5.4.1.1 Motorisk funksjon

Anbefalinger :  trening ved motoriske problemer Grad Nivå
Pasienter med motoriske problemer bør få intensiv oppgaverelatert trening som bør starte raskt etter slaget. A 1a
Alt personalet i kontakt med pasienten bør bidra til oppgaverelatert trening i forbindelse med daglige gjøremål kombinert med fysioterapi og ergoterapi. A 1a
Pasienter med pareser bør få spesifikk trening av muskelstyrke kombinert med oppgaverelatert trening for å bedre motorisk funksjon. A 1a

Lammelser forekommer hos over 80 % av pasientene etter hjerneslag og er en av de hyppigste funksjonsutfall ved hjerneslag. Redusert kraft, svekket motorisk kontroll, nedsatt tempo, forstyrret automatisering, økt trettbarhet og ukoordinerte bevegelser er de mest fremtredende motoriske funksjonsnedsettelser.

Rehabiliteringstiltak for slagpasienter med motoriske utfall kan inndeles i globale, som har en overordnet filosofi, eller lokale der behandlingen rettes mot et definert motorisk utfall eller funksjonssvikt. Eksempler på globale behandlingstilnærminger er Propriocective Neuromuskulær Facilitering, Brunnstrøm-metoden, Bobath-konseptet og Motor Relearning Programme (MRP).

Lokale behandlingstilnærminger er rettet mot spesielle funksjoner f.eks. Constraint-Induced Movement Therapy for den hemiplegiske armen og tredemølletrening for gangfunksjonen.

Ut fra dagens kunnskap bør oppgaverelatert trening prioriteres (495;496) (nivå1a), mens fokus på spesielle globale behandlingstilnærminger synes mindre viktig. Det finnes ikke evidens for at en global behandlingstilnærming er bedre enn en annen (497).

Følgende kriterier synes å være viktige for motorisk læring etter hjerneslag (498) (nivå 1a):

  • Oppgaverelatert trening
  • Høy intensitet
  • Tilstrekkelig mengde

Valg av behandlingstiltak bør tilpasses pasientens problemer og muligheter. Om den motoriske funksjonen kan trenes opp, og i tilfelle hvor mye, er i stor grad avhengig av hvor uttalte paresene er i akuttfasen. Komplett paralyse eller meget uttalt parese indikerer ofte en dårlig prognose (472).

Studier tyder på at oppgaverelatert trening for benfunksjon, gange og balanse, og armfunksjon forbedrer motorisk funksjon. Den funksjonelle forbedringen er begrenset til det som trenes (495;496) (nivå 1a).

Behandling som består av forskjellige komponenter fra ulike behandlingstilnærminger har vist seg å være mer effektiv enn ingen behandling når det gjelder motorisk funksjon av underekstremiteten og postural kontroll (499) (nivå 1a).

Mental practice/motor imagery hvor personer med hjerneslag forestiller seg bevegelser ved hjelp av ulike teknikker kan være en verdifull tilleggsbehandling, men det er usikker dokumentasjon om hvor stor effekt som oppnås (500-502).

Det finnes også holdepunkter for at Action Observation, hvor man observerer en bevegelse og såkalt Mirror therapy, hvor man ved hjelp av et speil skaper illusjonen av bevegelse i den affiserte siden, kan være nyttig som tilleggsbehandling, eller for personer som ikke har tilstrekkelig funksjon til å bevege seg aktivt (503-505) (nivå 2).

Styrke er en viktig forutsetning for funksjonell bruk av den affiserte siden (506). Redusert styrke kan i tillegg til å være en konsekvens av den initiale parese også være en hyppig sekundær følge av hjerneslag pga. manglende bruk av musklene i affisert kroppsdel. Styrketrening kan være et egnet tiltak for pasienter som har tilstrekkelig funksjon til aktiv muskelkontraksjon for å utsette eller redusere sekundere komplikasjoner.

Muskulær styrke kan økes ved progressiv styrketrening alene (506;507) (nivå 1a) og i kombinasjon med oppgaverelatert trening (508;509) (nivå 1b). Evnen til å utføre hverdagsaktiviteter, balanse og utholdenhet kan også bedres ved styrketrening.

Ulike former for elektrisk stimulering kan bidra til forbedret motorisk funksjon, men hvilken type elektrostimulering og hvilken dosering som er best egnet, er uavklart (510) (nivå 1a). Den systematiske gjennomgangen av publiserte artikler (499) konkluderer med at det trengs mer forskning før det kan gis klare anbefalinger om bruk av elektrostimulering i klinisk praksis.

Vedlegg