Hudgasser

Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Engelsk tittel Versjon Status
Revisjonsdato
Utgiver(e) Redaktør
  • Norsk tittel - Håndbok i NBC-medisin, 2011/2012
  • Engelsk tittel - NBC-medicine
  • Versjon - 3
  • Status - Publisert
  • IS-nr -
  • ISBN -
  • DOI -
  • Revisjonsdato - 01.12.2011
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato -
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Nasjonalt kompetansesenter for NBC-medisin, Akuttmedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus (OUS), Ullevål
  • Redaktør - Overlege dr. med. Helge Opdahl et.al.
  • Publikasjonstype -
 

Hudgasser (”blister agents”) er kjemiske stridsmidler som har sin hovedeffekt på hud og øyne, men som også kan påvirke slimhinner, for eksempel i luftveiene ved inhalasjon (symptomer lik de ved slimhinneirriterende gasser), og i gastrointestinaltraktus ved peroralt inntak. Inhalasjon av høyere doser kan medføre benmargsskade. Spesielt sennepsgass kan gi toksiske effekter på øyne og immunsystem som vedvarer i årevis.

Betegnelsen gass er noe misvisende fordi alle hudgassene har høye kokepunkt (100-250˚ C) og derfor er væsker ved normale forhold. De viktigste hudgassene er sennepsgasser, lewisitter og fosgenoksim. Andre hudgasser er metyldiklorarsin, etyldiklorarsin, diklormetyleter og dimetylsulfat, men disse er lite egnet som stridsgasser/terroragens.
Blandet med hverandre eller med egnede løsemidler endres de fysikalsk-kjemiske egenskaper til hudgassene slik at de spres lettere. En blanding av sennepsgass og lewisitt gir først skader som følge av lewisitt mens skader av sennepsgass inntrer flere timer senere. Blandingen medfører også dypere og mer smertefulle hudskader enn sennepsgass alene.

Det finnes intet effektivt antidot, men chelator (motgift som binder seg til giftstoffet) kan ha en viss effekt ved eksponering for lewisitter (se nedenfor).

Kondensert eller flytende gass på gjenstander, klær, hud eller hår kan lett skade også behandlerne. I slike situasjoner er det svært viktig at man ikke berører pasientene med ubeskyttede hender innen dekontaminering er foretatt.  Kontaminerte personer må heller ikke bringes inn i varme eller lukkede rom, da avdamping fra disse kan skade annet personell og kontaminere omgivelsene.

Generelle retningslinjer for behandling

Kondensert eller flytende gass på hud gir hudskader. Hvis man ser oljeaktig væske på huden kan væsken absorberes med Fullers jord, mel, pulversåpe el., eller en kompress (uten å gni). Forøvrig renses med såpe og vann så skånsomt som mulig da huden allerede kan være skadet.

Skadet hud behandles i prinsippet som ved brannskader. Symptomatisk behandling av lukkede blemmer og åpne sår med flamazinsalve forebygger infeksjon (ikke til personer med sulfaallergi). Hudkløe kan behandles med antihistaminer eller glukokortikoider.

Pasienter med irritasjon av øynene skal fjerne eventuelle kontaktlinser, og øynene skal skylles grundig (10-20 min) med isoton NaCl (helst) eller lunkent vann.

Øyne kan behandles med kloramfenikol mot konjunktivitt, atropin øyedråper ved kolinerge effekter, steril vaselin under øyelokk for å hindre sammenvoksninger, tildekking av øyne/mørke briller og smertelindring med lokale eller systemiske analgetika.

Luftveissymptomer behandles som angitt for slimhinneirriterende gasser (se ovenfor).

Profylaktisk bruk av antibiotika anbefales vanligvis ikke.

CPAP eller respiratorbehandling kan bli nødvendig ved ventilasjonssvikt og/eller utvikling av lungeødem. Vurder lokal kapasitet.

Sennepsgass

Militære betegnelser på aktuelle sennepsgasser er HD (destillert sennepsgass), T (oksygen sennepsgass), HT (blanding av HD og T) og HN-3 (nitrogensennepsgasser). Sennepsgass (H) blir også kalt Yperitt etter Ypres, stedet i Belgia der sennepsgass først ble tatt i bruk.

