Fra Giftinformasjonen. Sist vurdert 2007 (utarbeidet 2003).

Anbefalingen beskriver kun hovedtrekk ved forgiftning og behandling. Ring Giftinformasjonen (22 59 13 00) ved behov for ytterligere informasjon eller diskusjon.

For sopp som ikke er omtalt i behandlingsanbefalingen: Kontakt Giftinformasjonen.

Gå direkte til:

• Aktuelle sopper i Norge
• Toksisitet
• Symptomer og kliniske tegn
• Behandling
• Generelt om soppforgiftninger
• Referanser

Aktuelle sopper i Norge

Sopper som kun gir gastroenteritt er den største gruppen av giftige sopper. Denne gruppen er svært heterogen, og det inngår enkeltarter fra mange ulike slekter som for eksempel Paxillus (pluggsopper), Agaricus (sjampinjonger), Entoloma (rødskivesopper), Hebeloma (reddiksopper), Tricholoma (musseronger), Russula (kremler), Lactarius (risker), Scleroderma (røyksopper) og Boletus (rørsopper) (1,2,34). Eksempler på slike sopper er vist i tabellen nedenfor. I tillegg til soppene som er vist i tabellen, finnes det flere musseronger, skarpe kremler og enkelte risker som hører til i denne gruppen (2,5).

Tabell 1: Eksempler på sopp som kun gir gastrointestinale symptomer (1,2,5,34).

Norsk navn (alfabetisk)	Latinsk navn
Besk svovelsopp	Hypholoma fasciculare
Giftig rødskivesopp	Entoloma sinatum
Giftkorallsopp	Ramaria formosa
Giftkremle	Russula emetica
Giftsjampinjong	Agaricus xanthoderma
Lakrisriske	Lactarius helvus
Lumsk korallsopp	Ramaria pallida
Pantermusserong	Tricholoma pardinum
Pluggsopp*	Paxillus involutus
Potetrøyksopp	Scleroderma citrinum
Rødskrubb**	Leccinum versipelle
Sommermunkehatt	Melanoleuca strictipes
Tægesopp	Oudemansiella platyphylla
Vanlig reddiksopp	Hebeloma crustuliniforme

* Pluggsopp har i tillegg vist å kunne gi hemolyse etter gjentatte inntak
** Kun uten tilstrekkelig varmebehandling

Toksisitet

Toksinene som forårsaker gastroenteritten er ikke identifisert, og verken kjemisk struktur eller virkning på cellene er kjent. Med bakgrunn i symptombildet er det sannsynlig at det dreier seg om en irriterende effekt på magetarmslimhinnen (1).

Soppene i denne gruppen har varierende grad av giftighet (2,34). Selv små inntak kan føre til symptomer hos barn, eldre eller personer med nedsatt helse. Hos voksne er denne problemstillingen mest aktuell etter et soppmåltid. Alvorlige forgiftninger kan forekomme, men er sjeldne.

Inntak av rødskrubb som ikke er tilstrekkelig varmebehandlet, kan gi kraftig gastroenteritt (2). Rødskrubb er trolig den soppen som forårsaker flest tilfeller med gastroenteritt i Norge (3). Rødskrubb regnes tradisjonelt som en av de seks sikre matsoppene i Norge.

Symptomer og kliniske tegn

• Symptomene kommer vanligvis etter en latenstid på inntil noen få timer (½-4 timer) (1,4), men det er beskrevet tilfeller av forgiftning etter lengre latenstid (2).
• Symptomer er akutt gastroenteritt som kan variere i intensitet. De vanligste symptomene er kvalme, brekninger, diaré og magesmerter. Ved alvorlig gastroenteritt kan det oppstå dehydrering, hypotensjon og elektrolyttforstyrrelser.
• Symptomene varer som regel maksimalt 1-2 døgn.

Gastrointestinale fenomener kan også skyldes andre typer soppforgiftning. Flere av de mer alvorlige soppforgiftningene starter med uspesifikke mage-tarmsymptomer, før mer spesifikke symptomer og kliniske tegn oppstår. Bestemmelse av soppen og/eller vurdering av forvekslingsarter er viktig. Ikke alle magetarmsymptomer etter inntak av sopp skyldes at soppen inneholder toksiner (5).

