Fra Giftinformasjonen. Sist vurdert 2007 (utarbeidet 2003).

Anbefalingen beskriver kun hovedtrekk ved forgiftning og behandling. Ring Giftinformasjonen (22 59 13 00) ved behov for ytterligere informasjon eller diskusjon.

For sopp som ikke er omtalt i behandlingsanbefalingen: Kontakt Giftinformasjonen.

Gå direkte til:

• Aktuelle sopper i Norge
• Toksisitet
• Symptomer og kliniske tegn
• Behandling
• Generelt om soppforgiftninger
• Referanser

Aktuelle sopper i Norge

I Norge finnes sopper av denne typen blant slørsoppene, genus Cortinarius. Best studert er spiss giftslørsopp (Cortinarius rubellus, tidligere Cortinarius speciosissimus) og butt giftslørsopp (Cortinarius orellanus). Begge disse artene innholder orellanin og har gitt forgiftning hos menneske (12).

Orellanin er også påvist i artene C. henrici, C. rainierensis, C.fluorescens og C. bruneofulvus, men forgiftningstilfeller med disse artene er ikke beskrevet (12). Det er sannsynlig at også andre slørsopparter inneholder orellanin, men det er foreløpig uklart i hvilken grad andre slørsopparter er giftige. Det kreves gode kunnskaper om bestemmelse av sopp for å skille mellom en del av slørsoppartene. Ingen slørsopper er matsopper.

Spiss giftslørsopp er en vanlig sopp som vokser i sur og fuktig granskog. Soppen er kjent nord til Troms, men er mest vanlig i Sør-Norge.

Butt giftslørsopp er sjelden og vokser i løvskog, fra Oslofjorden og langs Sørlandskysten (17). Butt giftslørsopp er imidlertid en utbredt sopp på det europeiske kontinentet.

Toksisitet

Toksinet som er ansvarlig for denne typen forgiftning, er bipyridinderivatet orellanin. Orellanin er isolert, og den kjemiske strukturen er beskrevet. Orellanin har vist nyretoksisk effekt i dyreforsøk (14). Det er noe uklart om toksisiteten av giftslørsoppene skyldes orellanin alene eller orellanin i tillegg til andre toksiner.

Toksisitetsmekanismen for orellanin er ikke fullstendig kjent, men det kliniske bildet ved giftslørsoppforgiftninger er godt dokumentert (12,16). Det er vist i forsøk at det ikke finnes målbare verdier av orellanin i urin, plasma, fullblod eller dialysevæske hos pasienter etter symptomdebut (fra to døgn etter inntak), mens en i nyrebiopsiprøver kan påvise orellanin i nyrevev i uker og måneder etter inntak (15). Dette indikerer at orellanin distribueres og akkumuleres i nyrevevet der toksinet utøver sin skadelige virkning. Akkumuleringen skjer forholdsvis raskt etter inntak, og dette gir liten mulighet til effektiv eliminasjonsbehandling.

Den toksiske dosen av giftslørsopper er lav. Det er beskrevet alvorlig forgiftning etter inntak av selv små mengder (bit av) sopp (17). Konsentrasjonen av orellanin i giftslørsopper er målt til 0,5–1,5 % av soppens tørrvekt og varierer avhengig av hvilken del av soppen som undersøkes (33). Det er sannsynlig at mengden toksin i giftslørsoppene kan variere, avhengig av blant annet art og voksested. Selv små inntak hos voksne (mindre enn en sopp) og alle inntak hos barn bør vurderes som potensielt alvorlige.

På grunn av lav toksisk dose og meget lang latenstid før symptomer og nyresvikt utvikles er det er vanskelig å diagnostisere forgiftningen og sette inn hensiktsmessig forgiftningsbegrensende behandling i tide. En mulig giftslørsoppforgiftning bør mistenkes hos pasienter som diagnostiseres med tubulointerstitiell nefritt av ukjent årsak, særlig hvis det er inntatt sopp de siste par ukene (12).