Sennepsgassene er oljeaktige væsker som forblir i det forurensede området i lang tid, spesielt ved lave temperaturer. Sennepsgass i gassform er tyngre enn luft og samles i dalbunner, groper, og kløfter utendørs eller langs gulv eller i kjellere innendørs. Sennepsgass er lite vannløselig og tyngre enn vann. Sennepsgass vil derfor kunne legge seg på bunnen av en vannkilde og bli liggende i lang tid. Kontaminering av matvarer er også en mulig spredningsmåte.

Damp av sennepsgass kan utgjøre en helsefare ved høye temperaturer. Sennepsgass trenger raskt gjennom klær, hud og hornhinne og kan absorberes etter inhalasjon og gi systemiske effekter. Grad av opptak etter peroral eksponering er ukjent. Eliminasjonsmåte av sennepsgass (H eller HD) hos mennesker er ukjent.

Sennepsgassene virker alkylerende, dvs de innfører en alkylgruppe i molekyler. Gassene sykliseres og danner et reaktivt elektrofilt sulfoniumion eller immoniumion. Ionet bindes til nukleofiler i cellen, som DNA, RNA, proteiner og bestanddeler i cellemembraner og skader disse. Sennepsgass reduserer også mengden redusert glutation i cellene.

Fysikalsk-kjemiske egenskaper for sennepsgasser

  HD T HN-3
Farge Fargeløs, gul-brun Fargeløs Fargeløs, blek gul, brun
Lukt Ingen, sennep, løk, hvitløk Ingen, hvitløkaktig Bitre mandler, geranium
Smeltepunkt (°C) 14,4 10 -4
Kokepunkt (°C) 228 174 230-257
Flyktighet Liten ved lav, moderat ved høy temperatur Liten Liten
Tetthet væske (g/ml)
gass (relativ til luft)

1,27
5,4

1,2
9
1,2
7

Data

Peroralt inntak av 2 - 6 mg sennepsgass kan medføre anoreksi, metthetsfølelse og depresjon. Alvorlig leukopeni har oppstått etter eksponering for damp i doser på 1000 mg x min/m3 eller etter peroralt inntak av 7 - 9 mg sennepsgass.

Klinikk

Det er latenstid på flere timer fra eksponering til symptomer.

Sennepsgass i damp- eller væskeform irriterer hud, øyne, respirasjonssystemet og mage-tarmkanalen. Dødeligheten etter bruk av sennepsgass er anslått til 2-5 %.

Skader i øynene opptrer raskt (minutter-timer). Forsinket hornhinnebetennelse som kan lede til blindhet, kan imidlertid oppstå flere år etter eksponering for sennepsgass.

Hudskadene, erytem som eventuelt går over til blemmedannelse, inntrer vanligvis etter 4 - 8 timer. Nydannelse av blemmer kan vedvare i flere dager.

Effektene av sennepsgass på luftveiene inntrer 2 - 24 timer etter eksponering, avhengig av dosen. Det kan gi blødninger og nekroser i lunge og luftveier med pustebesvær og fare for lungeødem.

Mage-tarmsystemet: Kvalme, oppkast, magesmerter, og blodig diaré forekommer etter både peroral/dermal eksponering og ved inhalasjon.

Alvorlig leukopeni forekommer ved større eksponering. Andelen av store granulære leukocytter; NK celler (”natural killer cells”) av det totale antallet leukocytter kan være redusert i mange år etter eksponering. Sennepsgass (HD) er også klassifisert som et karsinogen.

Diagnose

Mistanke om bruk av sennepsgasser bygger på sykdomsbildet (som ikke er helt spesifikt), eventuelt kombinert med informasjon om forekomst av andre terror-relaterte hendelser. 

Behandling

Det finnes intet antidot mot sennepsgass. Behandling av personer eksponert for sennepsgass består av grundig dekontaminering (børste bort/fjerne sennepsgassen; deretter å vaske med såpe og vann) og symptomatisk behandling. Dette er antagelig den situasjon hvor dekontaminering er viktigst. Øyeskader behandles som andre kjemiske skader. Kontroll av øyelege anbefales. Pasienten bør beskyttes mot lys.

Alternativer: Dermabrasjon (hudavskrapning) har forkortet helingstiden for sennepsgasskader til en tredjedel hos griser. Symptomene hos griser ble redusert ved nedkjøling av huden til 15°C i 2-4 timer etter eksponering Laserbehandling med eller uten hudtransplantasjoner er under utprøving.

