Har du noen gang søkt på nettet for å finne hva som kan hjelpe mot en sykdom? Et søk i Medline eller Google kan gi titusenvis og hundretusener treff. Forvirret og perpleks forsøker du kanskje å sortere alle de forskjellige svarene, som noen ganger synes å konkludere i alle retninger.

Seeren

Den britiske medisineren Archie Cochrane så denne problematiske situasjonen klart allerede tidlig på syttitallet. Han konstaterte at det var et alvorlig problem for medisinen at den i så liten grad var i stand til å gi noen vitenskapelig holdbar begrunnelse for hva den gjør og hva som virker. Men Cochrane så ikke bare problemet, han manet også forskere og helsearbeidere over hele verden til å gjøre noe med saken. Og nå, flere tiår senere, begynner kritikken han rettet mot helsesektoren omsider å gi resultater.

En hær av samlere

Over hele verden følger forskere med ambisjoner om å rydde opp i kaoset, omtrent samme oppskrift:

Først bestemmer forskerne seg for et tiltak de vil undersøke. La oss ta et eksempel: I dag spiser mange nordmenn med angst antidepressive legemidler. Hver morgen svelger de sin tablett, fordi legen deres har fortalt at preparatet kan lindre angsten. Men er nå det så sikkert? Mer presist: Står rådet på solid vitenskapelig grunn? En gruppe forskere bestemmer seg for at spørsmålet er så viktig at dette vil de finne ut av.

Etter å ha valgt antidepressiver mot angst som tema, begynner et møysommelig arbeide. Forskerne leter høyt og lavt for å finne alle de studier som er gjort om nettopp dette temaet. Forskerne leter overalt: De søker gjennom enorme databaser, de går gjennom referanselister bakerst i studier, de snakker med forskere. Noen ganger blar de, for hånd, gjennom årgang etter årgang av tidsskrifter de tror kan inneholde noe relevant. Etter at søkejobben er gjort, er forskeren noen ganger nokså utmattet. Men resultatet er viktig nok: En mest mulig fullstendig liste over aktuelle undersøkelser.

Selv om undersøkelsen er gjort, er det slett ikke sikkert at den er god. Neste oppgave er å velge ut de studiene som holder så god kvalitet at det går an å stole på svaret. Ofte er det forbausende få. De som blir igjen, er likevel gull verdt, og tas godt vare på av forskeren.

Tilslutt oppsummerer forskerne sine resultater i form av en oversikt, og forsøker å trekke en mest mulig sikker konklusjon på bakgrunn av de gode studiene. Noen ganger er det mulig å slå sammen resultatene i et helt ny, statistisk beregning. Dette kalles metaanalyse. I vårt eksempel, der en gruppe forskere ser på bruk av antidepressiver mot angst, er det mulig å gjøre en slik metaanalyse. Og resultatet: Vitenskapen viser at slike midler kan hjelpe pasienter med angst.

 

Idealister

Eksempelet over er ikke fiktivt, men reelt. En oppsummerende undersøkelse av virkningen av antidepressiver mot angst, er allerede gjort. Bak oppsummeringen står Cochrane-prosjektet, oppkalt etter Archie Cochrane. I dette prosjektet, som i stor grad er basert på frivillig og ulønnet innsats, arbeider tusenvis av mennesker med å samle og vurdere all tilgjengelig kunnskap om behandlinger og tiltak i daglig bruk i helsevesenet. I Norge er det først og fremst ansatte ved Nasjonalt kunnskapssenter som lager oppsummert kunnskap. De er knyttet til den internasjonale Cochrane-bevegelsen gjennom det nordiske Cochrane-senteret i København.  

Ikke magi

Cochrane-prosjektet har så langt utført, eller har konkrete planer om, mer enn fire tusen oversikter. Gå inn og se selv: www.cochrane.no. Nye oppsummeringer legges ut fire ganger i året. Dette er stedet å gå for helsearbeidere som ønsker at det de gjør skal være forskningsbasert, det vil si i tråd med den aller beste, tilgjengelige kunnskapen. Likevel: Det ligger ingen magi i de oversiktene som er gjort, og det fins mange eksempler på at systematiske oversikter kan være like dårlige som enkeltstudiene de forsøker å heve seg over. Og selv om oversikten er god, blir den ikke bedre enn enkeltstudiene. Putter du noe dårlig inn, er det som kommer ut også dårlig. Ofte blir konklusjonen at forskning mangler. Det er til liten trøst for klinikere, men kan være et viktig signal for beslutningstakere og andre som avgjør hvilken forskning som skal prioriteres.  

Gullstandard

Alle som ser på oppsummert kunnskap, oppdager fort et par ting:

Forskerne er lite opptatt av andre studier enn de såkalte RCTene (randomiserte, kontrollerte studier). Lær deg like gjerne betegnelsen med en gang. Randomisert står for tilfeldig, og i det ligger at det er tilfeldig hvem av deltakerne i studien som har fått den behandlingen som skal undersøkes, og hvem som har fått placebo eller narremedisin. Kontrollert betyr at det fins en kontrollgruppe som får placebo. Dermed kan forskerne sammenligne, og se om det er slik at alle blir bedre bare de putter en tablett i munnen, for eksempel, eller om det er viktig også hva tabletten inneholder. Tilbake til utgangspunktet: Tilhengere av oppsummert kunnskap er opptatt av RCTer fordi de mener at slike studier er de eneste som kan avgjøre om noe virker eller ikke.

En annen ting du raskt oppdager, er at forskerne først og fremst er opptatt av kunnskap som handler om hva som virker eller ikke. De kunne sett på andre ting: Hva årsaken er til sykdom, hva prognosen er, hvor mange som blir syke, og så videre. Men dette er de lite interessert i. I stedet bruker de arbeidsdagen til å vurdere all verdens behandlinger, for en rekke lidelser og plager. For pasientene er kanskje ikke dette noe dumt sted å starte. Det fins et unntak: De siste årene har forfattere av oppsummert kunnskap, i rettferdighetens navn, blitt mer og mer opptatt av diagnostikk.

 

Best før

Det er med oppsummert kunnskap som med ferskvare: Den går fort ut på dato. Nye studier kommer hele tiden, og i løpet av noen få år er kunnskapsbildet et annet. Dette er en særlig utfordring for Cochrane-bevegelsen og andre som driver med kunnskapsoppsummeringer. Årsaken er at det ofte tar lang tid å oppsummere all forskning om et emne. Dermed klarer ikke forskerne å fange opp nye, viktige studier raskt nok. Oppdatering er derfor blitt et stadig hetere begrep. Blant dem som ønsker å tilby hyppige oppdateringer, finner vi kunnskapstjenesten Clinical Evidence – www.clinicalevidence.com . De viktigste konklusjonene innen psykisk helse finner du her. Både Cochrane-prosjektet og Clinical Evidence er viktige tilbydere av oppsummert kunnskap.

Hyppigere oppdateringer, tettere kontakt med klinikken, flere og bedre oppsummeringer: Produsentene av oppsummert kunnskap arbeider hardt for å forbedre det de tilbyr. Men utgangspunktet for kunnskapsoppsummeringer er det liten grunn til å endre: At effektiv og sikker behandling skal komme flest mulig pasienter til gode. Og at skadelige, ineffektive og utrygge behandlinger ikke skal benyttes.

Denne saken er en oppdatert utgave av en artikkel som har blitt publisert tidligere på Helsebiblioteket.

Skriv ut denne artikkelen