Marit Rognerud som i perioden 2002-2004 var leder av fag- og kvalitetsutvalget i LSA (Leger i samfunnsmedisinsk arbeid) (tidligere OLL), er nå leder for det nyetablerte Norsk selskap for samfunnsmedisin.

Hun stiller dette spørsmål på foreningens hjemmeside nylig:

Hva er vårt kunnskapsgrunnlag for å gi råd til f. eks. myndighetene (nasjonale, regionale eller lokale myndigheter) i helsespørsmål? Dette er blant de mest sentrale spørsmål innen samfunnsmedisinen.

Rapporten "What counts? Interpreting evidence-based decision-making for management and policy" av Dave Clements, Report of the 6th CHSRF Annual Invitational Workshop

Vancouver, British Columbia, 2004, Canadian Health Services Research Foundation tar nettopp opp dette spørsmålet om kunnskapsgrunnlaget for samfunnsmedisinsk rådgiving bare et spørsmål om Evidence Based (EB) Medicine eller EB Decision-Making? Om graden av vitenskapelig dokumentasjon av effekt av et tiltak er avgjørende for beslutningene som tas? I følge denne rapporten er dette: Forførende forenklet!

De nevner bl.a nødvendigheten av kunnskap om organisasjon (organisering av tjenester, forvaltning, ansvarsforhold, ressurser og ressurspersoner etc), prosess og befolkningens motivasjon/villighet til å gjennomføre et tiltak. Jeg vil som samfunnsmedisiner også legge til flere forhold som har betydning i beslutningsprosessen. Når ressursene er begrensede, vil det være behov for en prioritering – og god prioritering krever samfunnsmedisinsk breddekompetanse som bl.a inkluderer:

• Oversikt over befolkningens helse for å identifisere de mest sentrale problemområdene
• Kunnskap om alvorlighet og utbredelse av de aktuelle helseproblemene. Dette må være med i beslutningsgrunnlaget.
• Kunnskap om både årsaker til helseproblemene (og mulighetene til å gjøre noe med disse) i tillegg til kunnskap om kurativ effekt og tilgjengelighet av behandling er forhold som man vil overveie i en beslutningsprosess
• Oversikt over alle aktuelle virkemidler som man rår over - der både effekten av og kostnadseffektiviteten er av stor betydning
• I tillegg er det ofte summen av enkelttiltak som virker i folkehelsesammenheng. Derfor benytter man ofte kombinerte strategier – satsing på flere arenaer/nivåer samtidig. Dette viser seg ofte å potensere effekten av enkelttiltakene.

Konklusjon:

Å tro at kunnskap om Evidence, eller graden av evidence, for at et tiltak virker er tilstrekkelig i en beslutningsprosess, er nok: Forførende forenklet! Men det er selvfølgelig et godt innspill i prioriteringsdebatten.