5.4.4.1 Afasi og taleapraksi

Anbefalinger :  rehabilitering ved afasi og taleapraksi Grad Nivå
Alle pasienter med slag i dominant hemisfære bør screenes med tanke på språkvansker. - -
Pasienter med språk- og kommunikasjonsvansker bør henvises til kartlegging av språk- og talefunksjon hos logoped. - -
Logopediske tiltak ved afasi og taleapraksi bør igangsettes i akuttfasen for å maksimere bedring av språk- og kommunikasjonsferdighetene. B 1a
Logopediske tiltak ved afasi bør være av tilstrekkelig mengde og hyppighet (mer enn 5 t per uke), og være spesifikke i forhold til de språklige vansker pasienten har. B 1b
Logopedisk behandling kan skje individuelt og/eller i gruppe. B 2b
Logopedi bør gis så lenge personen har nytte av det for å oppnå optimal språkfunksjon, men grundig evaluering av nytteeffekten ved langtidsbehandling bør alltid gjennomføres. D 4
Personer med store kommunikasjonsvansker bør få opplæring i individuelt tilpassede kommunikasjonsstrategier, og det bør vurderes om de kan ha nytte av kommunikasjonshjelpemidler. D 4
I kronisk fase bør det vurderes å gjennomføre perioder med strukturert intensiv språkterapi. C 3
Pårørende, rehabiliteringspersonell og andre relevante personer bør få informasjon om den afasirammedes kommunikative ferdigheter og opplæring i spesifikke strategier og teknikker som bidrar til å fremme personens muligheter til å delta i kommunikasjon. C 2b
Den afasirammede og de pårørende bør få opplæring, hjelp og støtte rettet mot det å mestre en tilværelse med språk- og kommunikasjonsvansker gjennom hele rehabiliteringsforløpet. D 4

Afasi er språklige funksjonsvansker etter ervervet skade i hjernen, oftest i venstre hjerne-halvdel og forekommer hos ca. 25 % av slagpasientene.

Afasi påvirker som regel alle språklige modaliteter, dvs. evne til å lese, skrive, snakke og forstå talt språk. Det varierer imidlertid i hvilken grad hver enkelt modalitet rammes.

Afasi kan variere både når det gjelder vanskegrad og vansketyper. Grovt sett kan man skille mellom ikke-flytende talepreg (assosiert med fremre skade) og flytende talepreg (assosiert med bakre skade). Afasi med ikke-flytende talepreg er kjennetegnet ved lite spontantale preget av telegramstil, samt endret eller forringet setningsmelodi, og er ofte kombinert med taleapraksi. Taleforståelsen er vanligvis bra, men likevel noe redusert. Afasi med flytende talepreg kan være kjennetegnet ved frasefylt tale, ofte med få innholdsord, store benevningsvansker, ord- og lydforvekslinger. Setningsmelodi er som oftest godt bevart, mens taleforståelsen som regel er betydelig redusert.

Muligheter for å gjenvinne språk- og kommunikasjonsferdigheter er primært avhengig av skadens omfang, men også en rekke individuelle faktorer kan ha betydning for prognosen. De fleste vil oppleve bedring av språk- og kommunikasjonsferdigheter, men ikke alle har mulighet for å gjenvinne et talespråk. Overordnet mål for rehabilitering på dette området er at den enkelte skal oppnå optimale språk- og kommunikasjonsferdigheter for å kunne delta på ønskete arenaer.

Taleapraksi karakteriseres ved feil i produksjon av språklyd, redusert taletempo, vansker med overgang mellom lyder, stavelser og ord, og mangelfull setningsmelodi. Dette kan føre til vansker med å initiere taleproduksjon og til perseverasjoner. Taleapraksi opptrer som oftest sammen med afasi, men grad og type av taleapraksi kan variere mye.

Forskningen i forhold til afasi er mangelfull med få gode og randomiserte kontrollerte studier. En systematisk Cochrane-oversikt fra 1999 (598) konkluderte med at det ikke kunne fastslås om språk- og taleterapi hadde effekt, men det kunne heller ikke fastslås at behandlingen var uten effekt.

