Egenarkivering vil si å gjøre en kopi av en formelt publisert forskningsartikkel tilgjengelig i et åpent forskningsarkiv på nettet. Hensikten er først og fremst å gjøre kunnskapen fritt tilgjengelig for alle. For eksempel vil det være nyttig å egenarkivere fagfellevurderte artikler som er publisert i tidsskrifter ikke alle har tilgang til.

Resultatet av å gjøre forskning åpent tilgjengelig, er økt synlighet for enkeltforskerne og forskningsmiljøene – og profilere institusjonene som står bak. I tillegg er forfatterne sikret digital langtidslagring av datamaterialet.

Fri tilgang til forskning

Universitetene og høgskolene i Norge har allerede etablert egne institusjonelle forskningsarkiv. Disse arkivene er ikke tilgjengelig for ansatte i helseforetak, primærhelsetjenesten eller andre helseinstitusjoner.

Helsebiblioteket gir derfor forskere innen medisin og helsefag som ikke har tilgang til institusjonelle arkiv, muligheten til fritt å egenarkivere og synliggjøre egen forskning i det åpne forskningsarkivet HeRA – http://hera.helsebiblioteket.no/.

Søkemuligheter

HeRA gjør det mulig raskt å arkivere og tilgjengeliggjøre forskningen som utføres ved de deltakende institusjonene. Innholdet i HeRA er fritt tilgjengelig på internett og innholdet kan søkes opp ved hjelp av:

• NORA – Nasjonal søketjeneste for forskningsarkiv
• OAister – internasjonal søkemotor for forskningsarkiv

• Søkemotorer som Google og Google Scholar

Publisering

I HeRAs retningslinjer er det lagt opp til å arkivere forfatters siste fagfellevurderte versjon av en artikkel, kjent som «post-print»-versjonen. Denne ferdig vurderte versjonen er godkjent for publisering og kan, hvis utgiver tillater det, egenarkiveres i et åpent forskningsarkiv som HeRA.

Tidsskrifter som tillater egenarkivering, krever vanligvis at deres egen design og layout fjernes fra dokumentet, og at artikkelen først publiseres i det aktuelle tidsskriftet.

Opphavsrett

Et viktig poeng med åpne forskningsarkiv er at opphavspersonen eller forfatteren beholder opphavsretten til eget materiale. Dette inkluderer også retten til å publisere materialet andre steder og i det formatet han eller hun måtte ønske.

De som finansierer og utfører forskningen, har derfor selv et ansvar for å beholde rettighetene til egen forskning - og dermed rettighetene til egenarkivering. Slik kan utvekslingen av ny kunnskap fremmes bedre enn hva tilfellet er via tradisjonelle og ofte kostbare kanaler.

Artikkelen ble først publisert i Dagens Medisin nr. 35/2008.