I forrige nummer av Helserådet stilte Ola Jøsendal et spørsmål som gikk på dette og beslektede ting. Han spurte:

• ’Er medisinsk faglig’ og ’legefaglig’ synonyme begrep?
• Er samfunnsmedisin et spesialfelt for leger, eller er det et bredt fagfelt for helsepersonell som arbeider grupperettet innen de ulike elementene av samfunnsmedisin?

Artikkelen og spørsmålene ble drøftet på møte i samfunnsmedisinsk veiledninggruppe i Akershus nylig. Gruppen uttaler:

Etter vår vurdering bør ’medisinsk faglig’ og ’legefaglig’ være synonyme begreper. Ordet ’medisin’ bør således være ”reservert” for den legefaglige yrkesutøvelsen eller den legeledede yrkesutøvelsen.

Slik sett kan man si at samfunnsmedisin er den legefaglige eller den legeledede delen av folkehelsearbeidet. Men samfunnsmedisin som begrep assosieres ofte også med innsats utenfor folkehelsearbeidet. Sannsynligvis er relasjonen slik:

 Ordet ’folkehelsearbeid’ er et uttrykk vi kommer til å høre mye brukt i ukene og månedene som kommer ettersom statsråd Høybråtens stortingsmelding om folkehelsearbeidet nå er rett rundt hjørnet. Den ventes å foreligge i desember.

La oss i mellomtiden dvele litt mer ved likheten og forskjellene mellom samfunnsmedisin og folkehelsearbeid.

Folkehelsearbeidet er hva alle gjør for å forebygge sykdom og fremme helse og trivsel i en befolkning. I tråd med den såkalte 10-90% regelen er helsevesenets egen innsats på dette området egentlig ganske beskjeden. Wildavskys 10-90 regel fra 1977 uttrykker dette slik:

”Det er bare 10% av folks helseproblemer helsetjenesten kan gjøre noe med selv. De resterende 90% må løses utenfor helsetjenesten ved at folk får bedre livsstil og ved bedring av de generelle livsvilkårene.”

Samfunnsmedisinen har, som det fremgår, oppgaver (viktige oppgaver) innen folkehelsearbeidet. Kommunal samfunnsmedisin har lenge vært betraktet som legestandens bidrag til det lokale folkehelsearbeidet. Spesialiteten i samfunnsmedisin synes på mange måter å bekrefte dette synet. Men samfunnsmedisinens arbeidsfelt går utover folkehelsearbeidet selv så stort og omfattende dette er. Samfunnsmedisin dreier seg, slik gruppens medlemmer ser det, om ressursbruk og samfunnsøkonomi i vid forstand. Således er samfunnsmedisinske betraktningsmåter aktuelle både innenfor folkehelsearbeidet og den kurative medisin.

I tråd med dette prøver gruppen seg på følgende definisjon på samfunnsmedisin:

Samfunnsmedisin er vitenskapen om og deltagelse i samfunnets organiserte anstrengelser for å sikre at samfunnets ressurser gir størst mulig trivsel og helsegevinst for flest mulig mennesker.

I modellen nedenfor er sammenhengene forsøkt vist slik:

 

 

Utgangspunktet for enhver innsats for å sikre helse og trivsel, er at det eksisterer et behov. Det skal med en gang understrekes at behov ikke er ensbetydende med etterspørsel. For å dekke disse behovene setter samfunnet inn ressurser (personell, bygninger, utstyr) som skal brukes (ressursbruk) for derigjennom å oppnå resultater. Ved resultatoppnåelsen må man ta i betraktning både de positive (ønskede) resultatene, men også de uønskede eller utilsiktede. Et resultat alene er ikke det avgjørende, men hvilken nytte resultatet eller resultatene representerer. Og nytten av et tiltak i et samfunn henger i stor grad sammen med de verdinormene som gjelder i det samme samfunnet.

Sammenhengen mellom ressurser og ressursbruk måles gjerne som effektivitet (cost efficiency-analyser).

Sammenhengen mellom ressurser og resultater måles som effekt (cost effectiveness-analyser).

Sammenhengen mellom ressurser og nytte omtales som nytteverdi (cost benefit analyser).

Referansekode: OLE 2002-8

Stikkord: Samfunnsmedisin. Folkehelsearbeid. 10-90-regel. Borud Einar. Moen Per Kristian. Smith Anders.

Samfunnsmedisinsk veiledningsgruppe v/ fylkeslegen i Akershus. Postboks 8040 Dep., 0030 Oslo. Tlf. 22 00 37 00