Kanskje bør vi som helsepersonell interessere oss mer for frivilliges innsats og bidrag til folkehelsearbeidet? Kanskje bør vi være flinkere til å berømme enkeltpersoner eller grupper som gjør en frivillig innsats? Det henvises også til artikkelen ”Frivillighet som ledd i arbeidet for å sikre psykisk helse” som fulgte som vedlegg til ’Helserådet’ nr. 12/05. Artikkelen finnes også i heftet ”Kommunenes arbeid for psykisk helse” utgitt av undertegnede i februar 2006.

Selv har jeg nylig skrevet en artikkel i lokalavisen der jeg bor, som en slags ingress til omtalen av en person som yter en verdifull frivillig innsats når det gjelder lokale kulturtiltak. Artikkelen stod i Lokalavisen for St. Hanshaugen 1. mars. Om artikkelen kan inspirere andre til tilsvarende omtaler i sine hjemmemiljøer, ville det være fint.

Det gode liv på Lovisenberg

Av og til, ja, nokså ofte hører vi dette uttrykket brukt: ”Det gode liv”. Noen vil si at uttrykket virker litt dekadent eller passivt, ja endog egoistisk: at nå har man oppnådd alt, og så er det bare å sette seg godt tilbake og nyte resten.

For andre er uttrykket ”det gode liv” et viktig mål å arbeide mot fordi det er det som i sterk grad bidrar til å holde oss friske. Det innebærer da heller ikke et passivt og tilbakelent liv, men heller et aktivt liv i forpliktende samarbeid med andre mennesker. Noen har sagt det slik: det gode liv handler om noe å leve av, noe å leve for og noen å leve sammen med.

Innholdet i ”det gode liv” kan være så mangt. Fagfolk kaller gjerne læren om hva som gir god helse og et godt liv for salutogenese. Et litt mer alminnelig ord er folkehelsearbeid. Det er vanlig å dele folkehelsearbeidet opp i to hovedgrupper: det forebyggende arbeidet og det helsefremmende.

Forebyggende arbeid består i å fjerne eller redusere faktorer som truer folks helse. Eksempler på tiltak her kan være alt fra bruk av bilbelte og sykkelhjelm, vaksinasjoner, klor i drikkevannet til omplassering av en psykopatisk leder.

Helsefremmende tiltak består i å styrke helsen. Det kan gjøres på mange måter for tiltakene er ofte uspesifikke og ”alminnelige” slik at man ikke tenker på at de har noe med helse å gjøre i det hele tatt. Men hvis vi tenker på den nære sammenheng som eksisterer mellom helse og trivsel, blir det lettere å skjønne hva helsefremmende tiltak kan bestå i. Trivsel er en viktig ting. Ja, så viktig at det er slått fast i vår helselovgivning at kommunen bl. a. skal arbeide for ” trivsel og gode sosiale og miljømessige forhold”.

Hvem har ansvaret for trivselen i samfunnet? Et komisk spørsmål, vil noen si. Og svaret er vel at det ansvaret har vi alle: som enkeltindivider, som medlemmer i en familie og slekt, i vårt lokalmiljø og på jobben. Og så har ”samfunnet” (staten – kommunen) et ansvar. Stat og kommune kommer inn ved å legge forholdene til rette for at folk kan trives, f. eks. ved gode reguleringsplaner som sikrer nødvendige friarealer som f. eks. Idioten *), at skoler og idrettsanlegg kan brukes av flest mulig (flerbrukslokaler) og at eldresentre ikke blir lagt ned.

Frivillige organisasjoner og andre som driver såkalt frivillig arbeid, er viktige bidragsytere til trivsel i samfunnet. For det første bidrar frivillige med mange tiltak som kommer andre til gode. Og dernest så betyr frivillig arbeid mye for de frivillige selv. Dette siste skal ikke undervurderes. For det betyr at de frivillige står i en sammenheng, ser hverandre og blir sett og således får bekreftet sin egenverdi.

Lovisenbergområdet og området rundt St. Hanshaugen har en del lange og gode tradisjoner for det vi kan kalle frivillig helsefremmende og forebyggende arbeid. Så langt tilbake som til midten av 1800-tallet finner vi her en del filantrope institusjoner som hadde som siktemål å hjelpe andre som ikke hadde det så lett. Her finner vi tidlige eksempler på tiltak for døve, åndssvake og syke mennesker. Bydelen har godt fungerende eldresentre som betyr svært mye for eldre mennesker, og menighetene i området er seg også sitt ”sosiale” ansvar bevisst. På denne måten er det ikke så stor avstand i tankegang mellom f. eks. lokalmenighetene på den ene siden og velforeningene på den annen. Men alt slikt arbeid krever frivillige ildsjeler. Slik har det alltid vært. Når ildsjelene har vært iherdige nok, kommer av og til det offentlige inn og overtar. Det kan være vel og bra når det gjelder nødvendige pleie- og omsorgsoppgaver og drift av skoler, barnehager og eldresentre. Men allikevel er vi helt avhengige av frivillig innsats i tillegg til eller i samarbeid med det offentlige. Ikke minst fordi frivillig innsats lettere skaper engasjement, samhold og begeistring. I lokalmiljøet vårt er det mange ildsjeler fortsatt, og en av dem presenteres i dagens nummer av lokalavisen. Vi i Lovisenberg-området er glade og stolte over å ha Inger Welhaven Næss med på vårt lag. Hun er en av disse faktorene i vårt lokalmiljø som bidrar til å skape trivsel og glede. Og så tror vi, i all beskjedenhet, at arbeidet hennes også bidrar til trivsel og glede for henne selv!

*) For ’Helserådet’s lesere: Idioten er økenavnet på en liten løkke like ved Veterinærhøgskolen i Oslo. Den fikk dette navnet etter ”Anstalten for aandelig abnorme Børn” som lå på Lindern i tidsrommet 1882 – 1903, nærmere bestemt der hvor Mattilsynet i dag har sitt hovedkontor i Ullevålsveien.

Referansekode: MHV 2007 – 6

Stikkord: Det gode liv, Frivillighet, Lovisenberg, Smith Anders.

Anders Smith, redaktør, Helsebiblioteket, postboks 7004 St. Olavs plass, 0130 Oslo. Tlf. 92 89 56 16.