Behandlingslinjer
Hensikten med behandlingslinjer er å sikre høy faglig kvalitet, strømlinjeforme pasientforløp og skape forutsigbarhet, bidra til god samhandling og effektiv ressursutnyttelse, som videre kan bidra til bedre planlegging, utvikling og styring i helsetjenesten.
Med en Behandlingslinje menes en normativ beskrivelse av et planlagt og forventet pasientforløp for en definert diagnosegruppe [1], forankret i faglig evidens og koplet til effektiv ressursutnyttelse og målbare resultater (se figur 2).
Med Behandlingslinje som konsept for virksomhetsutvikling menes det samlede sett av aktiviteter og fremgangsmåter som skal til for å etablere gode behandlingslinjer, som sikrer gode pasientforløp og pasientopplevd kvalitet, og inkluderer målesystemer og monitorering, samt metoder for kontinuerlig forbedring.
På et overordnet nivå kan behandlingslinje visualiseres med figur 1:
Elektronisk behandlingslinje med fokus på kunnskapsbasert praksis, prosesser og samhandling
Behandlingslinjer tar utgangspunkt i kjernevirksomheten i helsetjenesten; pasientbehandling, forskning, utdanning og opplæring av pasienter og pårørende. Hensikten er å sikre at behandlingsforløpet for en aktuell diagnosegruppe beskrives og gjøres tilgjengelig for både helsepersonell og pasienter. Behandlingslinjen skal være basert på tilgjengelig forskningsbasert kunnskap og være et verktøy for kliniske beslutninger i daglig pasientbehandling. En behandlingslinje skal sikre høy faglig kvalitet og ressurseffektivitet og sikre helhet i behandlingen fra pasientens ståsted gjennom prosess- og teamorientert tilnærming, og samtidig benyttes til pasient- og pårørendeopplæring. Behandlingslinjer gir dessuten grunnlag for å kunne etterprøve både utredning og behandling vitenskaplig.
En behandlingslinje gir oversikt over store deler av hva som skjer rundt en definert pasientgruppe i ett bilde. Noen ganger starter behandlingslinjen ved at sykdom oppstår i hjemmet og andre ganger starter den ved akutt innleggelse. En elektronisk behandlingslinje gir mulighet for elektroniske koplinger til nasjonale retningslinjer, oppslagsbøker, prosedyrer, elektronisk kvalitetshåndbøker og elektronisk pasientjournal. Samtidig gir den mulighet for å kople aktivitetsdata, kostnad-aktivitet-per-pasient (KAPP), planleggingsdata med kliniske aktiviteter og kliniske resultater.
Ved at tverrfaglige team og fagmiljøene, som behandler pasientene i det daglige utarbeider behandlingslinjer, sikrer man i større grad deling av kunnskap, implementering og at beste praksis følges i pasientbehandlingen. Man tar utgangspunkt i pasientens ”gang” gjennom systemet, og de ulike trinn i behandlingsprosessen beskrives med utdypende gjøremål, guidelines, retningslinjer etc. Brukermedvirkning ved utarbeidelse av behandlingslinjer sikrer at også pasientenes perspektiver ivaretas både i forhold til informasjon og strømlinjeformede prosesser. Når behandlingslinjen bygger på forskningsbasert kunnskap, koples mot ressursforbruk og ventetider, får man et grunnlag for bedre styring og utvikling av klinisk praksis.
I figur 2 vises de definisjoner Helse Sør-Øst benytter og anbefaler i det videre arbeidet:
Figur 2. Definisjoner og sammenhenger mellom begreper
Denne teksten er hentet fra Forstudierapport Kunnskapsutvikling og god praksis, Helse Sør-Øst. Gro S. Helljesen har vært prosjektleder for dette arbeidet og er også leder for et hovedprosjekt videre.
Dokumentasjon i forskning
Forskning viser at behandlingslinjer i sykehus kan føre til reduserte komplikasjoner og bedre dokumentasjon av behandlingen, uten negative virkninger på liggetid eller kostnader ifølge en fersk Cochraneoversikt.
__________
[1] Med begrepet diagnose (som nevnt overfor) henviser man her til ICD-10, som også omfatter symptomdiagnoser. Dette innebærer at en behandlingslinje kan starte når symptom oppstår og f.eks ved akuttinnleggelse. Det viktige er å presisere når en BHL starter og når den slutter. For øvrig henvises det til felles metodikk for utvikling av behandlingslinjer for Helse Sør-Øst.
Referanser
Batalden, P.B. & Stoltz, P.K. 1993, A framework for the continual improvement of health care: building and applying professional and improvement knowledge to test changes in daily work, The Joint Commission journal on quality improvement, vol. 19, no. 10, pp. 424-47; discussion 448-52.
Batalden, P.B., Mohr, J.J., Nelson, E.C. & Plume, S.K. 1996, Improving health care, Part 4: Concepts for improving any clinical process, The Joint Commission journal on quality improvement, vol. 22, no. 10, pp. 651-659.
Campbell, H., Hotchkiss, R., Bradshaw, N. & Porteous, M. 1998, Integrated care pathways, BMJ (Clinical research ed.), vol. 316, no. 7125, pp. 133-137.
De Bleser, L., Depreitere, R., De Waele, K., Vanhaecht, K., Vlayen, J. & Sermeus, W. 2006, Defining pathways, Journal of nursing management, vol. 14, no. 7, pp. 553-563.
Helse og omsorgsdepartementet, Samhandlingsreformen, St. Meld. Nr 47, 2008-2009.
Rotter, T., Kugler, J., Koch, R., Gothe, H., Twork, S., Van Oostrum, J. M., Steyerberg, E. W., 2008, A systematic review and meta-analysis of clinical pathways on length of stay, hospital costs and patientoutcomes, BMC Health, Serv. Res, 8:265.
Rotter T, Kinsman L, James EL, Machotta A, Gothe H, Willis J, Snow P, Kugler J. Clinical pathways: effects on professional practice, patient outcomes, length of stay and hospital costs. Cochrane Database of Systematic Reviews 2010, Issue 3. Art. No.: CD006632. DOI: 10.1002/14651858.CD006632.pub2.
