Innledning

Vi reiste dette spørsmålet i forrige nummer av ’Helserådet’. Som ass. fylkeslege Dag Brekke i Møre og Romsdal slo fast: ”Bedriftshelsetjeneste er ikke det samme som helsetjeneste. Den uavklarede rollen innebærer en risiko for pasientene”.

Nedenstående baserer seg i det alt vesentlige på en juridisk vurdering som Norsk arbeidsmedisinsk forening fikk utført for et par år siden.

Det er særlig forholdet til taushetsplikten som gjør at det er behov for en avklaring på dette området. For dette temaet er det helsepersonelloven og pasientrettighetsloven som er de sentrale lovene. Denne lovgivningen regulerer legers yrkesutøvelse og pasienters rettigheter, uavhengig av om legeyrket utøves som allmennpraktiker, sykehuslege, skolelege eller bedriftslege osv., og uavhengig av om pasienten oppsøker sin fastlege, er innlagt på sykehus, er skoleelev hos skolelegen eller arbeidstaker hos bedriftslegen. Det innebærer at de spesielle forhold som knytter seg til bedriftslegen, bare i liten grad er tatt høyde for i lovgivningen. De er også bare sporadisk behandlet i lovens forarbeider.

På bakgrunn av den første Bondevik-regjeringens såkalte Voksenåsen-erklæringen ble det i juni 1999 nedsatt et utvalg (Breistein-utvalget etter utvalgets leder Asbjørn Breistein) som i desember 2000 avga sin innstilling i form av NOU 2001:4 ”Helseopplysninger i arbeidslivet. Om innhenting, bruk og oppbevaring av helseopplysninger i arbeidslivet”. Utvalgets mandat var blitt omdefinert underveis, men lød til slutt slik:

Ӂ kartlegge rettsregler og praksis knyttet til innhenting og bruk av helseopplysninger i

arbeidslivet, herunder spesielt spørsmål knyttet til helseundersøkelser og biologisk prøvetaking”.

Helsepersonelloven § 28 sier noe om muligheten for å gi opplysninger til arbeidsgiver:

”Departementet kan gi forskrift om adgangen til å gi opplysninger om en arbeidstakers helseforhold videre til arbeidsgiveren, i den grad opplysningene gjelder arbeidstakerens skikkethet til et bestemt arbeid eller oppdrag.”

Hverken etter den gamle legeloven eller etter den nåværende helsepersonelloven har departementet gitt slike forskrifter. Breistein-utvalget foreslo at helsepersonellovens § 28 bør oppheves og erstattes av et helt nytt kapittel i arbeidsmiljøloven. Her burde det helt konkret lovreguleres hvilke opplysninger som kan kreves av arbeidstakere, hvilken plikt en arbeidstaker har til å underkaste seg helseundersøkelser, en egen taushetspliktsbestemmelse og en egen regel om journalføring. Dette synet var ikke enstemmig i Breistein-utvalget. Bl. a. mente et mindretall at det var uheldig at det ble gitt særregler for helseopplysninger i arbeidslivet fordi dette ”kan skape inntrykk av at bedriftshelsepersonell ikke er omfattet av helsepersonellovgivningen”.

Bedriftshelsetjenestens lovregulering

A. Arbeidsmiljøloven

Bedriftshelsetjenesten er lovmessig forankret i arbeidsmiljøloven som en del av bedriftenes ansvar for arbeidsmiljøet. Arbeidsmiljøloven har en rekke bestemmelser som angår arbeidsmiljøet. Arbeidsmiljølovens § 30 er bedriftshelsetjenestens lovmessige forankring:

§ 30 Verne- og helsepersonale

1. Når det er nødvendig å gjennomføre særlig overvåking av arbeidslivet eller helsekontroll med arbeidstakerne, skal det være verne- og helsepersonale ved virksomheten.

2. Verne- og helsepersonalet skal bistå arbeidsgiveren, arbeidstakerne, arbeidsmiljøutvalget og verneombudet i deres arbeid for å skape sunne og trygge arbeidsforhold. Verne- og helsepersonalet skal samarbeide med og bistå Arbeidstilsynet.