Forgiftning med giftslørsopp skjer hovedsakelig når soppen forveksles med matsopp. En studie fra Sverige basert på 36 tilfeller med slørsoppforgiftninger, viste at det i en tredjedel av tilfellene var inntatt matsoppen traktkantarell (Cantharellus tubaeformis) alene eller i tillegg til annen matsopp (13). Traktkantarell regnes normalt ikke som en forvekslingsart til giftslørsoppene, men soppene kan vokse på samme sted.

Symptomer og kliniske tegn

• De første symptomene utvikles etter en karakteristisk lang latenstid fra 30 timer til 14 dager, vanligvis etter 2-4 dager.
• Uspesifikke mage-tarmfenomener som kvalme, oppkast og diaré utvikles først. Magesmerter kan også inntre i denne fasen. Noen ganger blir diaréen etterfulgt av forstoppelse. I tillegg kan det oppstå noe mer karakteristiske fenomener som intens tørste og polyuri. Ved milde forgiftninger vil symptomene i denne fasen avta i løpet av noen få dager, og prognosen er i slike tilfeller god (12).
• Mer vanlig er det at symptomer og kliniske tegn vedvarer, og at det i tillegg utvikles influensaliknende fenomener som hodepine, frysninger, svette, slapphet, eventuelt muskelsmerter eller muskelsvakhet og lett temperaturstigning.
• Symptomer på nyresvikt blir etter hvert mer framtredende, og denne fasen oppstår fra 4 til 15 dager etter inntak, vanligvis etter 8-10 dager (12). Symptomer og tegn i denne fasen er smerter i flanke- eller lumbalregionen og oliguri (kan starte med polyuri som går over i oliguri). Leukocyturi, hematuri, albuminuri og eventuelt leukocytose er vanlig. Nyrebiopsi viser tubulointerstitiell nefritt, ofte med tubulær epitelskade, interstitielt ødem, inflammasjon og interstitiell fibrose, men ikke glomulær skade.
• Nyrefunksjonen kan i noen tilfeller gradvis forbedres, men ofte vil nyresvikten være permanent.

Prognosen korrelerer med latenstiden før klinikken opptrer (12,13). Ved symptomdebut 2-3 dager etter inntak er det meget stor risiko for alvorlig kronisk nyresvikt. Ved symptomdebut 10-17 dager etter inntak vil en forvente et mildt forløp uten nyrepåvirkning. CNT-indeks kan brukes til å estimere prognosen med tanke på permanent nyreskade ved giftslørsoppforgiftning (13).

Tabell 1: CNT (Cortinarius nephrotoxicity index) = (k + 316)/(t x 100), hvor k er serumkreatinin og t er tiden (dager) fra inntaket til serumkreatininnivået ble målt (13).

CNT-indeks	Prognose
<1,1	God prognose
1,1 – 2,1	Intermediær risiko
>2,1	Høy risiko for permanent nyresvikt

Behandling

• Ventrikkeltømming og rikelig med kull kan vurderes inntil flere timer etter inntaket, fordi sopp er relativt tungt fordøyelig materiale. Ved behov for ventrikkeltømming vurder brekkmiddel, fordi soppmateriale kan være vanskelig å aspirere ved ventrikkelskylling (spesielt hos barn). Det kan være hensiktsmessig å gi en ny dose kull etter cirka 4 timer, men gjentatt kulldosering er ikke anbefalt. Se eventuelt "Relaterte artikler".
• Erfaringen er dessverre at pasienter som har spist giftslørsopp ofte ikke er tilgjengelige for behandling i tidsrommet der en kan forvente effekt av ventrikkeltømming og kull.
• Hemodialyse og hemoperfusjon vil ikke fjerne orellanin effektivt etter at pasientene har utviklet de første symptomene (fra to døgn etter inntak) (15).
• Symptomatisk behandling, hovedsakelig rettet mot nyresvikten.
• Vedvarende dialyse eller nyretransplantasjon vil ofte være nødvendig i tilfeller der det utvikles kronisk nyresvikt.

