Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon Status
IS-nr ISBN
Revisjonsdato Publiseringsdato
Utgiver(e) Redaktør Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Nasjonal retningslinje for gravide i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) og oppfølging av familiene frem til barnet når skolealder
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 2
  • Status - Publisert
  • IS-nr - 1876
  • ISBN - 978-82-8081-221-6
  • DOI -
  • Revisjonsdato - 02.01.2012
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 02.05.2011
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør - Brittelise Bakstad og Gabrielle Welle-strand
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer
Anbefalinger
Det bør etterstrebes dialog om mulige løsninger, herunder frivillige tiltak, eventuelt § 10–4 i helse- og omsorgstjenesteloven.
Hvis kvinnen ikke klarer å avslutte bruk av rusmidler ved hjelp av frivillige tiltak eller slike tiltak vurderes som utilstrekkelige, skal det vurderes om melding til sosialtjenesten skal sendes, med tanke på bruk av helse-og omsorgstjenesteloven § 10–3.
Vedlegg
 

Bakgrunn

Fra 01.01.96 har det vært mulig å holde tilbake rusmiddelmisbrukere i institusjon uten eget samtykke i hele eller deler av svangerskapet. Tvangsbestemmelsene hjemler tilbakeholdelse og ikke tvangsbehandling. Fra 01.01.12 er det rettslige grunnlaget forankret i helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 10. Tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige (98).

Rokkansenteret evaluerte lovbestemmelsene om tilbakehold i sosialtjenesteloven i 2010 på oppdrag fra Helsedirektoratet. De evaluerte både lovbestemmelsene, de forskjellige aktørenes arbeid og intervjuet pasienter og pårørende (243).

Lovhjemmelen (tidligere § 6–2a i sosialtjenesteloven) anvendes relativt sjeldent for gravide i LAR, da kvinnen oftest stopper ev.bruk av rusmidler ved frivillige tiltak. Den nye lovteksten er som følger:

§ 10–3 Tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige
Det kan vedtas at en gravid rusmiddelavhengig uten eget samtykke skal tas inn på institusjon utpekt av regionalt helseforetak, jf.spesialisthelsetjenesteloven § 2–1a andre ledd, og holdes tilbake der i hele svangerskapet dersom misbruket er av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, og dersom hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig. Fylkesnemnda skal samtidig ta stilling til om det skal være adgang til å ta urinprøver av den gravide under institusjonsoppholdet.

Inntakets formål er å hindre eller begrense sannsynlighetet for at barnet påføres skade. Under oppholdet skal det legges vekt på at kvinnen tilbys tilfredsstillende hjelp for sitt rusmiddelmisbruk og for å bli i stand til å ta vare på barnet.

Kommunen skal, i samråd med institusjonen, minst hver tredje måned vurdere om det fortsatt er grunnlag for tilbakeholdelse. Tilbakeholdelsen kan bare fortsette dersom kommunen treffer avgjørelse om det innen denne fristen.

Kommunen kan la være å sette et vedtak i verk om forholdene tilsier det. Er vedtaket ikke satt i verk innen to uker, faller det bort.

Et midlertidig vedtak etter første ledd kan treffes av kommunen dersom de interesser bestemmelsen skal ivareta kan bli vesentlig skadelidende dersom vedtak ikke treffes og gjennomføres straks. For øvrig gjelder reglene i barnevernloven §§ 7–22 og 7–23.

Er det truffet midlertidig vedtak, skal forslag til endelig vedtak sendes fylkesnemnda innen to uker. Dersom saken ikke er sendt til fylkesnemnda innen denne fristen, faller vedtaket bort.

Ansvaret for å reise sak etter §10–3 har den kommunen der den rusmiddelavhengige oppholder seg. Ved avtale mellom de berørte kommunene kan ansvaret overføres til annen kommune som den rusmiddelavhengige har tilknytning til. Det vises for øvrig til lov om kommunale helse-og omsorgstjenester kapittel 10 som omhandler foruten tilbakeholdet, også innledning til sak etter § 10–6, overprøving i tingretten etter § 10–7 og ansvaret for å reise tvangssak etter §10–8.

Offentlige ansatte har meldeplikt når det gjelder kjennskap til situasjoner hvor § 10–3 kan komme til anvendelse (Helsepersonellovens § 32 og annet aktuelt lovverk) (93; 100).

En annen aktuell lovbestemmelse er § 10–4, som krever samtykke fra kvinnen om tilbakeholdelse:

§ 10–4 Tilbakehold i institusjon på grunnlag av eget samtykke
Når en rusmiddelavhengig på grunnlag av eget samtykke blir tatt inn i en institusjon utpekt av regionalt helseforetak, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2–1 andre ledd, kan institusjonen sette som vilkår at den rusmiddelavhengige kan holdes tilbake i opptil tre uker regnet fra inntaket.

Ved opphold i en institusjon med sikte på behandling eller opplæring i minst tre måneder kan det også settes som vilkår at den rusmiddelavhengige kan holdes tilbake i opptil tre uker etter at samtykket uttrykkelig er trukket tilbake. Tilbakehold kan bare skje opptil tre ganger for hvert opphold. Dersom den rusmiddelavhengige rømmer, men blir brakt tilbake innen tre uker, regnes utgangspunktet for tilbakeholdsfristen fra det tidspunkt den rusmiddelavhengige er brakt tilbake til institusjonen.

Samtykket skal være skriftlig og skal gis institusjonsledelsen senest når oppholdet begynner. Slikt samtykke kan også gis ved direkte overgang fra opphold med hjemmel i §§ 10–2 og 10–3. Før den rusmiddelavhengige gir sitt samtykke, skal han eller hun gjøres kjent med eventuelle vilkår som nevnt i første og andre ledd.

Institusjonen kan sette som vilkår for oppholdet at den rusmiddelavhengige før oppholdet begynner, gir samtykke til at det kan tas urinprøver under institusjonsoppholdet.

Et barn over 12 år med rusproblemer kan tas inn i institusjon på grunnlag av samtykke fra barnet selv og de som har foreldreansvaret. Har barnet fylt 16 år, er barnets samtykke tilstrekkelig.

Vurdering

En viktig innvendig når det gjelder bruk av tvang er at en slik inngripen kan svekke tillitsforholdet mellom misbrukeren og det offentlige hjelpeapparatet. Forholdet mellom tvang, frivillighet og tillit er komplisert og krever en særlig åpenhet fra hjelpeapparatet. Ulike løsninger bør drøftes åpent, og alternativer bør veies mot hverandre. Samtidig er det avgjørende å få stoppet vedvarende og/eller gjentatt rusing i svangerskapet. En inngripen etter § 10–3 skal kun benyttes der frivillige alternativer vurderes som utilstrekkelige. Det er viktig at kvinnen selv får komme med forslag om hvordan situasjonen best kan løses. Uforutsigbarhet i form av at hjelpeapparatet planlegger inngripen uten å informere kvinnen vil kunne redusere den tillitten som er nødvendig for et godt samarbeid.