3. Verne- og helsepersonalet skal ha en fri og uavhengig stilling i arbeidsmiljøspørsmål.

4. Kongen kan gi nærmere regler om når, og i hvilken utstrekning, det skal være verne- og helsepersonale ved virksomheten, om hvilke faglige krav som skal stilles til slikt personale, og om hvilke oppgaver de skal utføre.

Bestemmelsen fastsetter altså at det skal være ”verne- og helsepersonale” i virksomheter når dette er ”nødvendig for å gjennomføre særlig overvåking av arbeidsmiljøet eller helsekontroll med arbeidstakerne”.

Hvilke virksomheter som er pliktige til å ha tilknyttet verne- og helsepersonale, er fastsatt i egen forskrift. I denne forskriften omtales verne- og helsepersonale i en parentes som bedriftshelsetjeneste. Vi kan således definere bedriftshelsetjeneste slik:

Bedriftshelsetjeneste er det arbeid og den tjeneste som utføres av verne- og helsepersonell i bedrifter hvor det i henhold til arbeidsmiljølovens § 30 er krav om å gjennomføre særlig overvåking av arbeidsmiljøet eller helsekontroll med arbeidstakerne.

De oppgaver som verne- og helsepersonellet (=bedriftshelsetjenesten) skal utføre, er fastsatt i egen forskrift av 21. april 1994 nr. 333: ”Forskrift om verne- og helsepersonale”. Av denne forskriftens § 6 fremgår ”bedriftshelsetjenestens” oppgaver:

§ 6 Verne- og helsepersonalets oppgaver

Arbeidsgiver skal sørge for at verne- og helsepersonalet

a. bistår med planlegging og gjennomføring ved etablering, vedlikehold og endring av arbeidsplasser , lokaler, utstyr og produksjonsmetoder og utarbeidelse av retningslinjer for bruk av kjemikalier, maskiner og utstyr,

b. bistår med en løpende kartlegging av arbeidsmiljøet, foretar arbeidsplassundersøkelser og vurderer risiko for helsefare,

c. fremmer forslag om forebyggende tiltak og arbeider aktivt for tiltak som fjerner sykdomsfremkallende faktorer og farer for ulykker,

d. overvåker og kontrollerer arbeidstakernes helse i forhold til arbeidssituasjonen og foretar nødvendig oppfølging, (redaktørens understrekning)

e. bistår med å tilpasse arbeidet for den enkelte arbeidstaker,

f. bistår med å gi informasjon og opplæring på områdene arbeidshelse, yrkeshygiene, ergonomi og generelt verne- og miljøarbeid,

g. gir informasjon om helse-, miljø- og sikkerhetsrisiko til arbeidsgiver og arbeidstakere,

h. bistår med bedriftsinternt attføringsarbeid.”

I forskriftens § 1 tredje ledd er det presisert at ”kontroll av arbeidstakernes helse og kurativ virksomhet som ikke har sammenheng med arbeidstakernes arbeidssituasjon, omfattes ikke av denne forskriften”.

Denne bestemmelsen er allikevel ikke til hinder for at arbeidsgiver også tilbyr sine arbeidstakere slike ”ekstra”-tjenester gjennom bedriftshelsetjenesten. Poenget med bestemmelsen er at slik kurativ virksomhet ikke omfattes av bestemmelsen og således i seg selv ikke er en del av de oppgaver som bedriftshelsetjenesten har etter arbeidsmiljøloven. I Arbeidstilsynets rundskriv til Verne- og helsepersonellforskriften skriver Arbeidstilsynet at ”Slike tilleggstjenester må ikke fortrenge eller komme i stedet for de oppgaver som følger av arbeidsmiljølovens § 20 og denne forskriften”. Det er allikevel kjent at det er betydelige forskjeller fra bedriftshelsetjeneste til bedriftshelsetjeneste hva angår omfanget av slike ”tilleggstjenester”. Det er for øvrig viktig å merke seg at arbeidsmiljølovens § 30 er en bestemmelse som i utgangspunktet ikke har bedriftshelsetjenesten – eller bedriftshelsetjenestens ansatte – som adressat. Bestemmelsen retter seg direkte til arbeidsgiver. Det vil si at det er arbeidsgiver som er forpliktet i forhold til arbeidsmiljølovens § 30.