• Orellanin er kvalitativt påvisbart i nyrebiopsiprøver i flere uker etter inntaket (15). Måling av orellanin utføres ikke rutinemessig i Norge, men kan i sjeldne tilfeller være relevant av differensialdiagnostiske hensyn. Et institutt i Innsbruck kan utføre analyse for å påvisning av orellanin. Giftinformasjonen kan være behjelpelig med kontaktinformasjon.

Generelt om soppforgiftninger

Bestemmelse av soppens identitet

Ved mistanke om soppforgiftning eller inntak av ukjent sopp, bør en alltid sørge for å ta vare på mest mulig soppmateriale som kan brukes til bestemmelse av soppens identitet. Det er viktig å samle rester fra forbehandling (rensing av soppen), rester fra måltid og eventuelt oppkast. Hvis mulig bør man tilstrebe å ta med flere eksemplarer av soppen og merke seg voksestedet. Selv meget små mengder av sopprester kan være nyttig ved identifikasjon. Identifikasjon kan gi mulighet for å sette i verk viktig behandling i tide, og det vil også kunne hindre unødvendige tiltak, som sykehusinnleggelse.

Giftinformasjonen kan være til hjelp når det gjelder identifikasjon av soppmateriale, og vi kan gi behandlingsråd både til sykehus, legevakt og allmennhet. Giftinformasjonen har også en avtale med soppeksperter slik at det kan formidles kontakt ved vanskelige identifikasjonsspørsmål og i spesielle saker, som for eksempel ved mikroskopering av soppsporer. Vi gjør oppmerksom på at Giftinformasjonen kun bidrar til identifikasjon ved reelle eksponeringer eller mistanke om inntak.

Ny kunnskap om soppforgiftninger

I løpet av de siste tiårene har det kommet fram en del ny kunnskap om soppforgiftninger. Det er blant annet fastslått at det er farlig å prøvesmake mindre mengder sopp. Det har også skjedd en del viktige endringer i anbefalingene for behandling av soppforgiftninger.

Gamle soppbøker har som regel kritiske feil og mangler når det gjelder en del giftige sopper, og slike bøker bør brukes med stor forsiktighet. Også nyere soppbøker kan inneholde feil og mangler når det gjelder giftige sopper og soppforgiftninger.

Andre årsaker til reaksjon etter soppinntak

Det hender at noen opplever ubehagelige symptomer etter inntak av sopp som ikke er giftig. Årsaken kan være en eller flere av følgende (5):

• Gammel eller halvråtten sopp
• Feil oppbevaring (sopp er ferskvare)
• Utilstrekkelig varmebehandling
• Sopp er generelt tungt fordøyelig materiale
• Overfølsomhet
• Engstelse i forbindelse med soppinntaket

