Det tidligere Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har for en del tid siden skrevet til Sosial- og helsedepartementet om elever med rusproblemer og hvordan man forholder seg til taushetsplikten i den forbindelse. Brevet kom i stand etter en henvendelse fra Statens utdanningskontor i Buskerud. Svaret fra Sosial- og helsedepartementet bør ha interesse for ’Helserådet’s lesere. Det hitsettes følgende:

Saken gjelder utplassering i praksisplass ved helse- og omsorgsinstitusjoner etter læreplanene for hjelpepleierutdanning i den videregående skole. Problemstillingen som reises, er knyttet til utplassering av elever med rusproblemer og spørsmålet om taushetsplikt overfor praksisstedene m.v. Noen praksissteder ønsker ikke å motta elever med rusproblemer med mindre forholdet gjøres kjent for institusjonen og det iverksettes spesielle tiltak. Andre ønsker ikke å motta elever med rusproblemer i det hele tatt, med mindre problemene er tilbakelagt for flere år siden.

Som utgangspunkt peker Sosial- og helsedepartementet på det uheldige i at elever med rusmiddelproblemer utplasseres i praksis i helse- og sosialinstitusjoner uten at de ansvarlige ved institusjonen gjøres kjent med problematikken eller det på annen måte sørges for spesiell oppfølging. Det er selvsagt viktig for pasientenes sikkerhet at de som yter dem bistand, ikke er påvirket av rusmidler eller på annen måte er uskikket til slik virksomhet. Dette gjelder også elever, selv om deres arbeidsområde vil være begrenset, og de i noen grad vil være under tilsyn av en veileder.

Det bør understrekes for alle elever som skal ut i praksis, at det forutsettes at de avholder seg fra bruk av rusmidler i forbindelse med praksisen. I denne sammenheng bør det orienteres om den nye helsepersonelloven § 8 om pliktmessig avhold for helsepersonell. I henhold til lovens §3 første ledd nr. 3 regnes elever og studenter som yter helsehjelp, som helsepersonell i lovens forstand. Brudd på bestemmelsen i § 8 om avhold er straffbart, jf. §67. Brudd på bestemmelsen må etter omstendighetene også kunne få konsekvenser for elevens videre praksis.

Det er forståelig at en del praksisplasser av sikkerhetshensyn og kapasitetsgrunner kvier seg for å motta elever med rusproblemer, eller setter vilkår om informasjon og spesialopplegg. En slik holdning kan være mer eller mindre velbegrunnet i forhold til den enkelte elevs situasjon. Departementet kan ikke se at den enkelte institusjon har plikt til uten videre å motta elever i praksis, selv om kommune og fylkeskommune har et ansvar for å medvirke til opplæring av helsepersonell, se nedenfor. Imidlertid synes enkelte institusjoner etter det opplyste å ha en svært restriktiv og lite nyansert holdning til problemet, særlig med hensyn til elever med tilbakelagte problemer.

Hensynet til pasientenes sikkerhet er viktig, men det er også viktig ikke å nekte elever fullstendig utdanning på sviktende grunnlag. Man kan ikke utelukke enhver elev som har eller har hatt rusmiddelproblemer fra praksis som er nødvendig for å fullføre utdanningen. Et sentralt tema bør være om eleven må anses uskikket til å delta i arbeid med pasienter. I praksis kan det naturligvis være vanskelig å vurdere dette. De opplysningene som foreligger om elevenes rusmisbruk, vil antagelig ofte være ufullstendige og uegnet til å gi et sikkert og korrekt bilde av elevens situasjon på det aktuelle tidspunkt. Rettssikkerhetshensyn tilsier at man ikke legger avgjørende vekt på usikre opplysninger. Utestengning fra praksis vil være svært inngripende for eleven idet utdanningen ikke kan fullføres uten praksis. Mindre inngripende for eleven er iverksettelse av et spesielt oppfølgingsopplegg i forbindelse med praksisen.

En antar at det ikke er klart lovgrunnlag for å utestenge elever fra praksis som følge av rusmisbruk med mindre det har materialisert seg på en slik måte at vilkårene for bortvisning etter lov av 17. juni 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringsloven) er til stede.

Opplæringsloven har ingen bestemmelse tilsvarende universitetsloven § 42 om utestengning fra klinisk undervisning eller praksisopplæring grunnet straffbare forhold (bl. a. besittelse, bruk og omsetning av narkotiske stoffer og medikamenter). Det er imidlertid grunn til å merke seg at utestengning fra praksisopplæring etter nevnte bestemmelse i universitetsloven er betinget av at studenten er dømt, eventuelt siktet eller tiltalt for forholdene.

