I Helserådet nr. 14/01 refererte vi fra en korrespondanse mellom det tidligere Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og det tidligere Sosial- og helsedepartementet om denne saken.

Det senere Utdannings- og forskningsdepartementet har også skrevet til Justisdepartementets lovavdeling. I sin ”bestilling” til sistnevnte gir Utdannings- og forskningsdepartementet uttrykk for det dilemma som skoler med videregående opplæring i helse- og sosialfag ofte kommer i i forhold til om de kan/bør informere et praksissted om at en elev har eller har hatt rusproblemer. Arbeidet i institusjoner krever årvåkenhet, og det er tilgang på medikamenter i arbeidssituasjonen. Institusjonene har også ansvaret for å sikre pasientenes rettssikkerhet. Skolenes taushetsplikt oppfattes derfor ofte som et hinder for å gi opplysninger om rusmisbruk og andre forhold som anses uforenlige med utøvelsen av virksomheten. I sitt svar sier Justisdepartementet følgende:

1. Kan de videregående skolene opplyse praksissteder (helseinstitusjoner) om elevers rusproblemer i forbindelse med utplassering under opplæringen?

Elever som tar helse- og sosialfag i videregående skole, skal etter det opplyste ifølge læreplanene utplasseres i helse- og omsorgsinstitusjoner. Dersom skolen har kunnskap om at elever som skal utplasseres i slike institusjoner har eller har hatt rusproblemer, er spørsmålet om skolen kan informere institusjonen om dette.

Opplæringsloven § 15-1 bestemmer at forvaltningsloven (fvl) gjelder for skolene der ikke annet er bestemt. Opplysninger om en elevs rusproblemer vil typisk være opplysninger om noens personlige forhold, som er omfattet av taushetsplikten i fvl § 13. Dersom eleven samtykker til at en praksisinstitusjon får slike opplysninger, er ikke skolen bundet av taushetsplikt, jf. fvl § 13 a nr. 1.

Spørsmålet er om forvaltningsorganet uten samtykke fra eleven kan gi opplysninger om rusmiddelmisbruk med hjemmel i noen av forvaltningslovens regler om begrensninger i taushetsplikten.

Vi legger til grunn at det kan være spørsmål om å gi opplysninger både til private og offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner.

Etter fvl § 13 b første ledd nr. 2 er taushetsplikt etter § 13 ikke til hinder for at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for. Om vilkårene er oppfylt, åpner denne bestemmelsen for at opplysninger gis både til offentlige og private, dersom det er nødvendig for å oppnå formålet. Fvl § 13 b første ledd nr. 5 fastsetter at taushetsplikt (bl. a.) ikke er til hinder for at andre forvaltningsorganer gis opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver i henhold til lov, forskrift eller instruks. I noen utstrekning overlapper bestemmelsene hverandre.

Frihagen skriver i boka ”Taushetsplikt etter forvaltningsloven” fra 1979 bl. a. følgende (side 125.126):

”Det må legges til grunn etter § 13 b nr. 2 at taushetsplikten etter forvaltningsloven ikke uten videre er til hinder for at opplysninger utveksles der to forskjellige organer samarbeider om løsningen av saken opplysningene er innhentet for.”

Og videre (side 131):

”Der private organisasjoner er trukket direkte inn til løsning av det som etter lovgivningen eller andre regler hos oss regnes som klare offentlige oppgaver, må vedkommende forvaltningsorgan etter § 13 b nr. 2 ha adgang til også å gi videre taushetsbelagte opplysninger så langt det er nødvendig for at vedkommende skal kunne utføre oppgaven.”

Etter det opplyste fremgår det av læreplanen for helse og sosialfag i videregående opplæring at elevene som tar helse- og sosialfag, skal utplasseres i helse- og omsorgsinstitusjoner. For de videregående skolene er det dermed en oppgave å sørge for at slik utplassering kan finne sted. Det forutsetter et samarbeid og tillitsforhold mellom skolene og de aktuelle institusjonene. I den grad institusjonenes krav om opplysninger og rusmisbruk ikke går ut over det som må anses for rimelig i lys av institusjonenes ansvar for å ivareta pasientens eller klientens behov, antar vi at skolene i medhold av fvl 13 b første ledd nr. 2 og, for så vidt gjelder offentlige institusjoner, nr. 5, har rett til å gi opplysninger om elevers rusmisbruk uavhengig av taushetsplikt.

Lovavdelingen understreker at det i disse tilfellene vil dreie seg om en rett og ikke en plikt til å informere. Det er grunn til å vurdere grundig i hvert enkelt tilfelle om det er nødvendig å gi opplysningene ut fra hvor sikre opplysninger skolen har, om misbruket fortsatt pågår o.s.v.


2. Hva kan skolene informere Statens helsetilsyn (fylkeslegene) om i forbindelse med endt utdanning – forholdet mellom skolens taushetsplikt og legemiddelloven § 25?

Legemiddelloven § 25 bestemmer at lovbestemt taushetsplikt ikke er til hinder for at opplysninger om mulig misbruk av narkotika mv. gis til Statens helsetilsyn. Skolen har taushetsplikt etter forvaltningslovens regler. Etter forvaltningsloven § 13 f annet ledd vil regler om opplysningsplikt eller rett i særlovgivning som klart bestemmer at lovbestemt taushetsplikt ikke skal gjelde, gå foran forvaltningslovens bestemmelser. Dersom opplysningsretten etter legemiddelloven § 25 gjelder for skolen, vil den gå foran taushetsplikt disse måtte ha etter forvaltningsloven.

Legemiddelloven § 25 spesifiserer ikke nærmere hvem det er som har rett til å gi opplysninger til Statens helsetilsyn etter første ledd. Hvem som har opplysningsplikt, er uttømmende regulert i annet ledd, og det kan tale for å tolke første ledd forholdsvis vidt. Det er likevel naturlig at det er instanser som ellers rapporterer til Statens helsetilsyn og som i sitt arbeid får pålitelig kunnskap om mulig misbruk av narkotika, som i utgangspunktet omfattes av første ledd. Når den videregående skolen utdanner personer som ved endt utdanning kan søke om godkjenning som helsepersonell, finner Lovavdelingen det naturlig at de omfattes av opplysningsretten etter § 25 første ledd.

Referansekode: HRE 2003-5

Stikkord: Taushetsplikt. Elever. Rusproblemer.
Hilde Indreberg, avdelingsdirektør og Guro Glærum Kleppe, førstekonsulent. Justisdepartementet