1 Akutt  

1.5 Utfyllende veileder for ivaretakelse av familien

Jeg modifiserer kapittelvisningen til LAR. Mulig ikke alt funker 100% mens jeg holder på. Thomas :).

Avtal alltid tid for ny samtale, og gjør avtalen skriftlig. Noter deg alltid fornavn, eventuelle søskens navn og de hovedpunktene familien er mest opptatt av/sliter mest med til neste samtale.

Informasjon må gjentas flere ganger. Gi ut skriftlig informasjonsmateriell!

For videre oppfølging, se del to ”Videre oppfølging i sykehus og kommunehelsetjenesten”.

1. Sett av tid

Vakthavende overlege/seksjonsoverlege har ansvar for at samtalen med pårørende ikke blir forstyrret. Det personalet som følger opp familien skal fritas fra annet arbeid i avdelingen. Noen fra personalet bør være sammen med – eller tilgjengelig for - familien hele tiden. Tilby imidlertid å ha litt tid alene når de for eksempel har besøk av andre pårørende eller er inne og ser barnet sitt.

2. Avskjed med barnet

Personalet bør oppfordre familien til å være sammen med, og evt. ta på sitt døde barn igjen, gjerne flere ganger i dagene fram til begravelsen dersom familien ønsker det. Informer om familiens mulighet til å ta barnet med seg hjem etter obduksjonen. Det er imidlertid viktig å respektere dersom familien ikke ønsker å se sitt døde barn igjen – støtt foreldrenes avgjørelser.

Barnet kan også sees og stelles av foreldrene og søsken etter obduksjonen. Dersom familien ønsker å kle barnet selv med egne klær, bør det legges til rette for det. La de bruke den tid de trenger; personalet kan følge med på tidsfrister. Sørg for å forberede foreldre og søsken på det å se og evt. holde den døde, og gi rom for samtale om det etterpå. Demp lyset, tenn et stearinlys og pynt gjerne med blomster – dette vil bli husket og opplevd som god omsorg.

Kanskje ønsker familien å ha en minnestund (enten på sykehuset eller hjemme) sammen med familie og venner. Dette gir familien en god mulighet til å dele viktige minner sammen med de som skal gi støttende omsorg i tiden fremover.

Ta bilde av barnet, eventuelt avtrykk av fot eller hånd. Dette er kanskje spesielt viktig der foreldre ikke har ønsket å se barnet etter at det er dødt. Spør om foreldrene ønsker dette med hjem eller skal det legges i kisten? Hvis foreldrene ikke vil ha det med seg hjem, bør minnene oppbevares i journalen slik at familien kan få dem utlevert seinere.

Husk også at foreldrene kan følge barnet til det stedet hvor obduksjon skal foretas. Dette kan være spesielt viktig å vite om der barnet sendes langt av gårde for obduksjon.

3. Sykehusprest/kulturell bakgrunn

Hvis ønskelig, involver prest eller representanter fra andre tros- og livssynssamfunn. Dersom familien tilhører en annen religion eller kultur, er det viktig å lytte til spesielle ønsker med hensyn til ritualer rundt dødsfallet og kontakt med representanter fra deres trossamfunn.

4. Husk søsken!

Snakk med søsken direkte. Hjelp søsken til å sette ord på egne tanker, følelser og reaksjoner. Gi informasjon om egen og foreldres sorgreaksjoner tilpasset alder. La de tegne eller skrive. Er det noe søsken vil legge i kista som en siste avskjedshilsen? Forbered barna på det som skal skje fremover.

Snakk med foreldrene om søskens reaksjoner og lytt til foreldrenes opplevelser. Veiled foreldrene i å møte spørsmål/reaksjoner fra barn. Ungdom bør tilbys å være med i samtalene eller tilbys samtaler alene. Avhengig av alder på søsken, gi foreldrene brosjyrene ”Små barns sorg”, ”Skolebarn og sorg” eller ”Ungdom og sorg”. Se også vedlegget ”Barns sorg – råd til foreldre”.