Behandling

• Ventrikkeltømming og rikelig med kull etter vanlige retningslinjer (se eventuelt "Relaterte artikler"). Ved behov for ventrikkeltømming vurder brekkmiddel, fordi soppmateriale kan være vanskelig å aspirere ved ventrikkelskylling (spesielt hos barn). Kull kan vurderes selv om det er mer enn to timer siden inntaket, fordi sopp er relativt tungt fordøyelig materiale.
• Sykehusbehandling er aktuelt ved kraftig påvirkning.
• Symptomatisk behandling med sikte på korreksjon av væske- og elektrolyttforstyrrelser og hypotensjon.

Generelt om soppforgiftninger

Bestemmelse av soppens identitet

Ved mistanke om soppforgiftning eller inntak av ukjent sopp, bør en alltid sørge for å ta vare på mest mulig soppmateriale som kan brukes til bestemmelse av soppens identitet. Det er viktig å samle rester fra forbehandling (rensing av soppen), rester fra måltid og eventuelt oppkast. Hvis mulig bør man tilstrebe å ta med flere eksemplarer av soppen og merke seg voksestedet. Selv meget små mengder av sopprester kan være nyttig ved identifikasjon. Identifikasjon kan gi mulighet for å sette i verk viktig behandling i tide, og det vil også kunne hindre unødvendige tiltak, som sykehusinnleggelse.

Giftinformasjonen kan være til hjelp når det gjelder identifikasjon av soppmateriale, og vi kan gi behandlingsråd både til sykehus, legevakt og allmennhet. Giftinformasjonen har også en avtale med soppeksperter slik at det kan formidles kontakt ved vanskelige identifikasjonsspørsmål og i spesielle saker, som for eksempel ved mikroskopering av soppsporer. Vi gjør oppmerksom på at Giftinformasjonen kun bidrar til identifikasjon ved reelle eksponeringer eller mistanke om inntak.

Ny kunnskap om soppforgiftninger

I løpet av de siste tiårene har det kommet fram en del ny kunnskap om soppforgiftninger. Det er blant annet fastslått at det er farlig å prøvesmake mindre mengder sopp. Det har også skjedd en del viktige endringer i anbefalingene for behandling av soppforgiftninger.

Gamle soppbøker har som regel kritiske feil og mangler når det gjelder en del giftige sopper, og slike bøker bør brukes med stor forsiktighet. Også nyere soppbøker kan inneholde feil og mangler når det gjelder giftige sopper og soppforgiftninger.

Andre årsaker til reaksjon etter soppinntak

Det hender at noen opplever ubehagelige symptomer etter inntak av sopp som ikke er giftig. Årsaken kan være en eller flere av følgende (5):

• Gammel eller halvråtten sopp
• Feil oppbevaring (sopp er ferskvare)
• Utilstrekkelig varmebehandling
• Sopp er generelt tungt fordøyelig materiale
• Overfølsomhet
• Engstelse i forbindelse med soppinntaket

