Fra Giftinformasjonen. Sist vurdert 2007 (utarbeidet 2003).

Anbefalingen beskriver kun hovedtrekk ved forgiftning og behandling. Ring Giftinformasjonen (22 59 13 00) ved behov for ytterligere informasjon eller diskusjon.

For sopp som ikke er omtalt i behandlingsanbefalingen: Kontakt Giftinformasjonen.

Sandmorkel (Gyromitra esculenta) vokser i Norge om våren (april og mai), og den er vanlig på sandholdig grunn i barskog. Soppen kan forveksles med spissmorkel (kjegleformet) eller andre morkelarter. Det er uklart om andre morkelarter inneholder det samme toksinet, og slike forgiftninger er ikke beskrevet.

Gå direkte til:

• Toksisitet
• Symptomer og kliniske tegn
• Behandling
• Generelt om soppforgiftninger
• Referanser

Toksisitet

Sandmorkel inneholder toksinet gyromitrin som har hydrazonstruktur. Toksinet er vannløselig og flyktig (1). Det er også funnet flere andre hydrazonhomologer i mindre mengder i sandmorkel (24). Gyromitrin og de andre hydrazonhomologene hydrolyseres i det sure miljøet i magesekken til hydrazinderivater (4,24). Det er hydrazinderivatene, i første rekke metylhydrazin, som antas å være ansvarlige for toksisiteten. Hydrazinderivatene har frie aminogrupper som kan bindes til blant annet pyridoksin (vitamin B6) og folsyre, og en slik binding blokkerer enzymatiske reaksjoner som krever disse kofaktorene (24).

I tillegg vil metylhydrazin metaboliseres i leveren til reaktive toksiske derivater (24). Det er sterke holdepunkter for at disse derivatene er karsinogene. Forsøk har vist at gyromitrin kan akkumuleres i kroppen.

Forgiftning kan forekomme etter inhalasjon av toksinene under bearbeiding av soppen, men de fleste forgiftninger forekommer etter inntak av sandmorkel (1). Sandmorkel har tidligere blitt brukt som matsopp etter forvelling eller tørking. Selv forvellet eller tørket sopp vil inneholde noe gyromitrin (24), og soppen anbefales ikke lenger som matsopp.

Det er beskrevet stor individuell variasjon når det gjelder toleranse for gyromitrin (1). Følsomme individer har fått ubehag selv etter inntak av antatt tilstrekkelig forvellet sopp (1). Mengden av gyromitrin i sandmorkel vil også variere (24).

Tabell 1: Mengder og letale doser som har vært estimert i litteraturen (24).

Toksin/metabolitt	Mengde i sandmorkel	LD50 human
Gyromitrin	1200-1600 mg/kg frisk sopp	20-50 mg/kg kroppsvekt (voksne) 10-30 mg/kg kroppsvekt (barn)
Metylhydrazin (det aktive derivatet av gyromitrin etter hydrolyse in vitro)	50-300 mg/kg sopp	4,8-8 mg/kg kroppsvekt

 

Symptomer og kliniske tegn

• Oftest en latenstid på 5-8 timer før symptomer. Det har unntaksvis vært beskrevet symptomer etter en latenstid på 2 timer og helt opp til 24-48 timer (1,24).
• Først oppstår det generell uvelhetsfølelse, svetting, brekninger, diaré, hodepine og lett feber. De gastrointestinale fenomenene kan være forholdsvis beskjedne.
• Sentralnervøse fenomener som svimmelhet, dobbeltsyn, ataksi, delirium, er som regel tilstede ved mer alvorlige forgiftninger. Koma og kramper forekommer mer sjelden. Symptomene fra sentralnervesystemet kan være uttalte.
• Andre kliniske tegn kan være hypotensjon, takykardi, hypoglykemi og hemolyse.
• Ved alvorlige forgiftninger utvikles leverskade (cytotoksisk hepatitt) og nyreskade (anuri) i løpet av 1-3 døgn.
• Ved lette forgiftninger oppstår bedring etter 1 døgn. Ved meget alvorlige forgiftninger er det fare for dødelig utgang etter 5-7 døgn, oftest i tilfeller med fulminant leversvikt.

