Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon Status
IS-nr ISBN
Revisjonsdato Publiseringsdato
Utgiver(e) Redaktør Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av spiserørskreft
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 4
  • Status - Publisert
  • IS-nr - 2413
  • ISBN - 978-82-8081-416-6
  • DOI -
  • Revisjonsdato - 25.11.2015
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 01.12.2007
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør - Professor Asgaut Viste
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer
Vedlegg
 

De fleste pasienter som får diagnosen spiserørskreft, har en sykdom i avansert stadium med plagsomme lokale symptomer i form av dysfagi, smerter og slimdannelse. Det er spesielt viktig for pasientene å klare å svelge sitt eget spytt, spise selv og fortrinnsvis oppnå en normal ernæringsfunksjon. Målet ved palliativ behandling er å lindre disse plagene.

Det foreligger en rekke metoder for å lindre symptomer:

  • Selvekspanderende stent: Kan benyttes ved palliasjon av dysfagi og ved øsofagotrakeale fistler, og gir ofte god og rask palliasjon ved dysfagi eller perforasjon (100). En dekket stent kan tette en øsofageotrakeal fistel og derved forebygge aspirasjonspneumoni. Det finnes ulike typer og lengder av stenter. Det er imidlertid en grense (1-2 cm nedenfor øvre sfinkter) for hvor langt proksimalt stenten kan plasseres uten å forårsake smerter og aspirasjonsfare. Prosedyren kan utføres i lett sedasjon, røntgen- og/eller endoskopiassistert. De aller fleste kjenner ubehag/smerte retrosternalt de første to døgn etter stentnedleggelse. Andre tidlige komplikasjoner (første uken) er perforasjon, blødning og dislokasjon av stenten. Senere komplikasjoner er overvekst av tumorvev, tilstopping av stenten med matbiter og migrasjon av stenten (oftest distalt) (101). Det er mulig å legge ned stent flere ganger, med eller uten fjerning av den gamle.

    I en metaanalyse fra 2010 som inkluderte 1027 pasienter fra 16 randomiserte, kontrollerte studier var konklusjonen at anleggelse av selvekspanderende stent ga mindre behov for reintervensjoner enn andre lokoregionale behandlingsmodaliteter. Det ble videre ikke påvist noen fordel ved å bruke stenter med antirefluksmekanisme/-ventil der stentene legges over den gastroøsofageale overgang (102).

  • Ekstern strålebehandling: Det er i flere studier beskrevet god symptomlindring, for eksempel effekt på dysfagi, hos 50-70% av pasientene. Vanlige doser er 3 Gy per fraksjon til totalt 30-36 Gy. Det vises til ”Faglige anbefalinger for stråleterapi av øsofaguscancer” http//kvist.nrpa.no (95)

  • Brakyterapi: Kan gis alene, fraksjonsdose 8 Gy gitt én gang i uken i alt tre ganger, eller i kombinasjon med stent. I en nederlandsk randomisert studie fant man at brakyterapi gav bedre langtids remisjon av dysfagi enn stent og med mindre komplikasjoner (100). Brakyterapi kan også gis i kombinasjon med ekstern strålebehandling (103), 8 Gy gitt én gang i uken to ganger etter ekstern 30 Gy (evidensnivå 3).

  • Cytostatika: Ved tumor bare i spiserøret og symptomer derfra, anbefales lokal behandling. Cytostatika gitt for systemisk sykdom har ofte god effekt også lokalt.

  • Dilatasjon: Det er ikke indikasjon for dilatasjon som eneste behandling.

  • Endoskopisk koagulasjon, laser eller argon plasma koagulasjon(APC), kan være godt egnet ved behandling av polypøse svulster og ved blødning fra tumor.

  • Bypass-kirurgi og palliativ reseksjon: Ved perforasjon vurderes en sjelden gang palliativ reseksjon eller bypass. Det finnes knapt indikasjon for elektiv øsofagusreseksjon ved påviste fjernmetastaser eller innvekst i naboorganer (evidensnivå 4).

  • Ernærningssonde eller perkutan endoskopisk gastrostomi (PEG):
    Ved ernæringsproblemer bør pasienten få hjelp til enteral ernæring. Parenteral ernæring bør unngås ved avansert sykdom. Det vises til avsnitt om ernæring.