5.1 Innledning

Av de 15 000 personene i Norge som hvert år får hjerneslag (1) vil omlag en tredjedel gjenvinne full eller tilnærmet full funksjon og en tredjedel vil dø. Den siste tredjedelen vil ha en varig funksjonshemning som påvirker dagliglivets aktiviteter og kan medføre avhengighet av andre. Mange av de som overlever et hjerneslag vil derfor trenge rehabilitering, og mange vil være avhengig av hjelp og støtte av andre mennesker og av samfunnet.

Et hjerneslag kan gi forskjellige funksjonsutfall avhengig av hvor i hjernen skaden inntreffer og hvor omfattende blødningen eller infarktet er. Tidlig innsettende behandling kan begrense skadeomfanget og tidlig innsettende stimulering/rehabiliterering kan fremme reparasjons- og bedringsprosessene.

De mest typiske funksjonsutfall er halvsidige lammelser, følelsestap, svelgevansker, språkvansker, talevansker, synsfeltutfall, svekket balanse, uoppmerksomhet til en side, bevissthetsendringer, reduserte mentale funksjoner, psykiske plager, smerter, blære- og tarmforstyrrelser. Funksjonsutfallene påvirker i varierende grad den slagrammedes evne til å utføre daglige aktiviteter og evnen til å fungere i hjem og samfunn.

De siste tiårene har gitt ny kunnskap om hjernens plastisitet, og denne kunnskapen åpner nye perspektiver for slagrehabilitering. Forskning viser at tidlig og aktiv rehabilitering øker sjansene for å gjenvinne tapte funksjoner. Hva som er den mest ideelle form for slagrehabilitering er ikke avklart, men det er behov for god motivasjon kombinert med tilstrekkelig mengde, intensitet og varighet av treningen (410). Samtidig er det viktig at rehabiliteringen forankres i den slagrammedes livssituasjon og det livet som skal leves videre, enten det dreier seg om rehabilitering i sykehus, rehabilitering i annen institusjon eller rehabilitering i hjemmet.

Brukermedvirkning

I utarbeidelsen av denne retningslinjen er det lagt stor vekt på å trekke veksler på erfaringer og råd fra personer som har hatt slag og som har funksjonshemning som følge av hjerneslag. En annen viktig gruppe er de pårørende. Å være pårørende til en slagrammet kan medføre betydelige belastninger og endringer i livssituasjonen. Samtidig er ofte de pårørende en viktig ressurs i rehabiliteringsprosessen og en nødvendig støtte for å mestre tilværelsen etter slaget. Behovet for informasjon og opplæring er stort. Skal rehabilitering lykkes må sjokk, angst og fortvilelse i akuttfasen omgjøres til en realistisk optimisme for framtiden. Helsepersonell som behandler slagpasienter må derfor spille på lag med pasienten og dennes pårørende.

Hva er rehabilitering?

Rehabilitering betyr ”å gjeninnsette i verdighet”. I St.meld. nr 21 (1998-99) defineres rehabilitering som: ”tidsavgrensa, planlagde prosessar med klare mål og verkemiddel, der fleire aktørar samarbeider om å gi nødvendig assistanse til brukaren sin eigen innsats for å oppnå best mogeleg funksjons- og meistringsevne, sjølvstende og deltaking sosialt og i samfunnet.” (411). Denne definisjonen legges til grunn i retningslinjen.

For slagpasienten betyr dette en personsentrert, målrettet prosess som begynner første dag etter slaget. Målet er å forbedre funksjon og/eller hindre tap av funksjon, og å oppnå høyest mulig grad av uavhengighet, fysisk, psykisk, sosialt og ervervsmessig. Rehabilitering handler ikke alene om trening og gjenvinning av fysisk funksjon, men også om å venne seg til en ny livssituasjon samt å reintegreres i samfunnet.

Behovet for og varighet av rehabilitering etter hjerneslag vil variere sterkt fra person til person, avhengig av omfang og lokalisasjon av slaget og av hvilke funksjons-, aktivitets- og deltakelses-konsekvenser utfallene gir. Samtidig vil personens alder, livssituasjon, roller og relasjoner påvirke behovet i tillegg til de ønsker og mål den enkelte har i tiden etter slaget.

Rehabilteringsdelen i denne retningslinjen legger til grunn WHOs International Classification of Functioning, Disability and Health (ICF). Denne modellen ser individets funksjon som en dynamisk interaksjon mellom helseforhold og miljømessige og personlige faktorer.

Fig. 2: ICF - en teoretisk modell

Kapittel 5.4 Funksjon og aktivitet i retningslinjen omhandler endringer i kroppsfunksjoner etter hjerneslag, kapittel 5.5 Aktivitet og deltagelse omhandler aktivitet og deltakelse og kapittel 5.6 Miljøfaktorer omhandler aspekter ved miljøet som kan påvirke den slagrammedes situasjon.

Tverrfaglig team

En viktig faktor for god rehabilitering er at den slagrammede får tilgang til et koordinert opplegg hvor et spesialisert tverrfaglig team deltar sammen med pasient og pårørende. Sammensetningen av dette teamet vil variere avhengig av om brukeren befinner seg i institusjon eller i hjemmet. Pasientens funksjonsutfall og målsettingen for rehabiliteringen vil også ha betydning for hvilket tverrfaglig tilbud det er behov for. Aktuelle fagpersoner er lege, sykepleier, hjelpepleier, fysioterapeut, ergoterapeut, sosionom, psykolog, logoped, synspedagog og klinisk ernæringsfysiolog. Fagpersonene som inngår i teamet bør ha spesiell kompetanse i rehabilitering av slagrammede.

Organisering av rehabilitering

Ulikheter i behov tilsier at rehabiliteringstilbudet må være bredt og fleksibelt. Tilbudet må bygge på tverrfaglighet og være tilgjengelig i alle faser av sykdomsforløpet, både i sykehus (slagenhet og rehabiliteringsavdeling), i ulike rehabiliteringsinstitusjoner og i kommunehelse-tjenesten. Organiseringen av rehabiliteringskjeden blir derfor viktig. Mange profesjoner og instanser er involvert i rehabilitering generelt og slagrehabilitering spesielt.

Det er lagt statlige føringer for innhold og organisering av tjenestene. Statens helsetilsyn utga i 1996 en veileder for rehabilitering av slagrammede (412). I 2001 kom Forskrift om habilitering og rehabilitering (413) og Forskrift om individuell plan (414). Disse forskriftene viser hvilke rettigheter brukerne har og hvilket ansvar som påhviler henholdsvis kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering 2008-2011 (415) er Helse- og omsorgsdepartementets strategi for å oppnå økt prestisje og fokus på feltet.

Norge har en variert geografi og befolkningstetthet og ulik organisering av helsetjenesten. Organisering av rehabilitering av slagrammede må derfor tilpasses lokale forhold, men innhold og kvalitet på enkeltelementene må være i samsvar med kunnskapsbaserte retningslinjer.

Vedlegg