Referanser

1. Persson H, Karlson-Stiber C Svampförgiftning – klinik och behandling. Läkartidningen, 1993, 90, 2857-64.
2. Jacobsen D, Eide I. Soppforgiftninger, Tidsskr Nor Lægeforen, 1981, 101 (7), 454-8.
3. Wiborg B. De seks sikre – bør de bli fem? Blekksoppen, 1996, 69, 21.
4. Köppel C. Clinical symptomatology and management of mushroom poisoning, Toxicon, 1993, 31 (12), 1513-40.
5. Egeland IL, Myhr S. Norske sopper, Oslo: Gyldendal, 1995.
6. Enjalbert F, Rapior S et al. Treatment of Amatoxin Poisoning: 20-year retrospective analysis. Clin Tox, 2002, 40 (6), 715-57.
7. Giftinformasjonen, Sosial- og helsedirektoratet: Giftige sopper (brosjyre), 2002.
8. Gulden G, Schumacher T. Giftsopper og soppforgiftninger. Oslo: Universitetsforlaget 1977.
9. Faulstich H. New aspects of amanita poisoning. Klin Wochenchr, 1979, 57, 1143-52.
10. Montanini S, Sinardi D et al. Use of Acetylcysteine as the life-saving antidote in amanita phalloides (death cap) poisoning. Arzneim-Forsch/Drug Res, 1999, 49 (2), 1044-7.
11. Jaeger A, Jehl F et al. Kinetics of amatoxins in human poisoning: therapeutic implications. Clin tox, 1993, 31 (1), 63-80.
12. Danel VC, Saviuc PF et al. Main features of Cortinarius spp. Poisoning: a litterature review, Toxicon, 2001, 39, 1053-60.
13. Holmdahl J. Mushroom poisoning: Cortinarius speciosissimus nephrotoxicity in Sweden 1979-1999. Doktoravhandling. Göteborgs universitet, Sahlgrenska sjukhuset, 2001.
14. Holmdahl J, Ahlmen J et al. Isolation and nephrotoxic studies of orellanine from the mushroom Cortinaius speciosissimus. Toxicon, 1987, 25, 195-9.
15. Rohrmoser M, Kirchmair M et al. Orellanine poisoning: rapid detection of the fungal toxin in renal biopsy material, Clin tox, 1997, 35 (1), 63-6.
16. Feifel E, Rohrmoser MM et al. Cellular toxicity of orellanine: a short review. Beih Sydowia, 1995, 10, 48-61.
17. Svendsen B, Gjellestad A et al. Alvorlige soppforgiftninger med giftslørsopper og hvit fluesopp. Tidsskr Nor Lægeforen. 2002, 122 (8), 777-80.
18. Høiland K. Hallusinogene sopper i Norge, Toksikologen, 1998, 4, 10-5.
19. Christiansen AL, Rasmussen KE et al. Spiss fleinsopp som narkotikum, Tisskr Nor Lægeforen, 1982, 102 (1), 17-8.
20. Holm JW, Ebbehøj NE et al. Hallusinogene svampe i Danmark, Ugeskr Læger, 1997, 159 (34), 5116-8.
21. Lassen JF, Ravn HB et al. Hallusinogene psilocybinholdige svampe. Dansk vildtvoksende rusgift, Ugeskr Læger, 1990, 152, 314-7.
22. Bergman B, Karlsson A-C, Ung missbrukare fick akut delirium, Läkartidningen, 1995, 92 (41), 3779-80.
23. Rumack BH, Salzman E (ed): Handbook of mushroom poisoning. Diagnosis and treatment. CRC Press, 1994.
24. Michelot D, Toth B. Poisoning by Gyromitra esculenta – a review. J appl toxicol, 1991, 11 (4), 235-43.
25. Bedry R, Baudrimont I et al. Wild-mushroom intoxication as a cause of rhabdomyolysis. N Engl J Med, 2001, 345 (11), 798-802.
26. Chodorowski Z, Waldman W et al. Acute poisoning with Tricholoma equestre. Przegl Lek, 2002, 59 (4-5), 386-7.
27. Lee P-T, Wu M-L et al. Rhabdomyolysis: An unusual feature with mushroom poisoning. Am J Kidney Disease, 2001, 38 (4), s 1-5.
28. Schumacher T. Riddermusserong og rhabdomyolyse. Blekksoppen 2001, 85, 18-9.
29. Michelot D. Poisoning by Coprinus atramentarius. Natural toxins, 1992, 1, 73-80.
30. Renman B. Grå blekksopp – ikke bare et spørsmål om antabuseffekt. Våre nyttevekster, 1996, 91, 6-11.
31. LL Olesen. Forgiftning med svampen almindelig netbladhat, Paxillus involutus. Ugeskr Læger, 1991, 153 (6), 445.
32. Vetter J. Toxins of amanita phalloides. Toxicon 1998, 36 (1), 13-24.
33. Koller G, Høiland K et al. The presence of orellanin in spores and basidiocarp from Cortinarius orellanus and Cortinarius rubellus. Mycologia 2002, 94 (5), 752-6.
34. Schumacher T. Soppforgiftninger. Medicinsk årbog 1983, 45-55.

Relevante søkeord: 
Spiss giftslørsopp, butt giftslørsopp, Cortinarius rubelus, Cortinarius speciosissimus, Cortinarius orellanus, nyreskade, sopp, soppforgiftning, mykologi, intoksikasjon, intoks, intox, intoxikasjon.