Samhandlingsreformen
Helsetjenesten er kjennetegnet ved mange aktører og forskjellige forvaltningsnivåer. Faren er stor for at behandling skjer på et sted som ikke er det mest hensiktsmessige. Bevissthet om betydningen av god samhandling og et lovverk som understøtter dette, vil kunne bidra til å sikre optimal behandling og riktigere ressursbruk. Regjeringens samhandlingsreform vil legge mer av ansvaret og oppgavene til kommunene.
Regjeringen sier innledningsvis i Stortingsmelding nr 47 om samhandlingsreformen (kapittel 1: Innledning)1.
Dagens og framtidas helse- og omsorgsutfordringer står i fokus i denne stortingsmeldingen. Hovedutfordringene er knyttet både til et pasientperspektiv og et samfunnsøkonomisk perspektiv.
Utfordring 1: Pasientenes behov for koordinerte tjenester besvares ikke godt nok.
Mange pasienter og brukere i helse- og omsorgstjenesten har behov for koordinerte
tjenester i den forstand at tjenestene leveres fra ulike tjenestesteder og ofte også over
en kortere eller lengre tidsperiode. Det er i dag få systemer som er rettet inn mot
helheten i tjenestene. Derimot har vi mange systemer som er rettet inn mot de ulike deltjenestene; herunder separate rettighets-,
finansierings- og IKT-systemer. Selv om det gjennom de siste
årene har vært jobbet med mange tiltak for å bedre helse- og omsorgstjenestens
samhandling, er fremdeles tilbakemeldingene fra pasienter og brukere at
samhandlingen ofte er dårlig og at kanskje dette er den største utfordringen som helse-
og omsorgstjenesten står overfor. Dårlige koordinerte tjenester betyr også dårlig og
lite effektiv ressursbruk.
Utfordring 2: Tjenestene preges av for liten innsats for å begrense sykdom.
For få tjenester tilbyr hjelp på et tidlig stadium i sykdomsforløpet, og det er for få
tilbud innrettet på å mestre og redusere kronisk sykdomsutvikling. Flere forhold er
årsak til dette. I stor grad er dette kommunale oppgaver og kommunene har dels ikke
hatt forutsetninger for å etablere robuste faglige organisasjoner som kan stå for en
sterkere innsats i sykdomsforløpenes tidligfaser. Når man kommer til de praktiske
prioriteringssituasjonene viser det seg gjerne at forebygging og tidliginnsats blir
taperne i kampen mot de mer spesialiserte og eksponerte tjenestene.
Disse to utfordringer utgjør et pasientproblem ved at pasienten påføres unødige
problemer og lidelser. I tillegg utgjør dette også et problem i forhold til god utnyttelse
av samfunnets ressurser. Videre vil en uhensiktsmessig fordeling av samfunnets tiltak
og ressursbruk mellom de ulike fasene fra forebygging til spesialisthelsetjenestens
behandling av komplikasjonene, også innebære dårlig ressursbruk. Vekten er i dag
lagt på å behandle langt framskreden sykdom i den kostnadskrevende
spesialisthelsetjenesten; man "reparerer" i stedet for å forebygge.
Utfordring 3: Demografisk utvikling og endring i sykdomsbildet gir utfordringer
som vil kunne true samfunnets økonomiske bæreevne.
Dette gir utfordringer som må møtes med dyptgripende og langsiktige tiltak. Det vil
kreves både mer effektiv drift av helse- og omsorgssektoren i Norge og det politiske
miljøet må være beredt til nye og mer krevende prioriteringsbeslutninger.
Den demografiske og epidemiologiske utviklingen i Norge er i likhet med andre Vest-
europeiske land, i stor endring. Fram mot år 2060 vil andelen eldre dobles i forhold til
befolkningen i yrkesaktiv alder, det blir flere med kroniske og sammensatte
sykdomstilstander. Det blir flere å forsørge og færre som jobber. Endringene gir store
utfordringer i forhold til å bevare og videreutvikle de sentrale velferdsordningene i
Norge. Det kreves både vilje og mot til å etablere nye strukturer innenfor flere
samfunnssektorer. Dette er bakgrunnen for at regjeringen nå gjennomfører både en
pensjonsreform og en NAV-reform i tillegg til samhandlingsreformen. Dette er
nødvendig for å sikre at den norske solidaritetspolitikken og folketrygden er
bærekraftig også for framtidige generasjoner.
Utviklingen av demografi og sykdomsbilde, med store forskyvninger fra yrkesaktive
til ikke-yrkesaktive/behandlings- og pleietrengende, og derav økte behov for tjenester,
gir tilsvarende store utfordringer for helse- og omsorgssektoren. Dersom ikke
utfordringene møtes med tilstrekkelig vilje og evne til å utvikle nye løsninger vil
valget stå mellom to ikke ønskelige alternativer. Enten får vi en utvikling som blir en
trussel mot samfunnets bæreevne eller så blir det over tid nødvendig med
prioriteringsbeslutninger som vil bryte med grunnleggende verdier i den norske
velferdsmodellen.
Regjeringen vil gjennom samhandlingsreformen sikre en framtidig helse- og
omsorgstjeneste som både svarer på pasientens behov for koordinerte tjenester og som
også svarer på de store samfunnsøkonomiske utfordringene. Lik tilgang til gode og
likeverdige helse- og omsorgstjenester, uavhengig av personlig økonomi og bosted
skal fortsatt være den viktigste bærebjelken i den norske velferdsmodellen.