Metaanalyser som inneholder informasjon om både randomiserte og ikke randomiserte studier tyder på at språkterapi kan ha en positiv effekt i alle stadier i rehabiliteringen (432;599) (nivå 1a/2b). Effekten er imidlertid størst hvis terapien starter i akutt fase (432) (nivå 1a/2b). Klinisk erfaring tilsier også at språkterapi bør gis så tidlig som mulig.

I en analyse av 8 studier, var signifikant positiv effekt bare til stede i de 4 studiene som hadde språktrening mer enn 5 t per uke (599). Den gjennomsnittlige mengde terapi i de positive studiene var 8,8 t per uke i 11,2 uker (total mengde terapi 98,4 t). De fire negative studiene ga i gjennomsnitt 2 t per uke i 22,9 uker (total mengde terapi 43.6 t) (599) (nivå 1b/2a). Oversikten inneholdt også ikke randomiserte studier og studier av lav metodisk kvalitet så sikre konklusjoner kan ikke trekkes. Studiene indikerer imidlertid en sammenheng mellom intensitet, treningsmengde og effekt, og at språktrening over 5 t per uke bør tilstrebes.

Single-case-studier indikerer også at tiltak for afasirammede kan gi bedring i kronisk fase, også hos de som har hatt afasi i mer enn et år (600) (nivå 3).

Det er noe evidens til støtte for kognitiv-lingvistisk terapi for personer med afasi (601) (nivå 1b) (587) (nivå 2a) (602) (nivå 2b) (603) (nivå 3). Dette innebærer språkterapi rettet mot spesifikke utfall i språkprosesseringen på bakgrunn av psykololingvistisk diagnostisering.

Studier har vist at intensiv trening i korte perioder såkalt Constraint Induced Language Therapy (CILT) gir god effekt også i kronisk fase, men mer forskning trengs før sikre konklusjoner kan trekkes (604;605).

Studier har også vist at noen kan ha nytte av computer-baserte treningsprogram i kronisk fase (606) (nivå 2a).

De fleste afasirammede kan ikke nyttiggjøre seg høyteknologiske kommunikasjonshjelpemidler. Klinisk erfaring har imidlertid vist at noen personer med afasi kan ha nytte av enkle, spesial-tilpassede løsninger med ulike pekebøker.

Studier har vist at opplæring av ”frivillige” som fungerer som kommunikasjonspartnere til mennesker med afasi fremmer afasirammedes kommunikasjonsferdigheter (607) (nivå 2a). Studier har også vist at deltagelse i kommunikasjonsgruppe forbedrer kommunikasjonsevnen sammenlignet med deltagelse i annen gruppeaktivitet (608) (nivå 2b).

Klinisk erfaring tyder på at mange afasirammede kan ha nytte av logopedi over lengre tid (i mange tilfeller flere år) for å oppnå optimal språkfunksjon og for å vedlikeholde funksjonsnivå, men vitenskapelig dokumentasjon mangler.

Taleapraksi forekommer oftest i forbindelse med afasi, og tiltak rettet mot disse vanskene blir oftest et ledd i den psykolingvistiske tilnærmingen til språk- og talevanskene. Få studier har undersøkt intervensjon direkte rettet mot de taleapraktiske vanskene, og metodologiske svakheter gjør det vanskelig å trekke sikre konklusjoner (609). Single-case-studier tyder på noe effekt av terapi som benytter teknikker for å fasilitere korrekt taleproduksjon (610-613) (nivå 3).

Diagnostisering og behandling av språk- og kommunikasjonsvansker er logopeders arbeidsfelt (614-616). Afasi og taleapraksi diagnostiseres ved screeningprøver og formell testing med Norsk grunntest for afasi. PALPA (Psycholinguistic Assessment of Language Processing i Aphasia) er et nyttig redskap for findiagnostisering av vansker innen språkprosessene.

Vedlegg