Behandling

• Ventrikkeltømming og kull etter vanlige retningslinjer (se eventuelt "Relaterte artikler"). Ved behov for ventrikkeltømming vurder brekkmiddel, fordi soppmateriale kan være vanskelig å aspirere ved ventrikkelskylling (spesielt hos barn). Både ventrikkeltømming og kull kan vurderes selv om det er mer enn to timer siden inntaket, fordi sopp regnes som tungt fordøyelig materiale  
• Personer som har spist av samme soppmåltid, bør vurderes for behandling med medisinsk kull, eventuelt etter ventrikkeltømming.
• Symptomatisk behandling som korreksjon av elektrolytt-, syre- og baseforstyrrelser, eventuelt behandling av hypotensjon, hypoglykemi og hemolyse.
• Diazepam ved uro eller kramper.
• Pyridoksin (vitamin B6) gis ved nevrologiske fenomener eller kjent stort inntak. Dosen er 1,5-2 g pr. døgn (25 mg/kg kroppsvekt) i.v. som engangsdose eller fordelt på to doser (1,24). Behandlingsvarigheten avhenger av klinikken. Klinisk effekt av behandling med pyridoksin er lite dokumentert, og anbefalingen baseres på erfaringer med behandling av isoniazidforgiftninger (4).
• Symptomatisk behandling ved lever- og nyresvikt.
• Ved uttalte symptomer og/eller stort inntak kan leverbeskyttende behandling med N-acetylcystein (Mucomyst®) vurderes. Doseringen er som ved paracetamolforgiftninger (150 mg/kg over 1 time intravenøst, fulgt av 50 mg/kg i løpet av 4 timer og 100 mg/kg over de neste 16 timene). Folsyre (dosering 20-200 mg/døgn) kan vurderes ut fra teoretiske betraktninger i spesielt alvorlige tilfeller (1). Ved uttalt hemolyse kan alkalinisering av urinen vurderes (1). Fordi behandling med acetylcystein og/eller folsyre ikke har klinisk dokumentert effekt, anses slik behandling som eksperimentell.

Generelt om soppforgiftninger

Bestemmelse av soppens identitet

Ved mistanke om soppforgiftning eller inntak av ukjent sopp, bør en alltid sørge for å ta vare på mest mulig soppmateriale som kan brukes til bestemmelse av soppens identitet. Det er viktig å samle rester fra forbehandling (rensing av soppen), rester fra måltid og eventuelt oppkast. Hvis mulig bør man tilstrebe å ta med flere eksemplarer av soppen og merke seg voksestedet. Selv meget små mengder av sopprester kan være nyttig ved identifikasjon. Identifikasjon kan gi mulighet for å sette i verk viktig behandling i tide, og det vil også kunne hindre unødvendige tiltak, som sykehusinnleggelse.

Giftinformasjonen kan være til hjelp når det gjelder identifikasjon av soppmateriale, og vi kan gi behandlingsråd både til sykehus, legevakt og allmennhet. Giftinformasjonen har også en avtale med soppeksperter slik at det kan formidles kontakt ved vanskelige identifikasjonsspørsmål og i spesielle saker, som for eksempel ved mikroskopering av soppsporer. Vi gjør oppmerksom på at Giftinformasjonen kun bidrar til identifikasjon ved reelle eksponeringer eller mistanke om inntak.

Ny kunnskap om soppforgiftninger

I løpet av de siste tiårene har det kommet fram en del ny kunnskap om soppforgiftninger. Det er blant annet fastslått at det er farlig å prøvesmake mindre mengder sopp. Det har også skjedd en del viktige endringer i anbefalingene for behandling av soppforgiftninger.

Gamle soppbøker har som regel kritiske feil og mangler når det gjelder en del giftige sopper, og slike bøker bør brukes med stor forsiktighet. Også nyere soppbøker kan inneholde feil og mangler når det gjelder giftige sopper og soppforgiftninger.

Andre årsaker til reaksjon etter soppinntak

Det hender at noen opplever ubehagelige symptomer etter inntak av sopp som ikke er giftig. Årsaken kan være en eller flere av følgende (5):

• Gammel eller halvråtten sopp
• Feil oppbevaring (sopp er ferskvare)
• Utilstrekkelig varmebehandling
• Sopp er generelt tungt fordøyelig materiale
• Overfølsomhet
• Engstelse i forbindelse med soppinntaket

