Helsevesenet har stort sett kommet fra den offentlige debatt etter flodbølgekatastrofen i Syd-Øst Asia på en god måte. De aktuelle tiltakene ble iverksatt i rask og riktig rekkefølge både her hjemme og i Thailand, først og fremst. Disse tiltakene har ikke avstedkommet noen større debatt i massemediene. Dog har det vært en viss intern diskusjon om enkelte av tiltakene.

For undertegnede som var nokså tett på organiseringen av tjenestene her hjemme, kan det være aktuelt å komme med noen refleksjoner som jeg også har kommet med overfor ledelsen i Sosial- og helsedirektoratet hvor jeg har min arbeidsplass til daglig.

Kommunen hadde ansvaret:

Vi minnet tidlig de kommunene som har flyplass med internasjonal trafikk, om deres forpliktelser når det gjaldt nødvendig helsehjelp. Det var snakk om øket beredskap både når det gjaldt fysiske skader og psykiske reaksjoner. Erfaringene viste seg snart: dette tok alle flyplass-kommunene greit, nærmest ”på strak arm”. Noen kommuner satte inn ekstra helsepersonell på selve flyplassen, mens andre skjerpet beredskapen på legevakten og/eller i kommunens kriseteam. Nedtrappingen av den skjerpede beredskapen skjedde også etter nøye overveielser og ikke noen steder for tidlig.

Oslo lufthavn Gardermoen var nok i en særstilling. For det første er dette landets hovedflyplass, og i alt ankom det i løpet av en ukes tid vel 3500 mennesker fra de berørte områdene. Mange av disse skulle videre: til andre flyplasser i Norge, men også til Sverige og Danmark. Vi hadde møte med kommunehelsetjenesten i Ullensaker om morgenen den 29. desember, et knapt døgn før det første flyet med nødstedte landet. På møtet var også tilstede representanter fra Røde Kors, Frelsesarméen, politiet og lufthavnmyndighetene. Ullensaker kommune var fra første øyeblikk sitt ansvar meget bevisst, og de ble da også meddelt betydelig støtte fra spesialisthelsetjenesten v/ Helse Øst.

En annen grunn til at Gardermoen var i en særstilling, skyldes det faktum at Ullensaker kommune er en relativt liten kommune med begrensede ressurser på helsesiden. Før nevnte møte den 29. desember var vi i Sosial- og helsedirektoratet litt i tvil om det var riktig og hensiktsmessig at det var Ullensaker kommune som skulle ha eller pålegges dette ansvaret. Var kanskje situasjonen slik, d.v.s. så stor og uvant, at det måtte en annen kriseledelse til? I den forbindelse vurderte vi om det ville være aktuelt å foreslå at politiet tok ledelsen ved at de etablerte en såkalt LRS (lokal redningssentral). Tanken var da at man ville få en etat som på forhånd var drillet i slike situasjoner og med klare kommandolinjer. Politiet tente ikke på denne tanken og mente at LRS ikke var tingen ettersom skadestedet jo var et helt annet sted enn der hvor tiltakene nå skulle settes i verk. Riktignok påtok politiet seg en betydelig koordineringsoppgave, men uten tilsvarende utøvelse av formell myndighet. Således var det vertkommunen Ullensaker som stod igjen med ansvaret for den helsemessige beredskapen. Kommunen fikk god hjelp av Helse Øst og etter hvert av Ullevål universitetssykehus direkte, og det er heller ikke grunn til å legge skjul på at Sosial- og helsedirektoratet var nokså tett på kommunen med sine relativt detaljerte forventninger om hvordan tjenesten skulle være.

Kommunelegen i Ullensaker etablerte raskt et samarbeid med kommunelegene i de omkringliggende kommunene slik at kommunehelsetjenesten hele tiden, 24 timer i døgnet, hadde en oppegående operativ faglig ledelse.

Sosial- og helsedirektoratet hadde i det hele tatt en markant rolle i hele perioden, og på et visst tidspunkt meddelte SHDir sågar Politidirektoratet sine forventninger om fortsatt politinærvær så lenge det var ekstra helsebemanning på flyplassen. I ettertid kan man også se at Fylkesmannens rolle i beredskapsbildet var noe uklar. Det skyldes ikke Fylkesmannen, hverken helseavdelingen eller andre avdelinger hos Fylkesmannen, men nok det faktum at SHdir inntok en såpass klar rolle selv.

Fra tid til annen har det vært vurdert om man i Norge burde etablere en generell, sentral krisehåndteringsmyndighet som overtar det operative ansvaret når en krise får et visst omfang eller alvor og om det skulle innføres et formelt katastrofe- eller unntakstilstandsbegrep. Det såkalte Redningsberedskapsutvalget som i 2001 overleverte sin innstilling til justisministeren, gikk imot slike løsninger. Utvalget uttalte at deres syn ikke var til hinder for at det skjer en sterkere samordning på sentralt nivå av statens overordnede funksjoner innenfor så vel ulykkesberedskap som alminnelig samfunnssikkerhet.

Ettersom spørsmålet om LRS ble reist, kan det her være aktuelt å se litt nærmere på denne muligheten litt mer generelt. Sannsynligvis var det riktig at politiet i foreligggende situasjon ikke etablerte en LRS, men at de bidro slik de gjorde.

