5.4.1.10 Kontrakturer

 



Anbefalinger :  forbygging og behandling av kontrakturer Grad Nivå
Posisjonering av paretisk arm bør vurderes hos pasienter som har risiko for kontrakturutvikling. C 1b
Tøyning og/eller ortoser kan vurderes som ledd i forebygging av kontrakturer. D 4

Kontrakturer kan oppstå pga. lammelser eller spastisitet, og fører til redusert bevegelsesutslag. Utadrotasjon i skulder, supinasjon i underarm, håndledds- og fingerekstensjon, og dorsalekstensjon i fot er de bevegelser som oftest er affisert.

Til forebygging og behandling av kontrakturer har det vært benyttet passiv tøyning eller ortoser, f.eks. splints for å korrigere posisjonen til en affisert kroppsdel. En ortose har som formål å forhindre uønsket bevegelse, men tillate ønsket bevegelse.

Ved kontrakturer i skulderen kan bruk av posisjoner som tøyer muskulatur (maksimalt utadrotert stilling av armen minst 30 min daglig) forebygge kontrakturer, men resultatene er ikke konsistente (561-563) (nivå 1b). 

Ved kontrakturer i hånden viser et fire ukers program med 30 min passiv tøyning daglig av hånd og fingerfleksorene ingen sikker effekt (564) (nivå 1b). Bruk av ortoser, f.eks. oppblåsbar eller thermoplastisk, såkalt ”Splinting” for å unngå kontrakturer i hånden, ga ingen positiv effekt (558) (nivå 1b). Tøyning utført av terapeuter for både skulder- og armmuskulatur førte heller ikke til mindre kontrakturer (565) (nivå 1b).

Ved ”casting” fikseres leddet i en bestemt posisjon ved hjelp av individuelt tilpassede gipser enten en gang, eller i flere trinn. Casts brukes mest på ankelleddet, men også på kne og arm. Det er funnet økning i passive bevegelsesutslag etter casting hos personer med traumatisk hjerneskade og hjerneslag, men lite effekt på spastisitet eller aktivitet (566;567) (nivå 1a). Noen klare anbefalinger om slik behandling er derfor vanskelig å gi.

Vedlegg