Lewisitt

Lewisitt 1, 2 og 3 er organiske arsenittforbindelser som er farge- og luktløse, oljeaktige væsker ved romtemperatur. Lewisitt er mer flyktig og mindre persistent (vedvarende) enn sennepsgass. En vil derfor raskere kunne gå inn i et område kontaminert med lewisitt enn om det var kontaminert med sennepsgass. Lewisitt hydrolyseres raskt av vann. Hydrolysen skjer i flere trinn, og produktene ansees for å være de toksiske komponentene. Lewisitt kan i vann forbli i denne formen opptil 10 uker før det hydrolyseres videre.

Lewisitt brukes kun som kjemisk stridsmiddel. Eksponeringen vil oftest skje via hud, øyne og/eller inhalasjon, men dette vil avhenge av spredningsmåten.

Data

Lewisitt absorberes raskt gjennom hud. Absorpsjon, kinetikk og metabolisme er lite beskrevet.  Lewisitt lukter som Geranium.

De toksiske virkningene av lewisitt skyldes delvis frigjøring av uorganisk trivalent arsen (As3+) som bindes til sulfhydrylgrupper i proteiner, blant annet pyruvat dehydrogenase. Hemming her medfører redusert produksjon av acetyl koenzym A, som igjen resulterer i redusert produksjon av ATP via sitronsyresyklus. Cellemembranene blir også påvirket av lewisitt, antagelig via binding til sulfhydrylgrupper i cellemembranene.  As5+ virker som en avkopler av den oksidative fosforyleringen i mitokondriemembranene ved at det dannes ADP-arsin i stedet for ATP. Sammen med reduksjon av mengden cellulært redusert glutation kan forstyrrelsene i energimetabolismen forklare mye av de cellulære skadene.

Klinikk

Eksponering for lewisitt gir lignende klinikk som sennepsgass, men uten latenstid. De første symptomer og tegn ved eksponering for damp er irritasjon i øyet og kramper i øyelokket, fulgt av hoste, nysing, tåreflod, erytem og oppkast.

Eksponering for høye doser lewisitt kan føre til "lewisittsjokk", dvs. blodtrykksfall pga. hypovolemi som skyldes lekkasje av plasma og proteiner fra kapillærer.  Lokal eksponering for lewisitt forårsaker lokalt ødem på grunn av effekten på kapillærene; eksponering for høye doser kan medføre lungeødem.

Alvorlig hudkontaminering kan også føre til levertoksisitet og systemisk arsenikkforgifting karakterisert ved diaré, neuropati, nefritt, hemolyse, sjokk og encefalopati. Direkte effekter på immunforsvaret er ikke observert etter eksponering for lewisitt.

Peroralt inntak av lewisitt gir raskt alvorlige magesmerter, oppkast og blodig diaré.

Diagnose

Som for sennepsgass (se ovenfor).

Behandling

Det finnes intet antidot. Kelator DMPS (2,3-dimercapto-1- propane sulfonat), kan muligens redusere giftvirkningene og gis så raskt som mulig etter eksponering. Kelator gis systemisk og lokalt som salve eller øyedråper, men effekten er usikker. British Anti Lewisite (BAL) er en mer fettløselig kelator som også muligens kan ha effekt.

Øvrig behandling og håndtering på skadested og sykehus blir som for sennepsgass.

Fosgenoksim

Fosgenoksim er et stridsmiddel som foreligger i fast form ved romtemperatur (smeltepunkt 40 °C). Det faste stoffet kan imidlertid avgi skadelige mengder damp. Teknisk produkt er gul-brunt med spesiell lukt. Fosgenoksim er lett løselig i organiske løsemidler. Fosgenoksim må ikke forveksles med fosgen, som er et kjemisk stridsmiddel som først og fremst virker på lungene.

Virkningsmekanismen er ukjent.

Klinikk

Fosgenoksim er svært irriterende på hud, øyne og luftveier (lungeødem) og gir nekrose som minner om skadene forårsaket av sterke syrer. Hudforandringene ligner urticaria.

Øyekontakt med fosgenoksim gir umiddelbar smerte, konjunktivitt og hornhinnebetennelse med evt. blindhet.

Behandling

Det finnes intet antidot. All behandling er symptomatisk som for sennepsgass.