B. Helsepersonelloven

I helsepersonellovens § 3 tredje ledd er helsehjelp definert som

”&enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende mål og som utføres av helsepersonell.”

Definisjonen er så omfattende at den åpenbart ikke bare omfatter bedriftslegers kurative virksomhet, men også det øvrige av bedriftslegers og annet helsepersonells faglige virksomhet. Det vil si at helsepersonell også ved utøvelse av ”bedriftshelseoppgaver” vil måtte utøve sin virksomhet i henhold til helsepersonellovens regler. Det vil igjen si at helsepersonellovens regler om taushetsplikt og dokumentasjonsplikt kommer til anvendelse.

C. Pasientrettighetsloven

Pasientrettighetsloven inneholder bl. a. regler om pasienters rett til helsehjelp, rett til medvirkning og informasjon, regler om samtykke til helsehjelp, regler om journalinnsyn, regler om pasienters klageadgang og regler om pasientombud. I forholdet til temaet bedriftshelsetjeneste er det særlig reglene om medvirkning og informasjon, retten til diskresjon og reglene om journalinnsynsrett som er sentrale.

Bedriftshelsetjenesten utfører en rekke oppgaver hvor det i utgangspunktet vil være unaturlig å betegne arbeidstakere som ”pasienter”. Et sentralt spørsmål er derfor om pasientrettighetsloven kommer til anvendelse ved arbeidstakeres møte med bedriftshelsetjenesten også i de tilfeller hvor bedriftslegen ikke utfører kurativ virksomhet.

Generelt er det slik at pasientrettighetsloven kommer til anvendelse når pasienter mottar helsehjelp fra helsetjenesten. Om loven kommer til anvendelse for arbeidstakers kontakt med bedriftshelsetjenesten, vil derfor være avhengig av at dette forhold kan karakteriseres som et møte

• hvor arbeidstakeren defineres som pasient,
• at helsepersonellet er en del av helsetjenesten,
• og at den oppgaven helsepersonellet utfører, må karakteriseres som helsehjelp.

Pasientrettighetslovens § 1-3 gir følgende definisjoner på begrepet pasient, helsehjelp og helsetjenesten:

a) Pasient: en person som henvender seg til helsetjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helsetjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfelle

c) Helsehjelp: Handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål og som er utført av helsepersonell;

d) Helsetjenesten: primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenesten ..

Begrepet pasient er i loven ikke definert som et ”diagnostisk begrep”, men som et ”relasjonsbegrep”. Pasientbegrepet knytter seg ikke til sykdom, skade eller lignende. I forarbeidende til loven presiseres det at også ” ---friske personer som har bruk for ytelser fra helsetjenesten, for eksempel helsestasjonsvirksomhet, prevensjonsveiledning og lignende, vil være pasienter etter dette forslaget”. Det vil si at en arbeidstaker som f. eks. henvender seg til bedriftslegen for å få en legeattest i forbindelse med førerkort eller lignende, også er pasient i pasientrettighetslovens forstand. Etter lovforarbeidene er det heller ikke krav om at pasienten – arbeidstakeren – faktisk mottar helsehjelp. Også en ”Person som tilbys helsehjelp, men som avslår dette, defineres som pasient etter lovteksten, jfr. ”gis eller tilbys”.

Forutsetningen for å bli betraktet som pasient, er imidlertid at bedriftslegen eller annet helsepersonell gir eller tilbyr helsehjelp. Begrepet helsehjelp er i pasientrettighetsloven gitt en svært vid betydning og omfatter også forebyggende, helsebevarende og rehabiliterende handlinger. I forarbeidene uttales det blant annet at

”&med forebygging menes tiltak som tar sikte på å forebygge at sykdom, skade, lidelse eller funksjonshemming oppstår. Under dette går bl. a. bedriftshelsetjeneste, for eksempel slik at ansatte som det tas blodprøve av for å sjekke eventuell smittefare anses som pasienter som mottar helsehjelp etter lovutkastet. (&) En del helsehjelp har ikke som siktemål å helbrede, men å holde pasienten ”så frisk som mulig” og hindre at tilstanden forverrer seg, eller for å lindre tilstander eller smerter (&) Meningen er at pasientrettighetsloven skal gjelde for helsehjelp innenfor helsetjenesten, med andre ord tjenester som har et medisinsk element”.