Referanser

1. Persson H, Karlson-Stiber C Svampförgiftning – klinik och behandling. Läkartidningen, 1993, 90, 2857-64.
2. Jacobsen D, Eide I. Soppforgiftninger, Tidsskr Nor Lægeforen, 1981, 101 (7), 454-8.
3. Wiborg B. De seks sikre – bør de bli fem? Blekksoppen, 1996, 69, 21.
4. Köppel C. Clinical symptomatology and management of mushroom poisoning, Toxicon, 1993, 31 (12), 1513-40.
5. Egeland IL, Myhr S. Norske sopper, Oslo: Gyldendal, 1995.
6. Enjalbert F, Rapior S et al. Treatment of Amatoxin Poisoning: 20-year retrospective analysis. Clin Tox, 2002, 40 (6), 715-57.
7. Giftinformasjonen, Sosial- og helsedirektoratet: Giftige sopper (brosjyre), 2002.
8. Gulden G, Schumacher T. Giftsopper og soppforgiftninger. Oslo: Universitetsforlaget 1977.
9. Faulstich H. New aspects of amanita poisoning. Klin Wochenchr, 1979, 57, 1143-52.
10. Montanini S, Sinardi D et al. Use of Acetylcysteine as the life-saving antidote in amanita phalloides (death cap) poisoning. Arzneim-Forsch/Drug Res, 1999, 49 (2), 1044-7.
11. Jaeger A, Jehl F et al. Kinetics of amatoxins in human poisoning: therapeutic implications. Clin tox, 1993, 31 (1), 63-80.
12. Danel VC, Saviuc PF et al. Main features of Cortinarius spp. Poisoning: a litterature review, Toxicon, 2001, 39, 1053-60.
13. Holmdahl J. Mushroom poisoning: Cortinarius speciosissimus nephrotoxicity in Sweden 1979-1999. Doktoravhandling. Göteborgs universitet, Sahlgrenska sjukhuset, 2001.
14. Holmdahl J, Ahlmen J et al. Isolation and nephrotoxic studies of orellanine from the mushroom Cortinaius speciosissimus. Toxicon, 1987, 25, 195-9.
15. Rohrmoser M, Kirchmair M et al. Orellanine poisoning: rapid detection of the fungal toxin in renal biopsy material, Clin tox, 1997, 35 (1), 63-6.
16. Feifel E, Rohrmoser MM et al. Cellular toxicity of orellanine: a short review. Beih Sydowia, 1995, 10, 48-61.
17. Svendsen B, Gjellestad A et al. Alvorlige soppforgiftninger med giftslørsopper og hvit fluesopp. Tidsskr Nor Lægeforen. 2002, 122 (8), 777-80.
18. Høiland K. Hallusinogene sopper i Norge, Toksikologen, 1998, 4, 10-5.
19. Christiansen AL, Rasmussen KE et al. Spiss fleinsopp som narkotikum, Tisskr Nor Lægeforen, 1982, 102 (1), 17-8.
20. Holm JW, Ebbehøj NE et al. Hallusinogene svampe i Danmark, Ugeskr Læger, 1997, 159 (34), 5116-8.
21. Lassen JF, Ravn HB et al. Hallusinogene psilocybinholdige svampe. Dansk vildtvoksende rusgift, Ugeskr Læger, 1990, 152, 314-7.
22. Bergman B, Karlsson A-C, Ung missbrukare fick akut delirium, Läkartidningen, 1995, 92 (41), 3779-80.
23. Rumack BH, Salzman E (ed): Handbook of mushroom poisoning. Diagnosis and treatment. CRC Press, 1994.
24. Michelot D, Toth B. Poisoning by Gyromitra esculenta – a review. J appl toxicol, 1991, 11 (4), 235-43.
25. Bedry R, Baudrimont I et al. Wild-mushroom intoxication as a cause of rhabdomyolysis. N Engl J Med, 2001, 345 (11), 798-802.
26. Chodorowski Z, Waldman W et al. Acute poisoning with Tricholoma equestre. Przegl Lek, 2002, 59 (4-5), 386-7.
27. Lee P-T, Wu M-L et al. Rhabdomyolysis: An unusual feature with mushroom poisoning. Am J Kidney Disease, 2001, 38 (4), s 1-5.
28. Schumacher T. Riddermusserong og rhabdomyolyse. Blekksoppen 2001, 85, 18-9.
29. Michelot D. Poisoning by Coprinus atramentarius. Natural toxins, 1992, 1, 73-80.
30. Renman B. Grå blekksopp – ikke bare et spørsmål om antabuseffekt. Våre nyttevekster, 1996, 91, 6-11.
31. LL Olesen. Forgiftning med svampen almindelig netbladhat, Paxillus involutus. Ugeskr Læger, 1991, 153 (6), 445.
32. Vetter J. Toxins of amanita phalloides. Toxicon 1998, 36 (1), 13-24.
33. Koller G, Høiland K et al. The presence of orellanin in spores and basidiocarp from Cortinarius orellanus and Cortinarius rubellus. Mycologia 2002, 94 (5), 752-6.
34. Schumacher T. Soppforgiftninger. Medicinsk årbog 1983, 45-55.

 

Relevante søkeord:
Intoksikasjon, intoks, intox, intoxikasjon, sopp, soppforgiftning, mykologi, sandmorkel, Gyromitra esculenta, gyromitrin.