Nedenstående artikkel viser betydningen av god drikkevannskontroll. Når næringsmiddeltilsynene fra nyttår av blir statliggjort og går over til å bli en del av Mattilsynet, er det viktig at Mattilsynet og kommunehelsetjenesten (fortsatt) samarbeider nært.

Artikkelen er for redaktøren av ’Helserådet’ et minne fra Randsfjorden nyttårshelgen 1979-80 hvor ca. 200 mennesker i Røykenvika-området i Gran kommune ble syke av basillær dysenteri (shigellose). Det som skjedde der, var tankevekkende. Da folk begynte å bli syke, var det nokså raskt mistanke om et felles kilde utbrudd, og mye pekte i retning av drikkevannet. Hvor kom drikkevannet fra? Jo, fra en inntaksledning på dypt vann i Røykenvika. En bekk eller liten elv som jeg minnes heter Vigga, renner ut i Røykenvika. Den var, i hvert fall på den tiden, kloakkførende.

Jule- og nyttårshelgen 1979-80 var ekstrem kald på Østlandet. På Hadeland var det 34-35 kuldegrader flere dager i trekk. Så folk holdt seg innendørs, og det var mye julefeiring og lystige sammenkomster. Bl. a. deltok bestyreren av det lokale vannverket i disse festlighetene og nok såpass mye at ettersynet med kloreringanlegget stod tilbake å ønske, for å si det slik. Som sagt: det var ekstremt kaldt. Dette førte til at vannmassene i Røykenvika snudde fordi nå ble overflatevannet kaldere enn bunnvannet. Det førte til at overflatevann (med kloakkforurenset bekkevann) kom ned på større dyp, og der lå inntaket for drikkevannsledningen. Og så var det kloreringsanlegget som midlertidig gikk på tomgang! Resultatet ble som man kunne forvente, og jeg husker at vi på Folkehelsa (hvor jeg den gang arbeidet) omdøpte kommunen til Gran Canari. Basillær dysenteri er mer vanlig på sydlige breddegrader! Nåja, her kommer artikkelen fra Næringsmiddeltilsynet Hadeland og Land:

Sommeren 2001 ble 12 vannverk/vannforsyningsanlegg med overflatevann som kilde besøkt for å undersøke hvilke rutiner vannverket/vannforsyningsanlegget har for å sikre abonnentene hygienisk trygt drikkevann, og i hvilken grad sykdomsfremkallende bakterier og ev. forurensningsbakterier kunne påvises i råvann og rentvann. Undersøkelsen ble gjentatt sommeren 2003 ved 10 vannverk/vannforsyningsanlegg; 9 var undersøkt tidligere, 1 var nytt.

3 av vannverkene/vannforsyningsanleggene lå i Jevnaker, 2 i Lunner, 3 i Gran, 4 i Søndre Land og 1 i Nordre Land.

Prøver av råvann ble undersøkt for sykdomsfremkallende bakterier og bakterier som indikerer forurensing fra avføring fra mennesker eller dyr (indikatorbakterier). Rentvannet ble først undersøkt for indikatorbakterier. Ved funn av sykdomsbakterier i råvann, ble også rentvann undersøkt for samme bakterie. Prøvene ble analysert ved laboratoriet ved Næringsmiddeltilsynet Hadeland og Land. Funn av sykdomsbakterier ble verifisert ved Norges veterinærhøgskole, institutt for næringsmiddelhygiene.

Salmonella og E. Coli 0157 ble ikke påvist i råvann i denne undersøkelsen. Det er kjent at E. Coli 0157 tidvis kan opptre i dyrebesetninger på Hadeland og i Land, og Salmonella er kjent blant vill fuglebestand. Disse bakteriene kan også komme fra avføring fra syke/smittebærende mennesker via utslipp fra kloakkrenseanlegg eller lignende. Det er derfor ikke usannsynlig at slike bakterier likevel tidvis kan finnes i overflatekilder.

I 2001 ble Campylobacter påvist i 1 av 14 råvannsprøver. Campylobacter ble påvist i 7 av 15 råvannsprøver uttatt sommeren 2003. Vi merker oss at der Campylobacter ble påvist, ble det også samtidig påvist TBK (=termotolerante koliforme bakterier), KB (=koliforme bakterier) eller SRK (= sulfittreduserende klostridier, sporer) i prøvene. Prøvegrunnlaget er likevel for spinkelt til å trekke noen konklusjoner om mulige sammenhenger.

Resultatet viser altså at det finnes sykdomsbakterier i påvisbare mengder i råvann også fra store innsjøer som Randsfjorden. Resultatene tyder på at et kildevalg som baserer den første hygieniske barrieren på fortynning/stort inntaksdyp, ikke alltid gir tilstrekkelig sikkerhet. Dersom overflatevann nyttes som kilde, er vannverkene/vannforsyningsanleggene tjent med å vurdere tekniske løsninger som første hygieniske barriere.

I rentvannsprøvene ble det betryggende nok ikke påvist Campylobacter.

Dette kan tyde på at vannverkenes andre hygieniske barriere (desinfeksjon) i disse tilfellene har fungert tilfredsstillende mot Campylobacter.

Når det gjelder SRK derimot (forkortelse: se ovenfor) som bl. a. er en indikator for parasitter som Cryptosporidium og Giardia, er forholdene litt mer usikre. I rentvann både der UV-desinfeksjon eller klorering ble benyttet, ble SRK påvist i undersøkelsen. Vannverkenes egne prøver viser at SRK tidligere også er blitt påvist i rentvann som var desinfisert med UV eller klor. UV-desinfeksjon eller klorering synes ikke å gi tilstrekkelig sikring mot sporedannende bakterier og parasitter. Enkelte vannverk ser derfor ut til å ha mangelfulle løsninger som ikke utgjør tilstrekkelig sikker hygienisk barriere mot sporedannende bakterier/parasitter.

Resultatene viser en gledelig forbedring av rutiner og etterlevelse av regelverket fra 2001 til 2003 selv om resultatene stort sett også var bra i 2001. Ingen avvik ble påvist når det gjelder kontroll av vannkvalitet og desinfeksjon samt avviksbehandling og varsling i 2003. Hovedinntrykket etter inspeksjonsrundene er at vannverkene nå drives med faglig dyktighet og stolthet.

Referansekode: MHV 2003-7

Atle Strande, Ellen Fuglerud og Marit Larsbråten. Næringsmiddeltilsynet Hadeland og Land, 2770 Jaren.