Det fremgår av forarbeidene at det bevisst er valgt en vid definisjon av begrepet helsehjelp. Meningen er å holde utenfor tjenester som enten bare har som formål å inngå i forskning eller rent utprøvende behandling samt sosiale tjenester som ikke utføres av helsepersonell.

Av ovenstående må det kunne utledes at den faglige virksomhet som bedriftsleger og annet helsepersonell utøver i forhold til den enkelte arbeidstaker, omfattes av begrepet helsehjelp.

Til sist er det, som listet opp ovenfor, en forutsetning at bedriftshelsetjenesten faller inn under lovens definisjon av begrepet helsetjenesten. Loven definerer helsetjenesten som primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenesten.

Det er i juridisk teori påpekt at begrepsbruken er inkonsekvent. Loven bruker begrepene primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Normale ”par-begreper” ville være primærhelsetjenesten og sekundærhelsetjenesten, eventuelt de institusjonelle begreper kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Begrepet ”primærhelsetjenesten” har ingen forankring i helselovgivningen. Når det gjelder bedriftshelsetjenesten, har denne sin lovmessige forankring først og fremst i arbeidsmiljøloven og vil i utgangspunktet være en form for privat helsevirksomhet. Bedriftshelsetjenesten er ingen lovpålagt oppgave som går inn under kommunehelsetjenesteloven eller spesialisthelsetjenesteloven. I kommunehelsetjenestelovens § 1- 3, 4. ledd heter det riktignok at ”&der forholdene ligger til rette og det finnes hensiktsmessig, kan kommunen også organisere ergoterapi og bedriftshelsetjeneste”. Men i forarbeidene til helsepersonelloven vedrørende definisjonen av begrepet helsetjeneste, finnes ingen kommentarer vedrørende bedriftshelsetjenesten. Det må allikevel klart legges til grunn som gjeldende rett at bedriftshelsetjenesten faller inn under begrepet helsetjeneste i pasientrettighetsloven.

Det må således konkluderes med at pasientrettighetslovens definisjoner kommer til anvendelse. Samme konklusjon legges til grunn av Breistein-utvalget hvor det er anført at ”&arbeidstaker kan gjøre loven gjeldende overfor bedriftshelsepersonell” og at ”&arbeidstakeren kan således gjøre alle rettigheter som pasient gjeldende overfor bedriftshelsetjenesten”.

Etter ovenstående legges det til grunn at pasientrettighetsloven kommer til anvendelse også i forholdet mellom arbeidstakere og bedriftslegen og annet bedriftshelsepersonell. Dette innebærer at

• Arbeidstaker har krav på at taushetsplikten overholdes (Pasientrettighetsloven § 3-6. Rett til vern mot spredning av opplysninger). Denne bestemmelsen samsvarer med helsepersonellovens regler om helsepersonells taushetsplikt.
• Arbeidstaker kan kreve journalinnsyn. (Pasientrettighetsloven §5-1. Rett til innsyn i journal). Denne bestemmelsen samsvarer med helsepersonellovens regler om helsepersonells plikt til å gi journalinnsyn.

Også pasientrettighetslovens regler om retting og sletting av journal og om overføring og utlån av journal har parallelle bestemmelser i helsepersonelloven.

Gjelder allikevel egne regler eller egne rettsprinsipper for bedriftshelsepersonell?

