Retningslinjer for åndelig omsorg

Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon Status
IS-nr ISBN
Revisjonsdato Publiseringsdato
Utgiver(e) Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 5
  • Status - Publisert
  • IS-nr - 2285
  • ISBN - 978-82-8081-368-8
  • DOI -
  • Revisjonsdato - 26.03.2015
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 22.04.2010
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør -
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer

De åndelige utfordringene angår alle, men varierer fra pasient til pasient og med sykdommens ulike stadier. Mye tyder på at åndelige behov ikke blir møtt godt nok innenfor store deler av dagens norske helsevesen. Følgende retningslinjer kan være en hjelp til å ivareta åndelig omsorg på en god måte (modifisert fra referanse 4):

Grunnprinsipper for åndelig omsorg

  • Åndelig omsorg skal inngå som en del av den helhetlige omsorgen til pasienter og pårørende. Behov for åndelig omsorg skal kartlegges på en forsvarlig måte på linje med pasientens og de pårørendes øvrige behov.
  • Behovet for åndelig omsorg kan variere over tid. Personalet må derfor stadig ha
  • oppmerksomhet mot dette området.
  • Tilbudet må omfatte ulike former for støtte, tilpasset den enkeltes behov og ønsker. Ingen skal påtvinges åndelig omsorg eller samtaler omkring slike tema.
  • Pasientens verd og egenart skal alltid respekteres gjennom å beskytte og styrke
  • vedkommendes verdighet, identitet og integritet.
  • Det åndelige området er følsomt for de fleste, og mange er også ekstra sårbare på dette feltet. Kommunikasjon om disse forhold krever derfor ekstra varsomhet.
  • Selv om den enkelte helsearbeider bør strekke seg langt for å etterkomme pasienters og pårørendes ønsker på dette feltet, skal ingen måtte handle mot sin overbevisning (delta i ritualer el. lign.). 
  • Erfaringsmessig kan det være vanskelig å videreføre et tilbud innenfor åndelig omsorg etter utskrivning til hjemmet eller ved overføring til ny institusjon. Dette området bør følges opp på linje med andre områder i ivaretakelsen av pasienten og familien.

Ressurspersoner for åndelig omsorg

Pasientens egen mestringsevne må ikke undervurderes. I tillegg er det viktig å tenke bredt når det gjelder mulige ressurspersoner:

  • Pasientens familie, venner og øvrige nettverk
  • Hele staben av ansatte (inkludert frivillige) som deltar i det palliative arbeidet, ikke minst pleiergruppen
  • Ledere for tros- og livssynssamfunn
  • Ulike terapeuter, filosofiske veiledere og lignende utøvere
  • Sykehusprester og andre utdannede sjelesørgere (diakoner, helsearbeidere med videreutdanning i sjelesorg). Sykehus- og sykehjemsprester har et særlig ansvar for gjennomføringen av og kvaliteten på den åndelige omsorg i sine institusjoner. Disse fagpersonene er som regel avhengig av at andre personalgrupper kartlegger behov og henviser pasienten. Institusjonsprestene vil også kunne veilede andre personalgrupper i forhold til åndelig omsorg. 

Egenskaper og kvalifikasjoner hos hjelperne

Åndelig omsorg er et felles ansvar for hele det palliative miljøet. Likevel må tjenesten i praksis utføres av enkeltpersoner. I tillegg til kvalifikasjoner i form av utdanning og menneskelig erfaring bør helsepersonell som er involvert i åndelig omsorg, reflektere over og arbeide med følgende punkter:

  • Evne til empati og innlevelse i menneskelivets ulike sider og menneskers forskjellighet
  • Forholdet til egen åndelighet, tro og død
  • Egen motivasjon for å tenke helhetlig omkring den alvorlig syke og døendes situasjon, og evne til å oppdage og respondere adekvat på åndelige problemstillinger
  • Evne til oppmerksomhet mot og respekt for pasientenes egne åndelige mestringsforsøk
  • Kunnskap om det åndelige området og hvordan alvorlig sykdom og død influerer dette
  • Evne til lytting og til å være til stede, også i situasjoner der man føler seg hjelpeløs og maktesløs
  • Evne til fleksibel og forståelsesfull kommunikasjon som forener ærlighet og følsomhet
  • Evne til å leve med uløste spørsmål, både hos seg selv og pasienten
  • Evne til å nyttiggjøre seg veiledning og ”debriefing”
  • Evne til å sette seg selv og egne problemer og løsninger til side for å gi plass til (den) andre

Flere studier konkluderer med at eksistensielle spørsmål er av stor betydning for alvorlig syke og døende, og at religiøs tro kan bidra til mestring ved alvorlig sykdom. Det bør stimuleres til ytterligere forskning omkring forholdet mellom åndelig støtte og livskvalitet i livets siste fase.