5. Sorgreaksjoner

Forberede foreldre på egne sorgreaksjoner.
Informer om at alle vil sørge ulikt og i utakt. Anbefal dem om å respektere hverandres måte å sørge på. Sorgen arter seg forskjellig fra person til person. Foreldre kan ofte oppleve ulikheter i sorguttrykk, og intensiteten i sorgen kan variere. Ofte opplever foreldrene ikke å kjenne seg igjen i den andres sorguttrykk og intensiteten i sorgen er varierende. Gi brosjyren ”Parforhold og sorg ved tap av barn” som inviterer foreldre til å bli mer kjent med ulike måter å sørge på. På denne måten kan de være mer forberedt på hva som kan forventes i en sorgprosess. Oppfordre familien til å gå aktivt inn i sorgprosessen! Se også vedleggene ”Kjønnsforskjeller i sorg” og ”Parforhold og sorg”.

Forberede på reaksjoner fra familie/venner/omgivelser.
I begynnelsen vil man ofte oppleve at mange tar kontakt med familien for å vise medfølelse. Det er imidlertid vanlig at omgivelser trekker seg fort tilbake eller griper til klisjéer. Dette fordi de kjenner seg hjelpeløse, og ikke vet hva de skal si eller gjøre. Forbered de pårørende på typiske reaksjoner fra sosialt nettverk som unngåelse og sårende kommentarer.

Jo mer åpne foreldrene kan klare å være om sin sorg og sine behov, desto lettere er det for omgivelsene å møte dem. Råd foreldre til å formidle at de ønsker kontakt og oppmerksomhet. Gi foreldrene brosjyren ”Plutselige dødsfall – hvordan kan du hjelpe?”. Se også råd til nettverket ”Hvordan kan du hjelpe?”.

6. Foreldres samtykke til supplerende oppfølging

Kontakt helsesøster samme dag eller påfølgende arbeidsdag etter samtykke fra foreldrene.

Sykehuset bør ha jevnlig kontakt med helsesøster den første tiden. Hvis mulig, trekkes helsesøster inn i noen av samtalene på sykehuset.

Teamet på sykehuset er imidlertid hovedansvarlig i oppfølgingsarbeidet (jfr. Rundskriv IK – 22/92 fra Helsedirektoratet, vedlegg kap.3).

Gi informasjon om Landsforeningen uventet barnedød, eller annen relevant foreldreforening. For mange foreldre er det til uvurderlig hjelp og støtte å få møte andre foreldre som selv har mistet sitt barn (se www.lub.no for mer informasjon om hva Landsforeningen uventet barnedød kan tilby).

7. Planlegging av begravelsen

Oppfordre foreldrene til å ta kontakt med begravelsesbyrå dersom de ønsker deres hjelp til organisering av begravelsen. Tilby evt. å ta den første telefonen for dem, men oppfordre foreldrene til aktiv deltagelse i planlegging av barnets begravelse. Se brosjyren ”Gravferdsveiledning – for foreldre som har mistet et lite barn” og vedlegg "Gravferd / begravelse for et lite barn".

Gi veiledning og valgalternativer – ikke press foreldrene til løsninger de ikke er komfortable med. Bruk tid sammen med foreldrene til å planlegge denne dagen.

Sted – minnestund i kapell – begravelse i kirke – sanger/barnesanger.

Orker de å bære kisten selv? Vil de på annen måte gjøre seremonien personlig?

Jo mer de klarer å utføre selv av konkrete handlinger, desto bedre er grunnlaget for en sunn sorgprosess videre.

8. Å komme hjem igjen

Tilby familien å ringe familie/venner fra sykehuset. Det er viktig å oppfordre til at familien får noen fra nær familie eller venner til å komme på sykehuset dersom geografiske avstander tillater dette.

Pårørende bør ikke være alene når de reiser fra sykehuset – kanskje noen kan ta imot dem når de kommer hjem?

For mange familier er det godt å selv rydde opp i det døde barnets klær, leker og utstyr. Oppfordre dem til å gjøre dette når de selv føler det er riktig, i sitt eget tempo.

9. Gjør alltid avtale med foreldrene om nytt møte

Innkall som minimum til samtale ved foreløpig og endelig obduksjonsresultat. Oppfølging av familien er sykehusets ansvar. Sykehuset har ansvar for å avtale med primærhelsetjenesten dersom den skal overta videre oppfølgingsoppgaver.

 
Roller
  • Spesialisthelsetjenesten
  • Sykepleier
  • Helsesøster