidningen, 1995, 92 (41), 3779-80.
23. Rumack BH, Salzman E (ed): Handbook of mushroom poisoning. Diagnosis and treatment. CRC Press, 1994.
24. Michelot D, Toth B. Poisoning by Gyromitra esculenta – a review. J appl toxicol, 1991, 11 (4), 235-43.
25. Bedry R, Baudrimont I et al. Wild-mushroom intoxication as a cause of rhabdomyolysis. N Engl J Med, 2001, 345 (11), 798-802.
26. Chodorowski Z, Waldman W et al. Acute poisoning with Tricholoma equestre. Przegl Lek, 2002, 59 (4-5), 386-7.
27. Lee P-T, Wu M-L et al. Rhabdomyolysis: An unusual feature with mushroom poisoning. Am J Kidney Disease, 2001, 38 (4), s 1-5.
28. Schumacher T. Riddermusserong og rhabdomyolyse. Blekksoppen 2001, 85, 18-9.
29. Michelot D. Poisoning by Coprinus atramentarius. Natural toxins, 1992, 1, 73-80.
30. Renman B. Grå blekksopp – ikke bare et spørsmål om antabuseffekt. Våre nyttevekster, 1996, 91, 6-11.
31. LL Olesen. Forgiftning med svampen almindelig netbladhat, Paxillus involutus. Ugeskr Læger, 1991, 153 (6), 445.
32. Vetter J. Toxins of amanita phalloides. Toxicon 1998, 36 (1), 13-24.
33. Koller G, Høiland K et al. The presence of orellanin in spores and basidiocarp from Cortinarius orellanus and Cortinarius rubellus. Mycologia 2002, 94 (5), 752-6.
34. Schumacher T. Soppforgiftninger. Medicinsk årbog 1983, 45-55.

Relevante søkeord:
Riddermusserong, Tricholoma flavovirens, Tricholoma equestre, rabdomyolyse, sopp, soppforgiftning, mykologi, intoksikasjon, intoks, intox, intoxikasjon.