Kjernen i samhandlingsreformen er å svare på alle de tre påpekte utfordringene. Det
er regjeringens vurdering at det ikke er motsetning mellom disse. Alle tre krever tiltak
som understøtter helheten i tjenestesystemene. For det første er tiltakene dels av
strukturell karakter, i den forstand at det må skje endringer i den strukturelle
oppbyggingen av tjenesten som skal møte framtidens behov. Men gode strukturer gir i
seg selv ikke sikkerhet for at de ønskede tjenestene leveres. For det andre må det
derfor også etableres rammebetingelser som de gir de enkelte virksomhetene
motivasjon til å levere tjenester i samsvar med målene i helse- og omsorgspolitikken.
I samhandlingsreformen skisseres en rekke tiltak som skal bidra til å svare på
utfordringene. Det skal særlig trekkes fram fire hovedgrep som er sentrale for å svare
på utfordringene.
Hovedgrep 1: Pasientrollen skal styrkes ved at den i større grad enn i dag skal rettes
inn mot de helhetlige pasientforløpene.
Et av utslagene av de oppsplittede systemene innenfor helse- og omsorgstjenesten er
at også pasientenes medvirkning i stor grad er styrt inn mot de enkelte delene av
tjenestene. Pasientorganisasjonene blir for eksempel i for liten grad trukket inn i
systematisk arbeid for å forbedre helheten i pasientforløpene.
Hovedgrep 2: Ny og oppgradert kommunerolle. Kommunenes rolle i den samlede
helse- og omsorgspolitikken skal oppgraderes slik at de i større grad enn i dag kan
oppfylle ambisjonene om forebygging og innsats i sykdomsforløpenes tidlige faser. En
slik oppgradert kommunerolle vil også legge til rette for å hjelpe pasienter med
kroniske sykdommer.
En tilrettelegging av tjenestetilbudet som medfører at sykdomsutviklingen hindres
eller utsettes er bra både for folks helse og for samfunnets økonomi. Behov bør
identifiseres og tjenester settes inn så tidlig som mulig. Dette vil bidra til å forhindre
sykdomsutvikling og øke den enkeltes mestringsevne. Kommunene skal også i større
grad settes i stand til å utføre behandling og rehabilitering faglig og
samfunnsøkonomisk kan skje utenfor spesialisthelsetjenesten. Flere pasienter
skal få en avklaring, behandling og oppfølging innenfor de kommunale tjenestene.
Dette vil f.eks gjelde eldre pasienter med flere kroniske sykdommer, der det har vist
seg at breddekompetansen i allmennmedisinen gir et bedre tilbud enn det den
spesialiserte sykehusbehandlingen alene kan gi. Slike tjenester kan for eksempel ytes i
lokalmedisinske sentra med tjenester før, i stedet for og etter sykehusbehandling eller
gjennom andre tverrfaglige funksjoner som ulike ambulante team og lavterskeltilbud.
Det vil være lokale forhold som tilsier hvordan dette best kan organiseres med
polikliniske funksjoner, ambulant virksomhet, døgnopphold mv. Utvikling og sterkere
satsing på fastlegen er et sentralt element i en politikk for å oppgradere
kommunerollen. Regjeringen vil derfor styrke kommunehelsetjenesten både
organisatorisk, kompetansemessig og ressursmessig. For å understøtte en sterkere
kommunerolle vil regjeringen framover legge til rette for at en større andel av
forventet vekst i helse- og omsorgstjenestens samlede budsjetter kommer i
kommunene. I tillegg vil regjeringen etablere en opptrappingsplan for forebyggende
helsetjenester (NB - tekst vil evt. endres iht kommende regjeringsbehandling, jf.
prosesser igangsatt etter regjeringsbehandling 30.04.09)
Hovedgrep 3: Finansieringssystemene skal endres. De ulike delene av helse- og
omsorgstjenesten skal gis insitamenter og inspirasjon til å utvikle roller og løse
oppgaver som samsvarer med de helsepolitiske målene. Kommunal medfinansiering
av spesialisthelsetjenesten er det viktigste virkemidlet på dette området. Kjernen i
begrunnelsen er at kommunen også gjennom de økonomiske ordningene kan
stimuleres til å vurdere om det kan oppnås bedre helseeffekter gjennom annen bruk av
ressursene, herunder at bruk av sykehusene reduseres.
Hovedgrep 4: Spesialisthelsetjenesten skal utvikles slik at de i større grad kan bruke
sin spesialiserte kompetanse.
Det vil være to viktige forutsetninger og rammer for en slik politikk.
Spesialisthelsetjenesten må for det første systematisere sin veiledning og
understøttelse av kommunehelsetjenesten. Videre må spesialisthelsetjenesten gå aktivt
og likeverdig inn i samarbeid med andre deler av helsetjenesten for å understøtte en
helse- og omsorgstjeneste som gir de helhetlige pasientforløpene større prioritet.
Regjeringen vil supplere de fire hovedgrepene med tiltak på flere områder; samarbeid
mellom myndighetene, brukerne og alle berørte aktørgrupper med tiltak som kan
understøtte helhetlige pasientforløp, sterkere satsing på utvikling av IKT-systemer,
utvikling av en utdannings- og personalpolitikk som understøtter målene i
samhandlingsreformen, lovtiltak som legger større press på tjenestene for å utvikle
tiltak som ivaretar pasientenes behov for koordinerte tjenester, videreutvikle og styrke
legetjenestene i kommunene, innføre et mer fokusert og helhetlig overordnet politisk
plansystem gjennom Nasjonal helseplan.
Se Stortingets nettside om fremdriften i behandlingen av meldingen
Referanseliste:
Relevante søkeord:
Samhandling, stortingsmelding, reformer
