Sosial- og helsedirektoratet fikk for kort tid siden henvendelse fra Borre Havarivernskole i forbindelse med at Miljørettet helsevern i Vestfold hadde gitt pålegg om retting i henhold til bassengbadforskriften (Forskrift for badeanlegg, bassengbad og badstu m.v.). Bakgrunnen var at Miljørettet helsevern i Vestfold hadde mottatt klager på inneklimaet i bassengrommet og at anlegget ikke var meldt til tilsynsmyndigheten. Skolens bekymring var at man ville bli påført store kostnader dersom pålegget skulle etterkommes.

Etter samråd med Folkehelseinstituttet sier Sosial- og helsedirektoratet seg enig i den vurdering som er gjort av Miljørettet helsevern i Vestfold. Det aktuelle bassenget oppfyller vilkårene til å være et bassengbad som er tilgjengelig for allmennheten, og dermed omfattet av forskriften.

Så har det vært en del diskusjon om muligheten for å gi dispensasjon fra noen av bestemmelsene. Denne saken er ikke avgjort ennå. Underveis har daglig leder ved havarivernskolen gitt uttrykk for overraskelse og skuffelse over at det i byggesaksprosessen med kommunen ikke var blitt opplyst om bassengbadforskriftens eksistens og at anlegget muligens kunne omfattes av denne.

Dette siste er kanskje den viktigste generelle lærdommen man kan trekke ut fra denne saken, nemlig hvor viktig det er å planlegge og samordne de kommunale plan- og beslutningsprosessene og at helsehensyn tidlig kommer med i denne prosessen.

Vi blir minnet om dette i de endringene som ble gitt plan- og bygningsloven 1. april 2005 som i Forskrift om konsekvensutredninger, §4, lister opp utløsningskriterier for forhold som skal konsekvensutredes. Videre må kommunene huske på at de skal føre tilsyn med de faktorer i miljøet som til enhver tid, direkte eller indirekte, kan ha innvirkning på helsen. Kommunehelsetjenestelovens § 1 – 4 , første ledd sier også at ”kommunens helsetjeneste til enhver tid skal ha oversikt over helsetilstanden i kommunen og de faktorer som kan virke inn på denne”.

Forskriften om miljørettet helsevern som vi fikk for fire år siden (forskrift av 25. april 2003 nr. 486), forutsetter at kommunen har den nødvendige oversikt. Men ikke bare det: den virksomhetsansvarlige har selv, i henhold til samme forskrift, en plikt til å holde seg orientert om gjeldende lover og forskrifter til enhver tid. ’Helserådet’ nr. 5/04 hadde to artikler om dette: den ene hadde overskriften ”Hvilken oversikt har kommunenes miljørettede helsevern?” mens den andre hadde overskriften ”Hvordan sikre kunnskap om lover og forskrifter ”der ute” ?”

Akkurat det samme spørsmålet har vært oppe de siste månedene når vi har diskutert endringene i forbindelse med legionella-problematikken. Av forslaget fra Helse- og omsorgsdepartementet fremgår det at det vil bli innført meldeplikt og krav om inspeksjonsrapport fra sertifisert 3. part når det gjelder kjøletårn, luft-scrubbere og kanskje boblebad. For alle øvrige virksomheter hvor det kan tenkes at legionella kan spres via aerosol, er vi helt avhengig av at den enkelte virksomhet selv kjenner til denne risikoen og innretter seg deretter. Man kan ikke ensidig stole på at kommunehelsetjenesten har den fulle oversikt over enhver virksomhet hvor slik smitteoverføring kan tenkes å skje.

Referansekode: MHV 2007 – 7

Stikkord: Bassengbad, Legionella, Planlegging, Miljørettet helsevern i Vesfold.

Barbro Onsøien, rådgiver og Anders Smith, avd. dir., Sosial- og helsedirektoratet, postboks 7000 St. Olavs plass, 0130 Oslo. Tlf. 24 16 35 56.