Organisering  

2.4 Organisering av tilbudet ved transitoriske iskemisk anfall (TIA)

Det finnes ulike modeller for hvordan helsetjenesten kan organisere behandlingstilbudet til TIA-pasienter. Det er betydelig økt risiko for hjerneslag i de første1-2 ukene etter TIA (28;29). Rask diagnostikk, utredning og sekundærforebygging er derfor viktig (28;30) (nivå2a). I den studien som har vist størst effekt av tidlig utredning og rask start av sekundærforebygging ved TIA ble det etablert et nært samarbeid mellom fastleger, legevakt og aktuelle sykehus (slagenhet/poliklinikk) for å sikre at TIA- pasienter ble raskt henvist til spesialistvurdering (28;30) (nivå 2a). I denne retningslinjen anbefaler vi derfor at det etableres et slikt nært samarbeid omkring TIA-pasienter.

TIA-pasienter med akutte fokale utfall der symptomene har gått helt tilbake før helsetjenesten blir kontaktet bør akutt henvende seg til fastlege/legevakt og bli vurdert som øyeblikkelig hjelp. Alle som fortsatt har symptomer når helsetjenesten kontaktes bør behandles som et akutt hjerneslag (se kapittel 2.2 Organisering av prehospitale tjenester).

TIA-pasienter som fastlege/legevakt vurderer til å ha høy risiko for residiv eller høy risiko for utvikling av akutt hjerneslag bør innlegges som øyeblikkelig hjelp i slagenhet tilsvarende det som tilbys pasienter med manifest hjerneslag. Pasienter med liten risiko for etterfølgende slag, bør også raskt få utredning og behandling enten ved innleggelse, dagobservasjon eller poliklinikk. Utredning og behandling i poliklinikk forutsetter en organisering og kapasitet som gjør at pasientene får utført nødvendige undersøkelser innen 48 t. For å identifisere hvilke pasienter som trenger innleggelse og hvilke som ev. kan behandles poliklinisk, kan ulike screeningsverktøy benyttes (se kapittel 3.5.5 Transitorisk iskemisk anfall (TIA) og kapittel 6.2 Risikoskår ved TIA).