I lovverket møter man betegnelsen kommunelege, eventuelt kommunelegen i bestemt form, mange forskjellige steder. I mange av tilfellene henvises det til kommunelegen som begrep eller instans uten at rollen eller oppgaven er nærmere definert.

Betegnelsen kommunelege brukes om en kommunalt ansatt lege som vanligvis har visse forvaltningsoppgaver. For å markere nettopp dette siste bruker gjerne kommunene etter avtale med Den norske lægeforening betegnelsen kommunelege 1 eller kommuneoverlege. I Oslo brukes betegnelsen bydelsoverlege.

I to lover defineres kommunelege og kommunelegerollen tydeligere. Det er i kommunehelsetjenestelovens § 3 – 5 og smittevernlovens § 7 – 2.

Kommunehelsetjenesteloven: Kommunelegen som medisinsk faglig rådgiver

Utover at det sies at «kommunelegen skal være medisinsk-faglig rådgiver for helsetjenesten», er det ikke nærmere angitt hvordan eller på hvilke områder kommunelegen skal være rådgiver. Det må dog antas at rådgivningen bør begrenses til forhold som ligger innenfor kommunehelsetjenestens mandatområde å gi råd om. Områdene miljørettet helsevern, smittevern og helsemessig beredskap har fått en tydeligere plass her, i og med at rådgivning innenfor disse områdene er sikret å følge en sak helt frem til politisk behandling i kommunen.

Artikkelen «Kommunelegen som medisinsk-faglig rådgiver i kommunehelsetjenesten, inkl. utadrettet kontakt, kontakt med massemedier» beskriver rådgiverrollen mer utfyllende.

Les gjerne også artikkelen «Kommunelegens plassering på det kommunale organisasjonskartet, inkl. tanker omkring administrasjon og ledelse».  Her er det særlig to avsnitt som er aktuelle: «rådgiveren og spørsmål om habilitet» og «kommunelegens plassering som rådgiver». 

Det henvises også til artikkelen «Hvem kan være kommunelegens rådgiver og kunnskapskilde?»

Andre oppgaver for kommunelegen i henhold til kommunehelsetjenesteloven

Kommunehelsetjenestelovens § 4a -3 inneholder flere bestemmelser om delegasjon av kommunestyrets myndighet som også omhandler kommunelegen.

Kommunelegens oppgaver i henhold til smittevernloven

I dagligtale omtales kommunelegen gjerne som smittevernlege når han eller hun utøver oppgaver i henhold til smittevernloven, kfr. smittevernlovens § 7 – 2 som er gjengitt ovenfor. Også rollen som smittevernlege inneholder betydelige grader av rådgivning. I tillegg innebærer rollen en del utøvende oppgaver, særlig i forbindelse med oppståelse av allmennfarlig smittsom sykdom. Disse oppgavene er omtalt i andre paragrafer i smittevernloven og kan sammenfattes slik:

• være den som mottar henvendelser og meldinger
• være den som overtar oppgaver i forbindelse med oppklaring/oppfølging /oppsporing
• være den som ved fare for allmennfarlig smittsom sykdom utøver kommunestyrets myndighet i hastesaker:
• • erklærer møteforbud
  • stenger virksomheter som samler flere mennesker
  • stanser eller begrenser kommunikasjoner
  • vedtar isolasjon av personer i geografisk avgrensede områder eller vedtar andre begrensninger i deres bevegelsesfrihet i opptil syv dager om gangen
  • gir pålegg til private eller offentlige om rengjøring, desinfeksjon eller destruksjon av gjenstander eller lokaler
• være den som ved allmennfarlig smittsom sykdom erklærer yrkesforbud (sammen med spesialist utpekt av det regionale helseforetak)
• være den som i hastesaker vedtar tvungen legeundersøkelse og eventuell kortvarig isolering (sammen med spesialist utpekt av det regionale helseforetak)
• være den som begjærer obduksjon
• være den som forbereder forslag til tvangssak

Nedenfor er gjengitt de paragrafene i smittevernloven som mer detaljert omtaler kommunens og kommunelegens rolle og oppgaver.

