Akuttfasen
Sekundærforebygging
Rehabilitering

3.11 Behandling i slagenheter

Underkapitler
Anbefalinger :  overvåkning og behandling i slagenheter Grad Nivå
Alle pasienter bør få behandling i slagenheter som kombinerer akuttbehandling og tidlig rehabilitering, og som har en standard på nivå med slagenheten i de vitenskapelige studiene. A 1a
Slagenhetene skal ha tverrfaglige team med spesialkunnskap, og arbeide koordinert og systematisk med akutt diagnostikk, observasjon, behandling og tidlig rehabilitering i nært samarbeid med pasient og pårørende. A 1a
Det bør gjennomføres ikke-invasiv monitorering av hjerterytme, BT, oksygenmetning, temperatur og respirasjon de første 12-24 timene etter innleggelsen, og lenger hos ustabile pasienter. B 2a
For behandling av pasienter med særlig kompliserte tilstander som trenger avansert diagnostikk og/eller behandling, bør slagenheter etablere samarbeid med et spesialisert slagsenter. D 4
Utskrivning fra slagenheter bør være godt planlagt, og skje i samarbeid mellom de ulike aktører som deltar i prosessen og i den videre behandlingskjeden. A 1a
Før utskrivning fra slagenheten bør det gjennomføres en grundig vurdering som sikrer at pasienten utskrives til det omsorgsnivå og som best ivaretar pasientens behov, enten dette er til hjemmet, en rehabiliteringsavdeling eller til et sykehjem. A 1a
Tverrfaglig dokumentasjon bør finne sted gjennom sykehusoppholdet. D 4
Bruk av skåringsskjema for systematisk vurdering av nevrologiske utfall og funksjonsnivå anbefales (*). - -
Epikrise med tverrfaglige vurderinger og konkrete råd og planer for oppfølging, rehabilitering og sekundærforebygging, bør foreligge ved utreise. D 4

* se kapittel 5.3.1 Kartlegging og funksjonsvurdering

Meta-analyser gjennomført av The Stroke Unit Trialists` Collaboration (SUTC) viser at behandling i slagenhet reduserer dødelighet, død/alvorlig funksjonshemning og død/sykehjemsbehov sammenlignet med behandling i generelle sengeavdelinger (12) (nivå 1a). Behandling i slagenhet reduserer dødelighet med 4 % (20,8 vs. 24,8 %), død eller alvorlig funksjonshemning med 4,7 % (55,8 vs. 60,5 %) og død eller behov for institusjonalisering med 5,4 % (40,0 vs. 45,4 %). De positive effektene av slagenhet gjelder alle pasienter uavhengig av alder, kjønn og grad av utfall, og effektene holder seg over tid. Noe av effekten skyldes reduksjon av komplikasjoner (12;23;27;176).

En slagenhet kan defineres som en organisert behandling av slagpasienter i en geografisk avgrenset enhet med faste senger, bemannet med et tverrfaglig spesialopplært personale og med et standardisert program for diagnostikk, observasjon, akutt behandling, tidlig mobilisering og rehabilitering. Enheten skal ha skriftlige rutiner og et system for kvalitetssikring.

Det finnes ulike slagenhetmodeller, men den modellen som kombinerer akuttbehandling og tidlig rehabilitering er den best dokumenterte (12) (se også kapittel 2 Organisering). Organisering av slagteam i sykehus uten forankring i en dedikert slagenhet bør frarådes, da det er dokumentert høyere risiko for død og alvorlig funksjonshemning sammenlignet med behandling i kombinerte slagenheter (12;17;250) (nivå 1a).

Ved slagenheter som mottar uselekterte slagpasienter og ikke inkluderer TIA-pasienter, har gjennomsnittlig liggetid mellom 7 og 14 dager vist best effekt, mens gjennomsnittlig liggetid <7 dager er lite evaluert. Så kort gjennomsnittlig liggetid kan derfor ikke anbefales med mindre TIA-pasienter er inkludert. Pasienter som kan utskrives til hjemmet innen 2 uker bør som hovedregel ikke flyttes til annen enhet i sykehuset.

Slagenhetsbehandling er den viktigste enkeltkomponenten i forskningsbasert slagbehandling fordi det er eneste tiltak som kan redusere dødelighet og samtidig redusere alvorlig funksjonshemning hos en stor andel slagpasienter. Alle sykehus som skal behandle slagpasienter i akuttfasen bør tilby slagenhetsbehandling. Sykehus uten slagenhet bør ikke behandle pasienter med akutt hjerneslag fordi mulighetene for overlevelse og/eller vesentlig funksjonsbedring er klart svekket for pasienter som ikke får slagenhetsbehandling. Det er imidlertid også viktig at kvaliteten på slagenhetene er tilfredsstillende. Derfor bør struktur, organisering og behandlingstilbud være på samme nivå som ved de slagenhetene som har vist god effekt i de vitenskapelige studiene.

En oppsummering om de mest sentrale aspektene ved organisering, struktur og bemanning i en effektiv slagenhet basert på kunnskapen fra de randomiserte studier er presentert i kapittel 6.1 Organisering, struktur og bemanning i slagenheter.

For behandling av pasienter med meget kompliserte tilstander, eller for spesielle og/eller avanserte behandlingstilbud bør slagenhetene etablere samarbeid med et spesialisert slagsenter i sin region (se kapittel 3.13 Spesialiserte slagsentra).

Vedlegg