Vi pleier ikke her i ’Helserådet’ å gjengi fra Folkehelseinstituttets publikasjoner ettersom instituttet har sine egne, utmerkede publikasjoner. Men her gjøres det et unntak ettersom artikkelen nedenfor har nær relasjon til det vi skrev om kommunehelsetjenestens oppgaver i henhold til justert drikkevannsforskrift. Artikkelen fra Folkehelseinstituttet ble publisert 25. august og lyder slik:

Drikkevannsforvaltning kan virke som et komplekst saksfelt med mange involverte aktører. Selv om Mattilsynet har fått godkjenningsmyndighet for vannverk, er de ikke eneste myndighet på drikkevannsområdet. Både Mattilsynet og kommunen har tilsynsansvar og ansvar som gjelder planlegging og klausulering av vannverk. Det er derfor viktig at kommunene i sin drikkevannsforvaltning etablerer gode samarbeidsrutiner med Mattilsynets distriktskontor.

Drikkevannsforskriften er hjemlet i matloven, kommunehelsetjenesteloven og lov om helsemessig og sosial beredskap. Godkjenningsmyndighet for vannverk er nå endret fra kommunen til Mattilsynet, som også er tilsynsmyndighet etter matloven. Kommunen er fortsatt tilsynsmyndighet etter kommunehelsetjenesteloven og ansvarlig for beredskapsplanlegging. Hensynene som ligger til grunn for disse lovene, er i stor grad sammenfallende, og kommunen og Mattilsynet bør samordne tilsynsarbeidet.

Kommunen vil kunne dra nytte av Mattilsynets kompetanse, og tilsyn som gjennomføres etter matloven, vil også kunne dekke mange av punktene som samtidig er viktige i helse- og beredskapssammenheng. Det gode samarbeidet som tidligere har vært mellom de daværende kommunale næringsmiddeltilsynene og kommunens avdeling for miljørettet helsevern, bør derfor kunne videreutvikles. Samtidig er det viktige forskjeller mellom disse regelsettene som gjør at kommunen av beredskaps- og helsefaglige hensyn, må føre et selvstendig tilsyn på drikkevannsområdet. Et eksempel på dette er Mattilsynets begrensede myndighet i forhold til enkelthusholdninger. Drikkevannsforskriftens § 9 fastslår at før godkjenning gis, skal Mattilsynet innhente uttalelse fra berørte kommuner om forhold som gjelder miljørettet helsevern og arealdisponering. Kommunens ansvar for miljørettet helsevern forutsetter god oversikt over all vannforsyning i kommunen, fra større vannverk til enkeltvannforsyninger. Videre er kommunens hovedplan for vannforsyning og arealplaner viktige grunnlagsdokumenter i godkjenningsarbeidet.

Selv om Mattilsynet har overtatt en del oppgaver som tidligere lå til kommunen, har kommunene fortsatt en rekke oppgaver innen drikkevannsområdet som er avgjørende i arbeidet med å sikre innbyggerne nok, godt og sikkert vann. For at kommunen skal kunne ivareta sin rolle, både som myndighet og som samarbeidspartner for Mattilsynet, er det viktig at kommunen opprettholder og videreutvikler drikkevannskompetansen, både innen miljørettet helsevern og på planområdet.

Referansekode: MHV 2004 – 11

Stikkord: Drikkevann. Drikkevannsforskriften. Mattilsynet. Kommunehelsetjenesten. Andersen Eyvind. Krogh Truls.

Eyvind Andersen og Truls Krogh, Nasjonalt folkehelseinstitutt, Divisjon for miljømedisin. truls.krogh@fhi.no. Tlf. 22 04 22 00.