Spørsmålet om konsekvenser av elevers rusmisbruk bør også sees i sammenheng med reglene for å få godkjenning som hjelpepleier og tilbakekall av slik godkjenning. Helsepersonelloven har bestemmelser om at godkjenning skal tilbakekalles dersom vedkommende er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av ” &bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning &, jf. § 57 første ledd. Søkere har heller ikke krav på godkjenning dersom de er uegnet for yrket, jf. §48 anneet ledd bokstav e) .

I denne sammenheng nevnes også at det i forbindelse med helsepersonelloven er vedtatt en ny bestemmelse i universitetsloven § 42 nr. 2 nytt annet og tredje punktum om at utdanningsinstitusjoner skal informere Statens helsetilsyn om utestengning etter § 42 nr. 2 (nærmere angitte former for grovt klanderverdig opptreden m.v. i forbindelse med klinisk undervisning eller praksisopplæring). Det er ikke inntatt noen tilsvarende bestemmelse i opplæringsloven. Dette har sammenheng med utformingen av bortvisningsreglene. Opplæringsloven har ingen regel som tilsvarer universitetsloven § 42 nr. 2, men kun en generell bestemmelse om bortvisning og tap av retter (§3-8), jf. også tidligere lov om videregående opplæring § 16.

Det forekommer ikke sjelden at helsepersonell får tilbakekalt sin godkjenning på grunn av rusmisbruk. Ny godkjenning gis etter administrativ praksis vanligvis etter søknad dersom søkeren kan dokumentere rusfrihet i minst to år etter tilbakekallet. Dette må dokumenteres ved regelmessig avgivelse av urinprøver.

Departementet kjenner ikke helseinstitusjoners praksis med hensyn til å ansette helsepersonell med tidligere rusmiddelproblemer som har fått ny godkjenning.

Det vil naturligvis ofte være vanskelig å bringe på det rene hva som er den faktiske situasjon med hensyn til omfanget og alvorlighetsgraden av en elevs rusproblemer, og om forholdet er et tilbakelagt stadium, og i såfall når problemene opphørte, og hvor stor tilbakefallsrisikoen er. Men særlig dersom det synes å være slik at rusproblemet faktisk ikke er aktuelt, men tilbakelagt for noen tid siden, antas at det vil være urimelig å la forholdet få særlige konsekvenser for elevens utdanningsmuligheter.

Departementet legger til grunn at en del elever med aktuelle eller tilbakelagte rusproblemer har rett til utplassering i praksis. Departementet understreker viktigheten av særskilt oppfølging av elever som etter skolens vurdering vil kunne komme til å utvise en atferd som vil innebære fare for pasienter eller på annen måte være uforsvarlig. Dette forutsetter normalt at de ansvarlige ved praksisstedet gjøres kjent med rusmiddelproblemet. Spørsmålet om taushetsplikt er sentralt i denne sammenheng.

Utgangspunktet er at skolene har taushetsplikt i henhold til opplæringsloven § 15-1 (tidligerer etter lov om videregående opplæring § 34), jf. forvaltningsloven § 13 til § 13 e.

Taushetsplikten suspenderes i den utstrekning eleven samtykker, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Dersom eleven samtykker i at praksisstedet informeres om rusmisbruket, kan den spesielle oppfølging skje i samforståelse mellom skole, elev og praksissted.

De aktuelle elever bør informeres om hva et samtykke vil innebære, for eksempel hvilke opplysninger som vil bli gitt, hvem som blir kjent med de følsomme opplysningene, deres taushetsplikt, og hva slags oppfølgingsopplegg som vil bli satt i verk. Det bør også kunne orienteres om de problemer som er forbundet med å skaffe praksisplass med mindre de samtykker i at praksisstedet informeres om rusmisbruket. Det må imidlertid ikke legges press på elevene til å avgi samtykke til at skolen videreformidler opplysninger som ellers er taushetsbelagte.

Dersom eleven ikke samtykker, vil det være aktuelt å vurdere nærmere om skolens taushetsplikt overfor aktuelle praksissteder er absolutt.

