De fem kommunene som utgjør region Midtre Namdal i Nord-Trøndelag (Namsos, Overhalla, Flatanger, Fosnes og Namdalseid) har gjennom en arbeidsgruppe lagt frem forslag om felles kommuneoverlege for alle de fem kommunene. Det samlede folketallet i kommunene er på ca. 20.000.

I mandatet som arbeidsgruppen har fulgt, ble det forutsatt at ordningen skulle sikre en tilfredsstillende tjeneste med økt kvalitet og stabilitet for kommunene. Per Tvete som er kommunelege 1 i Overhalla, har vært leder for arbeidsgruppen.

I arbeidsgruppens rapport legges det til grunn at den interkommunale kommuneoverlegen skal dekke visse lovpålagte funksjoner som omfattes av kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven med tilhørende forskrifter. Gruppen anbefaler at det foretas en felles delegasjon av administrativ myndighet fra alle kommunene som deltar i ordningen. ”Delegasjonen”, sier rapporten ”bør omfatte saker som er kurante ifølge lov/forskrift, mens saker med økonomiske og politiske aspekter bør behandles av politiske organer, som i dag.”

Gruppen har vurdert to forskjellige modeller for organisering av samarbeidet:

1) Hver kommune inngår en deltidsavtale med en navngitt kommuneoverlege som fordeler kontortid mellom kommunene.

2) Det ansettes en lege med samfunnsmedisinsk kompetanse (kommuneoverlege) i hel eller deltids stilling med hovedansvar for det samfunnsmedisinske arbeidet i de 5 kommunene.

Arbeidsgruppen anbefaler alternativ 2 ovenfor. Arbeidsgruppen anbefaler at kommuneoverlegen samlokaliseres med fagmiljøet i det (nye) lokale Mattilsynet som riktignok vil ha et større nedslagsfelt enn bare de fem kommunene. Det er også utsikter til at næringsmiddellaboratoriet som fra 1.1.2004 blir fristilt fra Mattilsynet, vil bli opprettholdt og samlokalisert med så vel den interkommunale kommuneoverlegen som med Mattilsynet.

På et møte i Overhalla den 14. oktober ble de to alternativene diskutert videre samtidig som man drøftet alternative organisasjonsformer for øvrig. Når det gjelder det siste, henvises til annen artikkel i dette nummer av ’Helserådet’.

Alternativ 2 innebærer at de fem kommunene driver en virksomhet sammen og med en organisatorisk overbygning. Når dette skjer uten at det etableres et eget rettssubjekt (interkommunalt selskap, aksjeselskap eller stiftelse), er organisasjonsformen interkommunalt samarbeid etter kommuneloven §27 den eneste muligheten. Og dette krever igjen at det opprettes et eget styre. Det vil da være dette styret som ansetter den felles kommuneoverlegen.

Kommunal myndighet kan delegeres til dette styret, men ikke all type myndighet. Etter kommuneloven kan man delegere myndighet til å treffe ”avgjørelser som angår virksomhetens drift og organisering”, men det er ikke det samme som at styret kan tildeles offentlig myndighet, f. eks. i henhold til kommunehelsetjenestelovens § 3-5, § 4a eller smittervernloven.

Begrepet offentlig myndighet er for øvrig ikke et helt entydig begrep på samme måte som begrepet forvaltningsmyndighet heller ikke er det.

I publikasjonen ”Juridiske rammebetingelser for interkommunalt samarbeid om særlovsoppgaver (Ingun Sletnes, Høgskolen i Oslo, HiO-rapport 2003 nr. 12) sies det om dette:

”Begrepet offentlig myndighet kan oppfattes snevert til bare å omfatte myndighet til å gi forskrifter, og til å treffe enkeltvedtak, eller det kan oppfattes i en videre forstand. I den juridiske litteratur der en drøfter spørsmålet om adgang til delegasjon av myndighet, er begrepet brukt noe forskjellig. Det ser for meg ut til at de fleste har en forståelse av begrepet slik at det omfatter mer enn det å treffe enkeltvedtak og gi forskrifter, f. eks. tilsyns- og kontroll- og planleggingsmyndighet. &. Med begrepet sikter jeg typisk til den særskilte myndighet det offentlige har til å treffe rettslig bindende beslutninger. Utenfor dette faller normalt den privatrettslige kompetansen som det offentlige har, f. eks. i kraft av å være eier av en bygningsmasse, et skogsområde eller eier av ulike former for næringsvirksomhet.”

HiO-rapporten slår altså fast: ”Vi har ingen generelle lovregler om det offentliges adgang til delegasjon av myndighet.”