• § 2-2. Enkelte unntak fra taushetsplikt
• § 3-5. Legens plikt til å foreta undersøkelse av smittede personer
• § 3-6. Legens plikt til å foreta smitteoppsporing
• § 3-8. Vaksinering og immunisering av befolkningen
• § 4-1. Møteforbud, stengning av virksomhet, begrensning i kommunikasjon, isolering og smittesanering
• § 4-2. Forbud mot utførelse av arbeid m.m.
• § 4-5. Obduksjon
• § 4-10. Informasjonsplikt og bistandsplikt for andre myndigheter
• § 5-1. Plikter for en person som er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom
• § 5-2. Tvungen legeundersøkelse - innleggelse til undersøkelse og kortvarig isolering
• § 5-3. Tvungen isolering i sykehus
• § 5-5. Forberedelse til tvangssak for smittevernnemnda
• § 5-8. Hastevedtak
• § 7-3. Det regionale helseforetakets ansvar

Kommunelegens oppgaver kan fordeles på flere leger

Kommunene står fritt til å fordele de forskjellige kommunelegeoppgavene på det antall leger de selv måtte ønske. Særlig i de større kommunene kan det være aktuelt å ha én lege som fungerer som medisinsk-faglig rådgiver i henhold til kommunehelsetjenestelovens § 3–5 og en annen lege som er «smittevernlege». Begge disse oppgavene innebærer, som nevnt ovenfor, viktige oppgaver som rådgiver.

I og med at smittevern og miljørettet helsevern ofte er nært beslektet faglig sett vil rådgivning på ett av disse områdene lett kunne få konsekvenser også for det andre området. Dette synes klart når definisjonen av miljørettet helsevern også inkluderer biologiske miljøfaktorer, f.eks. mikroorganismene. Slik sett kan det fortone seg fornuftig at en kommune i størst mulig grad søker å tilstrebe én og samme lege som kommunelege for de to områdene. På denne måten vil kommunen i større grad være sikret utvetydige råd.

Kommunelegens lovpålagte oppgaver på andre områder

Nedenfor følger en oversikt over andre lover og forskrifter som inneholder bestemmelser eller oppgaver for kommunelegen:

• Lov om barneverntjenester
• Lov om atomenergivirksomhet
• • § 50. Registrering m.m. av skader
• Lov om helsepersonell
• • § 36. Melding om dødsfall
  • § 63. Tap av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B
• Lov om erstatning ved pasientskader m.v.
• • § 21. Overgangsregler
• Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
• • § 1-3. Offentlig myndighet
  • § 3-1. Legeundersøkelse
• Forskrift til lov om straffegjennomføring
• • § 3-17. Bistand fra tilsatte ved bruk av legemidler
• Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Dødsårsaksregisteret
• • § 2-1. Legers alminnelige dokumentasjons- og meldeplikt
  • § 2-3. Kommunelegenes plikter, frist m.v.
  • § 5-1.Pårørendes innsynsrett
• Forskrift om utføring av aktiviteter i petroleumsvirksomheten
• • § 10. Smittevern
• Forskrift om apotek (apotekforskriften)
• • § 25. Apotekets åpningstider
  • § 53. Søknad om endring av status for medisinutsalg
  • § 58. Fortegnelse over vareutvalget
• Forskrift om pasienter i privat forpleining i det psykiske helsevernet
• • § 4. Forpleiningskontrakt
• Forskrift om gjennomføring m.m. av undersøkelser for smittsom sykdom av biologisk materiale for ikke-diagnostiske formål
• • § 2-4. Tilbakeføring
• Instruks om overvåkning av og tiltak mot enterohemorrhagisk E. coli (EHEC) i ferskt storfe- og småfekjøtt (NB! Usikkert om denne instruksen gjelder fortsatt og i hvilken grad ordlyden er endret) 
• Forskrift om rett til trygderefusjon for leger, spesialister i klinisk psykologi og fysioterapeuter
• • § 1. Folketrygden yter stønad for undersøkelse og behandling hos lege, spesialist i klinisk psykologi og fysioterapeut i følgende tilfeller
  • • Merknad:
      Bestemmelsen omfatter leger, spesialister i klinisk psykologi og fysioterapeuter som har refusjonsrett. Den enkelte yrkesutøvers refusjonsrett er ikke avgrenset geografisk eller i omfang.
      I henhold til bestemmelsens pkt. 2 har fastlønnede kommuneleger som foretar nødvendige sykebesøk utenom arbeidstid, rett til refusjon fra trygden for denne virksomheten.  Privatpraksis for øvrig gis ikke refusjon.
      Retten til trygderefusjon for kommunalt organisert legevakt, jf. bestemmelsens punkt 3, gjelder sykebesøk/konsultasjoner under legevakt, altså ikke oppfølging, kontroller etc. Det fremgår av bestemmelsens pkt. 4 at øyeblikkelig hjelp, jf. helsepersonelloven §7, godtgjøres uavhengig av legens status for øvrig.  I helsepersonelloven §7 heter det at ”helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig”. Dette vil i praksis dreie seg om akutt behov for legehjelp, og legen må anføre på legeregningen at det gjelder øyeblikkelig hjelp. Leilighetsvis legehjelp til for eksempel naboer, kjente, familie mv omfattes ikke uten videre av bestemmelsen om øyeblikkelig hjelp. Etter pkt. 5 vil det bli ytt refusjon til utdanningskandidater og lærere ved visse undervisningsinstitusjoner etter søknad til departementet fra institusjonen. For å kunne fungere som lærer, det vil si som seminarleder, veileder eller for eksempel egenbehandler, forutsettes det at man utøver et visst minimum av behandlervirksomhet. Lærer og kandidat kan imidlertid ikke framsette krav om refusjon for behandlingen av de samme pasientene.
• Forskrift for overvåkning og kontroll med forekomst av salmonella i ferskt kjøtt og ferskt fjørfekjøtt
• • § 17.Melding
• Forskrift om overvåkning av og kontroll med forekomsten av salmonella hos levende storfe og svin
• • § 9. Varsling
• Forskrift til lov om sosiale tjenester m.v. 
• • § 6-3. Den hovedansvarlige for boligen skal disponere kontantytelser...
• Forskrift om etablering av tvungent psykisk helsevern
• Forskrift om veiledet tjeneste for å få adgang til å praktisere som allmennlege med rett til trygderefusjon
• Forskrift om smittevern i helsetjenesten
• Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Norsk overvåkingssystem for antibiotikaresistens hos mikrober (NORM-registerforskriften)
• Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Meldingssystem for smittsomme sykdommer og i Tuberkuloseregisteret og om varsling om smittsomme sykdommer (MSIS- og Tuberkuloseforskriften)
• Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i System for vaksinasjonskontroll (SYSVAK-registerforskriften)
• Forskrift om tuberkulosekontroll
• Forskrift om skadedyrforkjempelse
• Forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek
• Forskrift om transport, håndtering og emballering av lik samt gravferd
• Forskrift om innførsel, transport og annen håndtering av materiale som er smittefarlig for mennesker

