Barn og forgiftninger - behandlingsanbefaling ved forgiftning

Giftinformasjonen

22 59 13 00

Fra Giftinformasjonen. Utarbeidet 2013.

Anbefalingen beskriver kun hovedtrekk ved forgiftning og behandling.
Ring Giftinformasjonen (22 59 13 00) ved behov for ytterligere informasjon eller diskusjon.

Innledning

Forgiftninger hos barn har en del karakteristika som skiller dem fra forgiftninger hos voksne. Små barn får ofte i seg små mengder av ett enkelt agens (en smak på eller en munnfull væske, noen få tabletter, bær etc.). Dette gjør at de fleste forgiftninger hos barn kun gir milde symptomer. Hos voksne er det vanligere med alvorlige forgiftninger, fordi de ofte inntar større mengder og flere stoffer samtidig.

Ved forgiftningsuhell hos barn er det særlig barn under 4 år som innlegges for observasjon. Blant dem er det flere gutter enn jenter. Årsaken til innleggelse er noen ganger at det ikke er mulig å utelukke inntak av en toksisk dose.

Blant barn mellom 5 og 12 år forekommer det relativt få forgiftninger, mens det er en økende forekomst av forgiftninger igjen hos barn i tenårene. Disse tilfellene har vanligvis et ”voksent” mønster med tanke på forgiftningsagens- og intensjon. De domineres av rus og selvskading, og omfatter flere jenter enn gutter. Tenåringsforgiftninger er ikke tema i denne artikkelen.

Hva skiller små barn fra voksne?

Barn har lavere toleranse for respirasjons- og sirkulasjonssvikt, noe som kan gjøre at konsekvensene blir mer alvorlige enn hos voksne ved ”tilsvarende” doser.

  • Hjerte
    Cardiac output utgjøres av slagvolum og hjertefrekvens. Opp til 2 års alder kan barn kompensere et fallende cardiac output ved å øke hjertefrekvens opptil 200 slag i minuttet, men har ikke samme mulighet til å øke slagvolumet. Etter 2 års alder kan både slagvolum og hjertefrekvens økes for å bidra til økt cardiac output slik som hos voksne. Det betyr at de minste barna har en lavere terskel for å utvikle en sirkulasjonssvikt.
  • Respirasjon
    Mykere brystkasse, mindre utholdende muskulatur, flatere diafragma, lettere kollaps av de minste luftveiene ved ekspirasjon og trangere luftveier bidrar alle til at barn lettere utvikler en respirasjonssvikt enn voksne.  

For øvrig ser man de største fysiologiske forskjellene fra voksne hos barn under 1 år:

  • Hud
    Betydelig større kroppsoverflate i forhold til vekt enn hos voksne, mer blodsirkulasjon i huden og mer hydrert hud gjør at små barn har større perkutan absorbsjon enn voksne (f.eks. av lidokain-krem og gasser).
  • Kroppsvæske
    Barn har betydelig større andel kroppsvæske enn voksne. Jo mindre kropp, jo større andel utgjør vanninnholdet. Disse forholdene endrer distribusjonsvolumet til mange legemidler, avhengig av legemiddelets fettløselighet, proteinbinding etc. Generelt vil vannløselige legemidler ha relativt større volum å fordele seg på, slik at plasmakonsentrasjonen blir lavere. Sammenhengen med distribusjonsvolum for fettløselige legemidler er ikke fullt så enkel. Små barn har lavere plasmaproteinnivå, og for legemidler med høy proteinbinding vil dette bety økt fri (aktiv) fraksjon av stoffet sammenlignet med voksne. Ved økende alder vil forholdet forandre seg, og væskeinnholdet blir lavere. Hos de minste barna kan dette føre til at enkelte legemidler har sterkere virkning og andre har svakere virkning enn hos voksne.
  • Nyrer
    Dårligere nyrefunksjon hos de minste barna kan føre til langsommere utskillelse av legemidler som skilles ut via nyrene, og dermed sterkere effekt. Både glomerulær filtrasjon og tubulær sekresjon modnes gradvis hos barn frem til de når voksent nivå ved omkring ett års alder.
  • Tømming av ventrikkel
    Langsommere tømming av ventrikkelen gjør at tiden til maksimal plasmakonsentrasjon nås er lengre for de minste barna.
  • Lever
    Levermetabolismen forandres fra spedbarnsalder til man er voksen i et komplisert mønster. Både såkalte fase I og fase II enzymer endrer seg. For fase I beskytter føtale cytokrom P-450 (CYP) enzymer de første ukene, mens de permanente CYP-enzymene utvikler seg svært ulikt. Enkelte har høyere aktivitet sammenlignet med voksent nivå og gir dermed raskere metabolisme hos barn (for eksempel karbamazepin), mens andre stoffer brytes ned langsommere. Fase II enzymer har et minst like komplisert utviklingsmønster.
  • Slimhinner
    Mer reaktive slimhinner hos barn enn voksne gjør at barn ofte får raskere problemer med luftveisødem, for eksempel ved inhalasjon av irriterende gasser og varme, samt ved aspirasjon av irriterende og etsende væsker.