Nærmere om LRS:

Redningstjeneste er den organiserte virksomhet som utøves i forbindelse med øyeblikkelig innsats for å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykker eller faresituasjoner. Så langt tjenesten og forholdene ellers tillater, kan politiet også bistå ved berging av gods. Redningstjenesten kan disponere samtlige redningsressurser innenfor et ulykkesutsatt område. Hvert politidistrikt i landet utgjør en lokal redningssentral (LRS), og det er politiet som avgjør når LRS skal opprettes (redaktørens understrekning). LRS ledes av politimesteren og består ellers av representanter fra brannvesen, helsevesen, losvesen, havnevesen, Forsvaret, Sivilforsvaret og Telenor, avhengig av art og omfang av en ulykkeshendelse.

Selv om LRS etableres i forbindelse med en ulykke, fratar ikke dette kommunen ansvaret for å begrense de materielle skadene. Kommunen har også ansvar for å skaffe til veie de ressurser politiet ber om og for å ta hånd om mennesker som rammes, herunder sørge for innkvartering av evakuerte dersom det blir nødvendig.

Det er viktig at kommunens kriseledelse og politiet foretar en ansvarsgjennomgang for å unngå nødvendige misforståelser.

I akutte krisesituasjoner påligger det politimesteren et ansvar for å iverksette nødvendige tiltak for å avverge fare og begrense skade. Politimesteren skal i slike situasjoner etablere kontakt med berørte kommuner og fylkesmannen så raskt situasjonen tillater det. Hjelpeinnsatsen organiseres og koordineres av politiet inntil fylkesmannen beslutter å overta samordningsansvaret.

Fastlegenes bidrag:

Sosial- og helsedirektoratet innså tidlig viktigheten av at kommunene hadde et godt opplegg for mottak av skadelidde og pårørende. I løpet av kort tid fikk man etablert en ordning som gikk ut på at kommunene skulle få en utskrift av politiets liste over hjemkomne. Kommunene skulle så, ved hjelp av trygdekontorene, gi fastlegen beskjed om hvilke personer på listen de burde kontakte. Der hvor det dreide seg om døde eller savnede, bad SHdir kommunene vurdere å ta kontakt med lokalt politi for å få navn på nærmeste pårørende slik at også disse kunne bli kontaktet av fastlegen. Første kontakt hos fastlegen skulle være gratis. Det samme skulle gjelde inntil tre samtaler hos krisepsykolog.

Det kom snart en del reaksjoner på disse tiltakene. Dels skyldtes det at en del kommuner allerede hadde satt i gang sine egne tiltak overfor de samme målgruppene, dels en mer prinsipiell motstand mot det som av flere ble kalt intervensjon. Av debattinnlegg på eyr fremgår det at også uttrykk som profesjonalisering og medikalisering av folks egne mestringsstrategier ble brukt. Leder i Allmenpraktiserende legers forening (Aplf), Kjell Maartmann-Moe ser litt mer pragmatisk på dette og fremholder betydningen av en utstrakt hånd, også fra fastlegenes side. Dette kan gjerne skje i form av en telefonhenvendelse, sier han.

Gitt at det ikke forelå sterke sentrale føringer i et spørsmål som dette, ville rådgivning til besluttende instanser i en kommune være en typisk oppgave for kommunelegen. Hvis tiden hadde tillatt det, ville kommunelegen også ha kunnet ta spørsmålet opp i allmenlegeutvalget eller samarbeidsutvalget i kommunen slik som omtalt i vedlegget til ’Helserådet’ nr. 7/04.

Det har vært mange og engasjerte innlegg på eyr den siste tiden om, hvordan og i hvilken grad fastlegene skal være proaktive i forhold til de berørte. Innleggene bærer også bud om en viktig debatt som trolig bør komme i større bredde, nemlig spørsmålet som jeg selv også har stilt noen ganger: Hvilket populasjonsansvar har fastlegen? Ellers er det verdt å merke seg at alle innleggene, hver på sin måte kanskje, erkjenner at fastlegen virkelig har oppgaver i situasjoner som den som oppstod nå i romjulen og rundt nyttår. Det er ikke sikkert at det hadde vært det rådende syn for 20 – 30 år siden?

Jeg ønsker å avslutte denne artikkelen med sitat fra et innlegg som Pål Kippenes, en av de deltagende kommunelegene på Gardermoen, skrev nylig:

”For øvrig var jeg blant en god del kolleger som fikk anledning til å være til stede ved mottakerapparatet på Gardermoen. Det virket som de fleste vi så og/eller snakket med taklet sin situasjon bra, og var mest interessert i å komme raskt hjem. De som har gode nettverk blant familie og venner bør ta disse i aktivt bruk. Jeg var samtidig med på oppfordringer om å søke hjelpeapparatet i egen kommune, fastlege eller andre, dersom alternativet var å isolere seg med vonde bilder og filmer på netthinnen. Det er etter at mediainteressen har lagt seg at senvirkningene gjerne opptrer. Da er det viktig at vi som medmennesker - enten det er i en fagprofesjonell rolle eller som privatpersoner kan fange opp og være tilstede for de som sliter med sorg og tap.

Trolig vil bare få av dem som overlevde katastrofen trenge legehjelp av lengre varighet. Men som leger bør vi nå oppfordre til og delta i en global dugnad for de som ble rammet aller verst. Og nok en gang er dette ikke mennesker i vår del av verden, men først og fremst de som fra før er fattigst på kloden, de som konstant lever på grensen av overlevelse. Derforer heller ikke en god dugnad tilstrekkelig, men en verdensomspennende snuoperasjon må til. Da kan det bli viktigere å sette et kritisk søkelys på oss selv framfor "alle de andre".

Referansekode: HBE 2005-1