Sosial- og helsedirektoratet fikk i november 2006 brev fra Geir Tore Aamdal , avd. for miljørettet helsevern og skjenkekontroll i Sør-Rogaland:

Etter å ha arbeidet med flere vanskelige støysaker i Stavanger, ser vi med noe misunnelse på Oslo, som har sin egen kommunale støyforskrift.

Finnes det noen mulighet til å opprette en egen forskrift om begrensning av støy for Stavanger kommune?

Hvorfor er dette aktuelt:

Vi ser for det første at grensen for hvor man har krav på et akseptabelt støynivå, er flyttet fra hagegjerdet til husveggen. Fra retningsgivende støygrenser for utendørs støy til tiltaksgrense og kartleggingsgrense for innendørs støy. I praksis betyr det at innbyggerne ikke lenger er sikret tilfredsstillende støynivå utendørs, spesielt dersom støyen begrenses ved fasadetiltak på boligen, og ikke ved tiltak nærmere kilden.

Samtidig ser vi helt konkret forskjellene mellom den gamle retningslinjen for støy TA-506 og den nye T-1442. I en sak vi nå arbeider med, kom de første klagene før T-1442 var satt i verk, og følgelig ble TA-506 lagt til grunn. Hvis vi nå skulle legge T-1442 til grunn, er bedriften innenfor grenseverdiene, mens de må gjøre tiltak for å komme inn under grenseverdiene i TA-506. Vi ser at det hersker en usikkerhet i flere fora omkring hvilke retningslinjer som skal legges til grunn. Vi har vurdert det slik at kun saker som ble startet etter at T-1442 ble iverksatt, saksbehandles etter denne. Mens eldre saker bruker vi TA-506 på.

Vedtak angående støy hjemles i dag i forskrift om miljørettet helsevern §9, og så bruker vi retningslinjene for å angi hvilket nivå som anses for å ”ikke medføre helsemessig ulempe eller overskride helsemessig forsvarlig nivå.” Jeg vil anta at vi ville ha sterkere kort på hånda dersom vi kunne hjemle et vedtak i en kommunal forskrift.

Jeg har nok en liten mistanke om at ved innføringen av forskrift om miljørettet helsevern opphørte muligheten til å opprette slike kommunale helseforskrifter. Men jeg håper dere kan avkrefte eller bekrefte dette.

SHdir’s svar: Det vises til din henvendelse til Sosial- og helsedirektoratet 24. november vedrørende regelverket mht. støy.

Da forskrift om miljørettet helsevern trådte i kraft 1. juli 2003, ble samtidig alle lokale støyforskrifter, med unntak av Oslos, opphevet. I forbindelse med at kapittelet om miljørettet helsevern ble tatt inn i kommunehelsetjenesteloven, ble det forutsatt at man i fremtiden kun skulle basere seg på sentrale forskrifter i stedet for lokale.

Der annet regelverk fastsetter helsebegrunnede krav eller normer, skal det tas utgangspunkt i disse ved vurderingen av vilkårene "ikke medføre helsemessig ulempe eller overskride helsemessig forsvarlig nivå" i forskriften § 9 bokstav a. Eksempelvis kan dette være kravet om tiltak ved overskridelse av gjennomsnittlig innendørs støynivå på 42 dB, jf. forurensningsforskriften § 5-4. Paragraf 9 bokstav a vil imidlertid ha selvstendig betydning når det gjelder forhold som ikke er direkte fanget opp av annet regelverk. Videre vil den ha stor betydning dersom det foreligger særlige forhold som gjør at de angitte normer vil ha uheldige konsekvenser. Når det gjelder Oslo kommunes støyforskrift, så er det ingenting i veien for å se hen til denne. Selv om den kun er rettslig bindende for Oslo kommune, kan den være retningsgivende ift. hvordan andre kommuner håndterer støyspørsmål. (Brevet undertegnet Barbro Onsøien og Anders Smith).

Referansekode: MHV 2007 – 1

Stikkord: Støy, Støyforskrift, Stavanger, Oslo, Aamdal Geir Tore, Onsøien Barbro, Smith Anders.