Sentrale avtaleverk som omhandler kommunelegens oppgaver og ansvar

Rammeavtalen mellom Kommunenes sentralforbund (KS) og Den norske lægeforening om allmennpraksis i fastlegeordningen i kommunene - perioden 1. juli 2006 – 30. juni 2008 er sentral.

Punkt 4.2.2 utdyper hvordan medisinsk faglig rådgiver eller dennes stedfortreder har møteplikt i Samarbeidsutvalget og er ansvarlig for å tilrettelegge møtene og å følge opp saker der dette er nødvendig.

Lokale avtaler og regler

Denne oversikten viser det som gjelder for kommunelegen generelt, dvs. i hele landet. I tillegg kommer at det rundt omkring i kommunene kan være egne regelverk for kommunelegen, gjerne knyttet til lokale delegasjonsvedtak eller bestemmelser som gjelder for fremmøte i offentlige utvalg og møter. Lokale foreninger og lag kan også ha bestemmelser som omhandler kommunelegen. Det samme gjelder lokale statutter eller vedtekter for legater og lignende.

Ikke lovpålagte kommunelegeoppgaver

Kommunen står fritt til å avtale andre oppgaver for den eller de som er kommuneleger. Det kan være en oppgave som leder av en kommunal avdeling eller enhet, f.eks. leder av den kommunale helseetaten eller leder for legevakten. 

I Norge er det lange tradisjoner for at kommunelegen (kommunelege 1 eller bydelseoverlegen, dvs. den tidligere distriktslegen) også går inn i sosialmedisinske problemstillinger, hvilket omtales i artikkelen «Kommunelegen som sosialmedisiner».

 Kommunelegens bistand og bidrag etterspørres eller forutsettes ofte. Dette gjelder gjerne arbeid med miljørettet helsevern ut over rene forvaltningsoppgaver, arbeid med fremskaffelse og fortolkning av kommunal helsestatikk, helsemessig beredskap, kvalitetssikring og som kunnskapskilde for helserett.