Tap av fysisk funksjon

Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon Status
IS-nr ISBN
Revisjonsdato Publiseringsdato
Utgiver(e) Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 5
  • Status - Publisert
  • IS-nr - 2285
  • ISBN - 978-82-8081-368-8
  • DOI -
  • Revisjonsdato - 26.03.2015
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 22.04.2010
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør -
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer

Alle pasienter med langtkommet sykdom vil gradvis få redusert fysisk funksjon (2). Hos kreftpasienter kan dette skyldes den generelle sykdomsprosessen, lokale sykdomsmanifestasjoner, behandlingen av kreftsykdommen, ev. komorbiditet og inaktivitet som følge av sykdom og behandling. Det antas at en betydelig del av kreftpasienters tap av fysisk funksjon skyldes inaktivitet.

Ernæringssvikt med vekttap og muskelatrofi som følge, dyspné, pareser og patologiske frakturer er eksempler på sykdomsrelaterte faktorer som fører til redusert fysisk funksjon og fare for inaktivitet. Palliative pasienter har økt fallrisiko (3), og redsel for fall kan føre til inaktivitet. Inaktivitet disponerer for komplikasjoner fra bevegelsesapparatet, fordøyelsessystemet, respirasjonsorganer og sirkulasjonssystemet, og kan bidra til utvikling av obstipasjon, pneumoni, sår, ødemer, dyp venetrombose, muskelatrofi, kontrakturer og smerter fra muskel-skjelettapparatet, samt bidra til angst og depresjon. Dette kan lede inn i en negativ spiral.

Hvordan funksjonsnivået endres i løpet av sykdomsforløpet, vil være ulikt for den enkelte pasient. Cellegiftkurer, kirurgiske inngrep og sykdomsrelaterte hendelser som truende tverrsnittslesjon og patologiske frakturer kan gi et bratt fall, mens det i gode perioder kan være en stigning i funksjonsnivået. De fleste pasienter har et svingende og slakt nedadgående fysisk funksjonsnivå, med bratt fall den siste levetiden.

Tap av fysisk funksjon fører til redusert selvstendighet og påvirker muligheten for livsutfoldelse og vil dermed ha psykososiale følger og medføre økt hjelpebehov og redusert livskvalitet (4). Det er av stor betydning å kartlegge, forebygge og behandle tap av fysisk funksjon. Dette bør ha fokus hos hele behandlingsteamet.