Giftig i små doser

I tilfeller der barn er eksponert er det bare ved 10-20 % av innleggelsene at forgiftningene blir moderate eller alvorlige. Det er likevel viktig å være klar over hva slags stoffer som kan være farlige for barn selv i små mengder (en eller noen få tabletter, en munnfull etc.).

Følgende legemidler kan gi toksiske effekter hos små barn ved doser som er tilnærmet lik en terapeutisk dose til voksne: Perorale antidiabetika av sulfonylurea-typen, kinin og klorokin (malariamedisin), jern, kalsiumantagonister, fentiaziner (antipsykotika), trisykliske antidepressiva, opioider, klonidin, teofyllin, salisylater og første generasjons antihistaminer. Barn er spesielt følsomme for metoklopramid (antiemetikum), og gjentatt dosering medfører høy forgiftningsrisiko. Spedbarn kan være spesielt utsatt for forgiftning dersom de har blitt gitt voksenstyrke eller mer enn anbefalt dose av slimhinneavsvellende nesespray. Symptomer kan komme raskt, med påvirkning både på CNS, hjerte og respirasjon.
Ved mistenkt inntak av legemidlene nevnt over, er det spesielt viktig å finne informasjon om toksiske doser, barnet bør ofte undersøkes av lege og innleggelse på sykehus for observasjon kan være nødvendig. Kontakt Giftinformasjonen for informasjon og diskusjon.

Feildoseringer

Det er ikke uvanlig at barn får feil dose av medisiner. Akuttdoser med paracetamol av feil styrke er sjelden problematisk. Feildosering av antibiotikamiksturer gir ofte bare magesymptomer, men ved store doser er det viktig å sjekke kaliuminnholdet, da enkelte antibiotikamiksturer inneholder kaliumsaltet av virkestoffet, og forgiftning kan oppstå på grunn av kaliummengden.

Generelt om behandling

Behandling av forgiftninger hos barn følger vanlige prinsipper for forgiftningsbehandling. Dersom det er inntatt noe som kan medføre forgiftning skal man fjerne alle rester fra munnen og gi drikke, for eksempel vann. De fleste eksponeringer hos barn kan håndteres hjemme, men ved fare for moderat eller alvorlig forgiftning må barnet observeres på sykehus (eventuelt legevakt).

Medisinsk kull

Ved mange eksponeringer hvor barn kan observeres hjemme, anbefales medisinsk kull som eneste tiltak. Kull binder seg til mange ulike stoffer, blant annet de fleste legemidler, sopp- og plantegifter, og reduserer absorpsjonen fra magetarmsystemet. Jo tidligere kull gis etter inntak, jo bedre effekt har det. Kull er bare aktuelt ved inntak av stoffer som bindes til kull, og anbefales derfor ikke ved inntak av salt, jern, litium eller fluor. Barn som ikke er vant til fast føde bør ikke få kull. Ved fare for moderat forgiftning kan det være aktuelt å gi kull uten å ventrikkeltømme først. Erfaring fra mange leger viser at det ofte er vanskelig å gi barn optimal dose kull uten sonde. I noen tilfeller kan det være aktuelt å gi kull gjentatte ganger.

