På et møte nylig i forbindelse med avslutningen av Handlingsplanen for eldreomsorgen holdt Åsa Rytter Evensen et tankevekkende innlegg som hun selv har redigert i kortform for ’Helserådet’:

Rettighetsbegrepet er stadfestet i norsk lovgivning og bidrar til et økende krav fra publikum om ytelser av forskjellig slag fra helse- og sosialvesenet. Dette er i prinsippet et gode, som sannsynligvis bidrar til å heve kvaliteten på service og tjenester.

Men vanligvis er det slik i samfunnet at rettigheter er uløselig knyttet sammen med plikter. Ingen voksne, mentalt velbevarte personer kan utelukkende kreve uten også å gi. Dessverre er det ikke stadfestet i lovgivningen hvilke plikter som pasienter eller klienter må oppfylle for å kunne kreve sine rettigheter etter lovene. Dette kan føre til at hjelpeapparatet må yte tjenester under forhold som er sterkt i strid med Arbeidsmiljøloven, og som i tillegg fører til at hjelpen langt fra har optimal nytteverdi.

Med erfaring fra min stipendiattid i et eldreomsorgsprosjekt, og som samarbeidspartner og veileder for hjemmebaserte tjenester i min bydel, er jeg kjent med at enkelte hjelpere må arbeide i hjem som burde være stengt som arbeidsplasser i henhold til arbeidsmiljøloven. Dette gjør de uten å protestere, fordi de også har lært at de må respektere brukerne, og at brukerens hjem er vedkommendes domene, der hun eller han bestemmer.

Men det er ikke mulig å respektere alle varianter av livsstil, selv om en skal respektere mennesket som har denne stilen. Jeg skal nevne noen eksempler:

Jeg ble tilkalt av hjemmehjelpen til en alkoholiker som mottok hjemmetjenester. Synet som møtte hjelperen hver morgen var en bakfull mann i en seng som stinket av urin, av og til avføring, tomme flasker over alt, samt sigarettsneiper og oppkast på gulvet. Hver morgen la hun lakenet i bløt i vasken og vasket det senere på et gammeldags vaskebrett. Hun ryddet huset så langt det var mulig, alt mens den bakfulle brølte og kommanderte. Så gikk hun på hans forlangende i butikken og kjøpte pils. Slik hadde hun arbeidet i flere år uten å kny, men hun var kommet til veis ende.

Hva gjorde jeg? Jeg sa rett ut til mannen at han levde under enhver kritikk, at alt inventar måtte kastes, at leiligheten måtte vaskes og ryddes og at han måtte skaffe vaskemaskin. Så la jeg ham inn på korttidsplass mens forandringene ble iverksatt. Han måtte betale alt selv, for han hadde hundretusener i banken. Selv ble han fornøyd med et rent og luktfritt hjem, og det ble triveligere å være hjemmehjelp. Han fikk senere bare lettøl, og det bidro til nattlig kontinens. Svirebrødrene forsvant da kontoen hans ble sperret så de ikke lenger kunne drikke på hans bekostning. De hadde hatt fri adgang til formuen.

Lignende eksempler som dette kommer vi over med jevne mellomrom. Leiligheter som flyter av rot, der småkryp kravler på gulv og vegger, der beboer nekter hjemmehjelperen å vaske og der det ikke finnes en støvsuger. Klienter som er hjelpeløse, men likevel nekter hjelperen å skifte undertøy og sengetøy, slik at hjemmet stinker og gir reflektorisk brekning for hjelpere som kommer inn. Klienter som sjikanerer hjelpere som kommer fra andre land og har annen hudfarge.

Det er faktisk ikke mulig å respektere slike forhold. Det er heller ikke mulig å yte en god jobb når arbeidsmiljøet er så elendig og i strid med loven. Likevel er det mange hjemmesykepleiere og hjemmehjelpere som finner seg i dette.

Mitt poeng er at hjelpeapparatet bør kunne kreve at den som mottar hjelpen og er mentalt klar også må etterkomme visse krav.

Det må være nødvendige arbeidsredskaper i hjemmet, slik at hjelperne kan utføre sine oppgaver på en enklest mulig måte.

Alminnelige krav til personlig hygiene må kunne stilles til brukere som trenger hjelp til dette formål. En bruker skal ikke kunne nekte å bli vasket når det er nødvendig, og skal heller ikke kunne nekte å skifte klær når det er nødvendig.

Det godtas ikke sjikane av hjelpere. Klager og kritikk må baseres på at hjelpen er utilfredsstillende, ikke på hjelperens etnisitet.

I vedtaket om art og omfang av hjelp som skal ytes bør det også tydeliggjøres hvilke krav hjelpeapparatet stiller til den som skal motta hjelpen, slik at det ikke er tvil om at en bruker også har plikter.

Arbeidsmiljøloven gjelder også i private hjem. Det er arbeidsgivers plikt å sørge for at arbeidstakere har tilfredsstillende arbeidsforhold.

Referansekode: HTJ 2002 –12

Stikkord: Eldreomsorg. Hjemmebaserte tjenester. Pasientrettigheter. Pasientplikter. Røa. Evensen Åsa Rytter.

Åsa Rytter Evensen, bydelsoverlege, dr. med. Bydel Røa i Oslo. Postboks 59 Røa, 0701 Oslo. Tlf. 22 50 58 25