5.4.5 Svelgevansker etter akuttfasen

Anbefalinger :  vedvarende svelgevansker Grad Nivå
Alle akutte slagpasienter bør observeres og testes systematisk for ev. svelgevansker før de blir gitt mat eller drikke (*). - -
Pasienter med svelgevansker som vedvarer utover 3-4 uker bør få PEG-sonde. A 1b
Pasienter med vedvarende svelgevansker bør henvises til logoped eller annen kompetent fagperson for videre utredning og svelgetrening. D 4
Pasienter med svelgevansker bør få tilpasset mat og drikke. D 4
Pasienten med svelgevansker bør sitte stødig og ha tilsyn og instruksjon ved inntak av mat og drikke. D 4
Pasienter bør henvises til videofluoroskopi ved alvorlig og vedvarende svelgevansker og/eller residiverende pneumonier. - -

* se kapittel 6.8 Test av svelgefunksjonen

I kapittelet om akuttbehandling kapittel 3.8.9 Svelgevansker i akuttfasen gis informasjon om svelgevansker i akuttfasen, mens svelgevansker som vedvarer på lengre sikt presenteres her.  

Studier har vist varierende forekomst av svelgevansker hos slagpasienter fra 19-81 % (187). Aspirasjonspneumoni er den alvorligste komplikasjonen med økt risiko for død og alvorlig funksjonshemning (187;625), men svelgevansker kan også bidra til underernæring. I løpet av 2-4 uker bedrer svelgefunksjonen seg hos omlag 80 % av de pasientene som har svelgevansker initialt (625).

Ved alvorlige og langvarige svelgevansker og/eller residiverende pneumonier kan videofluoroskopi benyttes, for å avdekke hvor i svelgeprosessen vanskene opptrer (187). I Norge gjøres denne undersøkelsen foreløpig bare ved noen større sykehus og spesialsykehus.

PEG-sonde er aktuelt ved svelgevansker som vedvarer utover 3-4 uker (222) (nivå1b) (se kapittel 3.8.9 Svelgevansker i akuttfasen). Når det gjelder andre behandlingsmessige tiltak ved svelgevansker har disse vist varierende resultater. Det finnes noen holdepunkter for at modifikasjon (oftest fortykning) av mat og drikke, optimal sittestilling og opplæring i svelgeteknikker og/eller ulike treningsopplegg for svelgemuskulaturen kan være til nytte (216) (nivå1b), men studiene er små og resultatene spriker slik at noen klare anbefalinger er ikke mulig å gi. Kliniske observasjoner (220;221) og erfaringer er derfor hovedgrunnlaget for anbefalingene om tiltak ved svelgevansker.

Vedlegg