Det er da altså ikke slik at hele eller enhver del av kommunehelsetjenesten kan organiseres interkommunalt i henhold til kommunelovens § 27 eller som eget rettssubjekt.

Hva er det så kommunene i det hele tatt kan samarbeide om innen kommunehelsetjenestens område?

For fastlegeordningen står kommunene trolig fritt til å samarbeide om slike tjenester i henhold til kommunelovens § 27 eller ved at det etableres egne rettssubjekter. Det skulle således ikke være rettslige hindre for at kommuner sammen kan etablere interkommunale selskaper, aksjeselskap eller stiftelser med formål å yte helsetjenester utenfor institusjon til de respektive eierkommunene. Det samme vil gjelde dersom man går inn for en tjeneste basert på en vertskommunemodell og i forhold til det å kjøpe ellers like tjenester i et slikt system. Det samme ser også ut til å gjelde for sykehjemsdrift.

Verre er det med miljørettet helsevern. Interkommunalt samarbeid her reguleres ikke spesielt i kommunehelsetjenesteloven. Der hvor det miljørettede helsevernet er lagt til næringsmiddeltilsynet, har nok i noen grad offentlig myndighet vært utøvet via denne kanal, kfr. håndhevelse av tobakkskadelovens bestemmelser. Men når det gjelder utøvelse av myndighet, f. eks. det å kreve konsekvensutredning, granskning, retting og stansning, kan dette ikke overlates til noe interkommunalt styre eller noe eget rettssubjekt.

Også når det gjelder interkommunalt samarbeid om kommunelegestillingen, taler lovens ordlyd mot en slik løsning. Loven stiller imidlertid ikke krav til omfanget av en kommunelegestilling i en enkelt kommune, f. eks. at det må være en hel stilling. To kommuner må helt klart kunne dele på en kommunelege slik at legen er ansatt i en delt stilling i hver kommune. En slik løsning som ett sted omfatter kommunene Ål og Hol i Buskerud og et annet sted kommuner i Aust-Agder, er nærmere omtalt i ’Helserådet’ nr. 13/01. Lignende planer er nylig også lansert for kommunene Nes og Eidsvoll i Akershus.

Lignende betraktningsmåte som for miljørettet helsevern, vil gjøre seg gjeldende for smittevernloven. Denne loven har få særlige regler om delegasjon av kommunenes myndighet etter loven. Det betyr at i utgangspunktet gjelder kommunelovens regler for adgang til delegasjon av myndighet, men offentlig myndighet etter smittervernloven kan ikke delegeres til et slikt samarbeid, f. eks. til et interkommunalt styre. Det samme gjelder for smittevernlegen, d.v.s. at den offentlige myndighet som denne har i sin kommune, ikke kan delegeres til smittevernlegen i en annen kommune.

På denne bakgrunn er det tilfredsstillende å notere det initiativ som Helsedepartementet nylig har tatt vis à vis Sosial- og helsedirektoratet hvor man ønsker å åpne for delegasjon av offentlig myndighet til interkommunale organer innen miljørettet helsevern og smittevern. Brev om dette er offentliggjort i forrige nummer av ’Helserådet’.

Flere grupper av kommuner har allerede merket seg dette. I annen artikkel i dette nummer av Helserådet omtales etableringen av selskapet MHVIØ (Miljørettet helsevern i Indre Østfold) hvor det bl. a. står: MHVØI skal overta deler av kommunelegenes ansvarsområder etter hvert som kommunehelsetjenesteloven og annet regelverk tillater at interkommunale selskap tillegges dette.

På møtet i Overhalla den 14. oktober kom man også inn på grensesnittet mellom det en kommune ønsker å gjøre selv og det den ønsker å delegere til en interkommunal enhet (under forutsetning av at det åpnes for slik delegasjon).

I begge de to alternativene som ble diskutert i Overhalla, er det naturlig at den navngitte kommuneoverlegen har en stedfortreder i hver av de 5 kommunene og at visse oppgaver også delegeres til denne stedfortrederen. Dette er uproblematisk og helt i overensstemmelse med kommunehelsetjenestelovens bestemmelse i § 3-5 om at kommunen skal ha en eller flere kommuneleger.

Det bør være en utfordring for det samfunnsmedisinske miljøet i Norge å søke å dyktiggjøre disse stedfortrederne i samfunnsmedisinsk arbeid, ikke minst i det å være medisinsk faglig rådgiver. Det antas at slike stedfortredere i fremtiden vil måtte rekrutteres blant kommunens allmennpraktikere. Det henvises i denne forbindelse til artikkelen i forrige nummer av Helserådet: Kommunene bør ikke være for raske med å nedlegge næringsmiddeltilsynslaboratoriet!

Referansekode: OLE 2003-11