5.4.1.9 Spastisitet

Anbefalinger :  behandling av spastisitet Grad Nivå
Ved spastisitet som begrenser funksjonsevne, gir smerte eller ubehag bør behandling med botulinumtoksin A vurderes. B 1a
Behandling med botulinumtoksin A bør kombineres med øvelser og tøyning. C 3
Behandling med orale anti-spastiske medikamenter bør benyttes med forsiktighet da effekten vanligvis er liten og bivirkninger forkommer hyppig. B 1b
Mild til moderat spastisitet uten funksjonshemmende eller pleiemessige konsekvenser bør vanligvis ikke behandles. D 4

Spastisitet blir vanligvis definert som en motorisk forstyrrelse karakterisert ved hastighetsavhengig økning i muskulær tonus og økte senereflekser. Spastistet forekommer hos om lag 20 % av slagpasientene, men er i de fleste tilfeller ikke den avgjørende begrensningen for funksjon (550). Hos noen pasienter kan imidlertid spastisitet hemme aktivitet, vanskeliggjøre pleie eller gi ubehag/smerte og da kan tiltak for å forsøke å redusere spastisiteten være indisert.

Botulinumtoksin A reduserer spastisitet og kan forbedre motorisk funksjon, særlig hos personer med noe bevart motorisk funksjon. Hvor stor funksjonell bedring som oppnås er uavklart (551-554) (nivå 1a). Noen pasienter med mild spastisitet og ekstensoraktivitet i hånden, samt pasienter med uttalt spastisitet med risiko for kontrakturer i armen kan ha god nytte av botulinumtoksin A, men resultatene spriker (538) (nivå 1b). Botulinumtoksin B har ingen effekt på spastisitet (555) (nivå 1b).

Intrathecal baclofen reduserer spastisitet, men det er risiko for infeksjoner (556) (nivå 1b).

Orale anti-spastiske medikamenter har som oftest liten effekt og gir ofte bivirkninger (557) (nivå 1b).

Det finnes ikke tilstrekkelig dokumentasjon til å kunne vurdere effekter av splints (558).

Det er uklart hvorvidt tøyning alene reduserer spastisitet og om effekten vedvarer (559) (nivå 1a). Øvelser, tøyning og/eller splints i forbindelse med botulinumtoksin A optimaliserer resultatet (560) (nivå 3).

Vedlegg