Ventrikkelskylling

Ved fare for alvorlig forgiftning kan ventrikkelskylling være aktuelt før medisinsk kull nedsettes. Hovedregelen er at dette bør skje inntil 1 time etter inntak av flytende preparater og inntil 2 timer etter inntak av faste preparater. Ventrikkelskylling og kull kan være indisert selv etter 2 timer. Dette gjelder for eksempel ved inntak av stoffer med antikolinerg effekt (gir nedsatt GI-motilitet og forsinket absorpsjon fra mage/tarm), tabletter som klumper seg sammen i tarmen (for eksempel karbamazepin) eller tungt fordøyelig materiale som planter og sopp. Ved nedsatt bevissthet eller nedsatt svelgerefleks må man intubere før ventrikkelskylling. Til barn må det brukes en mindre mengde skyllevæske enn til voksne. Ved inntak av petroleumsprodukter eller etsende væsker anbefales ikke ventrikkelskylling eller kull, fordi brekninger og aspirasjon kan gi luftveiskomplikasjoner samt at det er fare for slimhinneperforasjon.

Brekninger

Ved fare for alvorlig forgiftning kan brekninger unntaksvis fremkalles ved hjelp av brekkmiddel. Forutsetningen er at barnet er våkent og at det ikke er fare for nedsatt bevissthet eller kramper innen kort tid. Brekkmiddel anbefales sjelden, fordi effekten er dårlig dokumentert og fordi bruk av brekkmiddel kan komplisere eller forsinke annen behandling. I svært sjeldne tilfeller kan det være aktuelt å fremkalle brekninger manuelt. Det skal aldri fremkalles brekninger ved inntak av petroleumsprodukter eller etsende stoffer.

Sykehusobservasjon

Når barn innlegges på sykehus på grunn av forgiftningsfare er ofte observasjon eneste tiltak, men observasjon er til gjengjeld veldig viktig ved mistanke om betydelig eksponering. Av og til anbefales observasjon også ved usikre inntak (kanskje inntatt eller usikker mengde), fordi barnet kan få symptomer som er vanskelig å følge med på hjemme, for eksempel hjertepåvirkning. Observasjonstiden må vurderes i hvert tilfelle. Det er viktig at observasjonen ikke avsluttes for tidlig, for eksempel i tilfeller der det forventes forsinket absorpsjon.

Oppsummering

De fleste eksponeringer hos barn ender uten alvorlige kliniske tegn. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at fysiologiske forskjeller mellom barn og voksne kan ha betydning for stoffers forgiftningsfare. Dette kan for eksempel gjelde ulikheter i metabolisme og eliminasjon av legemidler. Barn kan dessuten være ekstra utsatt for forgiftning, blant annet på grunn av økt absorpsjon via hud og mer reaktive slimhinner. Kontakt Giftinformasjonen (døgnåpen telefon 22 59 13 00) tidlig for hjelp til vurdering av forgiftningsfare, observasjonstid og behandling.

Relevante søkeord:
Barn, spedbarn, småbarn, pediatri, barneforgiftninger, barneforgiftning, feildosering, feildoseringer, slimhinneavsvellende midler, oxymetazolin, oksymetazolin, R01AA05, R01A A05, xylometazolin, R01AA07, R01A A07, paracetamol, N02AA59, N02A A59, kalsiumantagonister, C08, amlodipin, C08CA01, C08C A01, felodipin, C08CA02, C08C A02, isradipin, C08CA03, C08C A03, lerkanidipin, C08CA13, C08C A13, nifedipin, C08CA05, C08C A05, nimodipin, C08CA06, C08C A06, Nimotop, verapamil, C08DA01, C08D A01, diltiazem, C08DB01, C08D B01, kalsiumblokkere, Ca-blokkere, Ca-antagonister, calsiumantagonister, calsiumblokkere, antidiabetika, perorale antidiabetika, sulfonylurea, glibenklamid, A10BB01, A10B B01, glipizid, A10BB07, A10B B07, glimepirid, A10BB12, A10B B12, kinin, klorokin, hydroksyklorokin, klorokinfosfat, malariamidler, antimalariamidler, P01BA02, P01B A02, jern, jerntabletter, B03AA01, B03A A01, B03AA02, B03A A02, B03AA03, B03A A03, fentiaziner, antipsykotika, trisykliske antidepressiva, TCA, opioider, klonidin, teofyllin, salisylater, første generasjons antihistaminer, metoklopramid, antiemetika, intoks, intoksikasjon, intox, intoxikasjon.

(https://www.helsebiblioteket.no/forgiftninger/generelt-om-forgiftninger/barn-og-forgiftninger-behandlingsanbefaling-ved-forgiftning)