Til tross for det som er sagt ovenfor som slår fast at det ikke er særregler for bedriftsleger eller annet helsepersonell når det gjelder taushetsplikt, er det aktuelt å stille spørsmål som dette:

a) Kan det være noe i ansettelses- eller avtaleforholdet mellom bedriftslegen og arbeidsgiver som gjør at taushetspliktsreglene blir annerledes enn det vanlige?

b) Finnes det spesialbestemmelser/unntaksbestemmelser i annen lovgivning som gjør at

taushetspliktsbestemmelser for bedriftshelsepersonell blir forskjellige fra det som ellers gjelder i helsevesenet?

Under punkt a) dukker begrepet sakkyndig opp. På dette punkt vil en arbeidsgiver i utgangspunktet ha stor frihet til å definere når bedriftsledelsen ønsker å be om en sakkyndig undersøkelse/utredning og vil i arbeidsavtalen med bedriftslegen kunne pålegge bedriftslegen å utføre sakkyndighetsoppdrag. Poenget i denne sammenheng er imidlertid å påpeke at det rettslig sett ikke er noen forskjell på bedriftslegen som sakkyndig og andre sakkyndige. Det vil si at bedriftslegen som sakkyndig vil måtte følge helsepersonellovens unntaksregel for sakkyndige (helsepersonellovens §27), på samme måte som andre leger som opptrer som sakkyndige. Det er med andre ord heller ikke på dette område noen særregel for bedriftsleger, selv om det rent faktisk kan være vanskeligere å avklare når en bedriftslege opptrer som sakkyndig og når en bedriftslege opptrer i andre roller.

Vi vil i neste nummer av ’Helserådet’ komme nærmere inn på dette spørsmålet: Bedriftslegen som sakkyndig.

Når det gjelder punkt b) ovenfor, er vi inne på den meldeplikten som enhver lege har til å melde fra til Arbeidstilsynet om yrkessykdom eller annen sykdom som legen antar skyldes arbeidstakerens arbeidssituasjon. Det er intet her som setter bedriftslegen i en særstilling. Heller ikke er det bestemmelser knyttet til verneombud og arbeidsmiljøutvalg som tilsier at bedriftslegen kan bringe taushetsbelagte opplysninger ”inn i” arbeidsmiljøutvalget.

Som en ytterligere bekreftelse på at det ikke eksisterer egne regler for helsepersonellets taushetsplikt når de opptrer som verne- og helsepersonale, kan henvises til Forskriften om verne- og helsepersonale som ikke inneholder bestemmelser om taushetsplikt. Arbeidstilsynet har i et rundskriv snarere henvist til den generelle taushetsplikten som gjelder for helsepersonell.

Innholdet i denne artikkelen har satt søkelyset på følgende:

• Bedriftshelsetjeneste er ikke et lovhjemlet begrep, men synes i sin egentlige forstand å være synonymt med det arbeid og den tjeneste som utføres av verne- og helsepersonell i bedrifter hvor det i henhold til arbeidsmiljølovens § 30 er krav om å gjennomføre særlig overvåking av arbeidsmiljøet eller helsekontroll med arbeidstakerne. Når det er helsepersonell som utfører dette arbeidet, er arbeidet å betrakte som helsehjelp. Når det er annet personell enn helsepersonell som står for arbeidet, er det ikke å betrakte som helsehjelp. Verne- og helsepersonellet er også sakkyndig for arbeidsgiver i forhold til arbeidstakers arbeidssituasjon.
• Bedriftshelsetjenesten synes å lide under mangel på egen definisjon, eget regelverk og egen godkjenningsordning.
• Dobbeltrollen som innebærer at helsepersonell i bedriftshelsetjenesten både yter helsehjelp og opptrer som sakkyndig for arbeidsgiver, er ikke uproblematisk.
• Det er uheldig at tilleggstjenester som omfatter kontroll av arbeidstakernes helse og kurativ virksomhet som ikke har sammenheng med arbeidstakernes arbeidssituasjon, også omtales som bedriftshelsetjeneste.
• Innslaget av tilleggstjenester i bedriftshelsetjenesten gjør at ovennevnte dobbeltrolle blir ekstra problematisk.
• Helsepersonell ansatt i bedriftshelsetjenesten yter helsehjelp og er således omfattet av helsepersonellovens og pasientrettighetslovens bestemmelser på samme måte som alt annet helsepersonell.