Referanser

1. Persson H, Karlson-Stiber C Svampförgiftning – klinik och behandling. Läkartidningen, 1993, 90, 2857-64.
2. Jacobsen D, Eide I. Soppforgiftninger, Tidsskr Nor Lægeforen, 1981, 101 (7), 454-8.
3. Wiborg B. De seks sikre – bør de bli fem? Blekksoppen, 1996, 69, 21.
4. Köppel C. Clinical symptomatology and management of mushroom poisoning, Toxicon, 1993, 31 (12), 1513-40.
5. Egeland IL, Myhr S. Norske sopper, Oslo: Gyldendal, 1995.
6. Enjalbert F, Rapior S et al. Treatment of Amatoxin Poisoning: 20-year retrospective analysis. Clin Tox, 2002, 40 (6), 715-57.
7. Giftinformasjonen, Sosial- og helsedirektoratet: Giftige sopper (brosjyre), 2002.
8. Gulden G, Schumacher T. Giftsopper og soppforgiftninger. Oslo: Universitetsforlaget 1977.
9. Faulstich H. New aspects of amanita poisoning. Klin Wochenchr, 1979, 57, 1143-52.
10. Montanini S, Sinardi D et al. Use of Acetylcysteine as the life-saving antidote in amanita phalloides (death cap) poisoning. Arzneim-Forsch/Drug Res, 1999, 49 (2), 1044-7.
11. Jaeger A, Jehl F et al. Kinetics of amatoxins in human poisoning: therapeutic implications. Clin tox, 1993, 31 (1), 63-80.
12. Danel VC, Saviuc PF et al. Main features of Cortinarius spp. Poisoning: a litterature review, Toxicon, 2001, 39, 1053-60.
13. Holmdahl J. Mushroom poisoning: Cortinarius speciosissimus nephrotoxicity in Sweden 1979-1999. Doktoravhandling. Göteborgs universitet, Sahlgrenska sjukhuset, 2001.
14. Holmdahl J, Ahlmen J et al. Isolation and nephrotoxic studies of orellanine from the mushroom Cortinaius speciosissimus. Toxicon, 1987, 25, 195-9.
15. Rohrmoser M, Kirchmair M et al. Orellanine poisoning: rapid detection of the fungal toxin in renal biopsy material, Clin tox, 1997, 35 (1), 63-6.
16. Feifel E, Rohrmoser MM et al. Cellular toxicity of orellanine: a short review. Beih Sydowia, 1995, 10, 48-61.
17. Svendsen B, Gjellestad A et al. Alvorlige soppforgiftninger med giftslørsopper og hvit fluesopp. Tidsskr Nor Lægeforen. 2002, 122 (8), 777-80.
18. Høiland K. Hallusinogene sopper i Norge, Toksikologen, 1998, 4, 10-5.
19. Christiansen AL, Rasmussen KE et al. Spiss fleinsopp som narkotikum, Tisskr Nor Lægeforen, 1982, 102 (1), 17-8.
20. Holm JW, Ebbehøj NE et al. Hallusinogene svampe i Danmark, Ugeskr Læger, 1997, 159 (34), 5116-8.
21. Lassen JF, Ravn HB et al. Hallusinogene psilocybinholdige svampe. Dansk vildtvoksende rusgift, Ugeskr Læger, 1990, 152, 314-7.
22. Bergman B, Karlsson A-C, Ung missbrukare fick akut delirium, Läkartidningen, 1995, 92 (41), 3779-80.
23. Rumack BH, Salzman E (ed): Handbook of mushroom poisoning. Diagnosis and treatment. CRC Press, 1994.
24. Michelot D, Toth B. Poisoning by Gyromitra esculenta – a review. J appl toxicol, 1991, 11 (4), 235-43.
25. Bedry R, Baudrimont I et al. Wild-mushroom intoxication as a cause of rhabdomyolysis. N Engl J Med, 2001, 345 (11), 798-802.
26. Chodorowski Z, Waldman W et al. Acute poisoning with Tricholoma equestre. Przegl Lek, 2002, 59 (4-5), 386-7.
27. Lee P-T, Wu M-L et al. Rhabdomyolysis: An unusual feature with mushroom poisoning. Am J Kidney Disease, 2001, 38 (4), s 1-5.
28. Schumacher T. Riddermusserong og rhabdomyolyse. Blekksoppen 2001, 85, 18-9.
29. Michelot D. Poisoning by Coprinus atramentarius. Natural toxins, 1992, 1, 73-80.
30. Renman B. Grå blekksopp – ikke bare et spørsmål om antabuseffekt. Våre nyttevekster, 1996, 91, 6-11.
31. LL Olesen. Forgiftning med svampen almindelig netbladhat, Paxillus involutus. Ugeskr Læger, 1991, 153 (6), 445.
32. Vetter J. Toxins of amanita phalloides. Toxicon 1998, 36 (1), 13-24.
33. Koller G, Høiland K et al. The presence of orellanin in spores and basidiocarp from Cortinarius orellanus and Cortinarius rubellus. Mycologia 2002, 94 (5), 752-6.
34. Schumacher T. Soppforgiftninger. Medicinsk årbog 1983, 45-55.

 

Relevante søkeord:
Intoksikasjon, intoks, intox, intoxikasjon, sopp, mykologi, soppforgiftning, gastroenteritt, besk svovelsopp, giftig rødskivesopp, giftkorallsopp, giftkremle, giftsjampinjong, lakrisriske, lumsk korallsopp, pantermuserong, rødskrubb, sommermunkehatt, tægesopp, pluggsopp, gul potetrøyksopp, vanlig reddiksopp.