Modellen nedenfor ble tidligere i 2009 mye brukt av helseministeren når han ønsket å snakke om nivåene i helsetjenesten: hva som burde ivaretas på hvilket nivå og hvordan samhandlingen mellom nivåene burde være:

 

 

 

Her forutsatte nok (den daværende) helseministeren at skillet mellom kommunehelsetjeneste og sykehus ville gå mellom de to blokkene til høyre ovenfor, med henholdsvis betegnelsen ”Kommunesamarbeid” og ”Sykehus”.

På et møte i Nordland legeforenings regi i november 2009 kom Lars Vorland som er adm. direktør i Helse Nord RHF, med et alternativt syn på denne grensedragningen. Han mente at helseforetakene med fordel burde overta mesteparten av primærhelsetjenesten, inkludert hele fastlegeordningen! Det er ikke min oppgave å forklare hans tanker nærmere. Jeg er da heller ikke enig med ham. På spørsmål om hva som skulle være igjen av helsetjenester i kommunene, ble han noe mer uklar. Bl. a var han nok noe usikker på hvor pleie- og omsorg skulle organiseres.

Jeg er litt usikker på hvorfor en RHF-direktør mener det han mener her. Kan det ha noe med økonomi å gjøre? Kan det ligge en frykt for at  foretakene skal miste penger til kommunene, kfr. forslaget om overføring av 20 mrd. kroner til kommunene årlig som kommunene riktignok skal bruke til å betale for pasientbehandling i sykehus. Men disse pengene skal jo også brukes til å sette kommunene i stand til å behandle flere av sine pasienter i egne institusjoner pluss at midlene også skal brukes til forebyggende (og helsefremmende?) tiltak i kommunen. Jo flinkere kommunene blir til å drive forebygging og jo flinkere kommunene blir til å behandle egne pasienter, jo mindre vil det bli aktuelt for kommunene å føre over til sykehusene. Dette vil kunne oppleves som en trussel mot den videre vekst av spesialisthelsetjenesten i sykehus. Da er det bedre, slik man velge å tolke RHF-direktøren, at helseforetakene får alle pengene selv og selv kan fordele dem der hvor de mener det vil være best (for dem). Det skal understrekes at denne begrunnelsen ikke er gitt av Lars Vorland, så det blir bare undertegnedes refleksjoner.   

Det vanskeligste punktet i departementets modell er, etter min mening, spørsmålet om lokalsykehusene. Trenger vi alle sammen, og hva skal vi bruke dem til?   Mitt syn er at vi har bruk for alle lokalsykehusene, men ikke alle sammen som en del av foretakshelsetjenesten. Flere av lokalsykehusene bør etter min mening omgjøres til kommunale eller kanskje helst interkommunale institusjoner (som altså eies av kommunene) og tjene som mer avanserte sykehjem.  Tidligere her i ’Helserådet’ og ellers har jeg kalt slike mer spesialiserte sykehjem for Kommunehospital (se ’Helserådet’ nr. 1/2000, nr. 7/2003, nr. 8-9/2003 og nr. 10/2006). Noen liker ikke navnet:  de synes det minner om sangen ”En natt på hospitalet” eller hva den nå het. På den annen side er det tilstrekkelig å minne om at vi har hospital både i form av Riks-, Radium- og Kysthospital!

Når flere kommuner går sammen om å drive et slikt kommunehospital, er det meningen at kommunene på denne måten nettopp skal kunne ta seg av flere av sine pasienter selv. Sykehjemsmedisinen skal og må allikevel styrkes, og her har vi, mener jeg, en utmerket arena nettopp for en slik styrking. Da tenker jeg på både en kvantitativ og en kvalitativ styrking. Den kvalitative styrkingen ser jeg for meg ved at det opprettes stillinger for spesialister i generell indremedisin og generell kirurgi ved disse kommunehospitalene. Kommunehospitalene kan mange steder også tjene som legevaktsentral, kommunalt eller interkommunalt lærings- og mestringssenter (LMS) og Distriktsmedisinsk Senter (DMS). LMS-ene er jo for øvrig, uavhengig av dette, allikevel vurdert overført til primærhelsetjenesten.

På denne bakgrunn har jeg tatt for meg helseministerens skisse på nytt og tegnet inn en grense som går tvers igjennom lokalsykehusene. De lokalsykehusene som fortsatt skal være en del av det statlige sykehusvesenet, vil tilhøre Foretakshelsetjenesten. De lokalsykehusene som går til kommunene eller til interkommunale ordninger, kalles f. eks. kommunehospital og blir en del av kommunehelsetjenesten.

 

 

 

Jeg tror at et grep som dette, vil gjøre det mulig å realisere samhandlingsreformen på en god måte. Forslaget er i tråd med LEON-prinsippet som vi har snakket om i Norge i snart 40 år. LEON = laveste effektive omsorgsnivå. Og ikke minst: kommunene vil fortsatt ha et viktig insentiv til å drive forebyggende og helsefremmende arbeid. Det kunne være interessant å høre andre kollegers syn på disse spørsmålene.