En ser at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til taushetsplikten i forvaltningsloven § 13. Det fremgår ikke uttrykkelig hvordan KUF vurderer unntaksbestemmelsene i forvaltningsloven § 13 b. Sosial- og helsedepartementet kjenner ikke til hvordan disse tolkes/praktiseres i forbindelse med utdanningsinstitusjoners opplysninger om elever. Sosial- og helsedepartementet er videre neppe rette vedkommende til å ta stilling til hva som er korrekt tolkning og anvendelse av bestemmelsene i de aktuelle situasjoner. Med disse forbehold bemerkes at en ikke vil utelukke at noen av unntakene i forvaltningsloven § 13 b kan komme til anvendelse i situasjoner der elever med rusproblemer skal utplasseres i helse-/omsorgsinstitusjoner. Dette vil naturligvis også bero på konkrete omstendigheter i den enkelte sak, for eksempel hvordan elevens rusmiddelproblem arter/har artet seg og hvordan opplysningene er kommet til skolens kunnskap. Departementet tillater seg å komme med noen bemerkninger til forvaltningslovens § 13 b nr. 1, 2 og 5:

Forvaltningsloven § 13 b nr. 1 gir adgang til at ellers taushetsbelagte opplysninger gjøres kjent for sakens parter. Det bør kanskje vurderes nærmere om praksisstedene kan anses som part i en sak om praksisutplassering av elever, og om de aktuelle opplysninger om rusmisbruk vil være opplysninger i en slik sak.

Forvaltningsloven § 13 b nr. 2 åpner for at ellers taushetsbelagte opplysninger gjøres kjent for andre organer, etater eller organisasjoner som medvirker til å løse et organs oppgaver. Praksisstedene bidrar til å løse skolens oppgave med å gi elevene utdanning til hjelpepleier. Opplysninger bør derfor kunne meddeles praksisstedene så langt det er nødvendig for at oppgaven skal kunne utføres forsvarlig. De ansatte ved praksisstedet vil ha taushetsplikt med hensyn til opplysningene. Det § 13 b nr. 2 etter ordlyden åpner for, er at ”opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhenttet for”. Departementet antar at det må vurderes nærmere også konkret i den enkelte sak, om unntaket i § 13 b nr. 2 kan komme til anvendelse.

Etter forvaltningsloven § 13 b nr. 5 kan et forvaltningsorgan gi et annet forvaltningsorgan opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov m.v. Skolens oppgave er å gi elevene utdanning, herunder tilrettelegge utplassering i praksis. En vil ikke se bort fra at det kan være aktuelt å anvende unntaket i nr. 5 for å gi praksissteder som er forvaltningsorganer, de aktuelle opplysninger. De ansatte ved praksisstedet vil gjennomgående ha taushetsplikt i forhold til opplysningene etter forvaltningsloven.

Det vises til Arvid Frihagen, Taushetsplikt etter forvaltningsloven (1979), særlig punkt 13B.2.2 og 13B.5.4, Frihagen, Kommentarutgave til forvaltningsloven, og Geir Woxholth, Forvaltningsloven med kommentarer s. 221 ff.

Dersom man skulle komme til at taushetsplikten ikke er absolutt i de aktuelle situasjoner, kan det likevel være grunn til å utvise varsomhet med å gi informasjon slik at det ikke gis mer informasjon enn det som er nødvendig, og at opplysningene ikke spres til flere ved praksisstedet enn nødvendig. At de som mottar opplysningene, har taushetsplikt (jf. bl. a. kommunehelsetjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven § 7-1), vil imidlertid gjøre det mindre betenkelig å gi opplysninger enn det ellers ville være.

Dersom man kommer til at noen av unntakene i forvaltningsloven § 13 b kan komme til anvendelse, vil dette kunne løse en del problemer i forhold til de institusjoner som kun vil motta elever med rusproblemer dersom de informeres. Det medfører imidlertid ikke noen løsning i forhold til institusjoner som ikke i det hele tatt vil ta imot elever med aktuelle eller tidligere rusproblemer.

Sosial- og helsedepartementet er ikke kjent med omfanget av problemet med å utplassere elever. Det beste er naturligvis om problemet lar seg løse i samarbeid med de aktuelle institusjoner innenfor det gjeldende regelverk. I motsatt fall kan det være aktuelt å ta opp problemet med kommune eller fylkeskommune. I følge kommunehelsetjenesteloven § 6-1 plikter enhver kommune å medvirkse til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell. Det er ikke gitt forskrift som berører hjelpepleierelever. En tilsvarende bestemmelse er tatt inn i spesialisthelsetjenesteloven §3-5 for så vidt gjelder sykehus m.v.

Referansekode: HRE 2001-8

Stikkord: Taushetsplikt. Elever. Rusproblemer.

Elisabeth Salvesen, underdirektør og Kirsten Been, rådgiver. Sosial- og helsedepartementet, postboks 8011 Dep., 0030 Oslo