Oppfølging etter akutt selvpåført forgiftning

Giftinformasjonen

22 59 13 00

Prognose på kort og lang sikt

Selvpåførte forgiftninger sees gjerne som et resultat av rusbruk eller suicidalatferd. For begge grupper er det en kjent risiko for tidlig død generelt (1) og for selvmord spesielt (2).

For pasienter innlagt med selvpåførte forgiftninger i Oslo er mortaliteten ca 1 % i sykehus (3). De fleste kan skrives ut etter kort tid til sitt vanlige liv, og prognosen på kort sikt er slik sett god. De fleste forgiftningsdødsfall skjer imidlertid utenfor sykehus; så mye som 9 av 10 dødsfall skjer ute eller i hjemmet (4). Den samlede dødeligheten for forgiftninger er derfor høyere; 3 % i Oslo i 2003.

Mange blir innlagt flere ganger for forgiftninger; de repeterer. I en studie fra 2003 av alle forgiftningsepisoder i kontakt med helsevesenet i Oslo (ambulanse, legevakt, sykehus og rettsmedisinsk institutt), repeterte 30 % forgiftningen i løpet av ett år (5). Verdt å merke seg er at intensjonen kunne variere mellom de forskjellige episodene; 24 % ble vurdert til å ha ulik intensjon ved gjentatte innleggelser i sykehus. Dette understreker at problemene til pasientgruppen er sammensatt.

Høy dødelighet

På langt sikt er prognosen alvorlig for pasientgruppen. I en oppfølgingsstudie av alle pasienter innlagt ved medisinsk avdeling i Oslo i 1980 var 45 % av mennene og 30 % av kvinnene døde 20 år etter (6). Dette var 4,6 ganger flere enn forventet ut fra dødeligheten i en tilsvarende kontrollpopulasjon. Dødeligheten var høyere enn forventet for alle dødsårsaker gjennom hele perioden – ikke bare de første årene. Hjerte-/karsykdom hadde 2,3 ganger høyere dødelighet enn forventet, tilsvarende for kreft (1,5) annen sykdom (7,5), ulykker (9,3), selvmord (26,7) og annen voldsom død (26,7). Faktorer ved innleggelsen i 1980 som var forbundet med for tidlig død var mannlig kjønn, rusmisbruk, lav sosioøkonomisk status samt lavere bevissthetsnivå ved innkomst (mer alvorlig forgiftning). Disse risikofaktorene gir en indikasjon på alvorlighet, men blir ofte for uspesifikke til å kunne brukes overfor den enkelte pasienten. Blant de som ble vurdert som suicidale i 1980, tok 15 % livet sitt senere – 67 ganger flere enn forventet. Å bli vurdert som suicidal ved innleggelsen var den eneste uavhengige prediktoren for selvmord i oppfølgingsperioden.

I en lignende studie ble narkomane innlagt på grunn av forgiftning eller for avrusning fulgt i 20 år. Her var dødeligheten 24 ganger høyere enn forventet (7). Dødeligheten var forhøyet for alle dødsårsaker, inkludert selvmord, men den klart viktigste dødsårsaken var rusmisbruk. Av de narkomane døde 60 % av sitt misbruk – en dødelig sykdom.

Verd å merke seg er at også de som verken ble vurdert som suicidale eller rusmisbrukere ved innleggelsen i 1980 hadde en dødelighet 2,8 høyere enn den aldersjusterte kontrollpopulasjonen (6). Å bli innlagt for en selvpåført forgiftning kan derfor ses som en markør for forhøyet risiko for død generelt – og for selvmord spesielt. Dette bør avspeiles i oppfølgingen vi tilbyr pasientene.

Det er ulike årsaker til en forgiftningsepisode, og dermed ulike behov for oppfølging. Et viktig prinsipp er likevel å prøve å identifisere ett hovedproblem hos den enkelte pasienten, og intervenere i forhold til dette. I 2003 ble allikevel 18 % av alle selvpåførte forgiftninger i Oslo utskrevet uten avtale om oppfølging, ikke engang en time hos fastlegen (8). Den forhøyede dødeligheten på sikt er så alvorlig at man bør forsøke å etablere tiltak som kan bidra til å redusere risikoen også for disse pasientene.

Praktiske behandlingsprinsipper (oppfølging)

  • Vurdere om det foreligger selvmordsrisiko. Det er viktig å tenke på dette og spørre eksplisitt. Selvmordsrisikoen øker ikke når man spør, snarere tvert imot.
  • Etablere tiltak som bringer situasjonen under kontroll. I første omgang må det etableres tilstrekkelig sikkerhet for pasientens liv, om nødvendig ved innleggelse i psykiatrisk avdeling. Ved poliklinisk oppfølging må det sikres at denne er tilstrekkelig tett, og spesielt at det ikke er for lang tid til første avtale. Støtte fra familie og venner er også viktig. Det kan også være hensiktsmessig å minne pasienten om at det alltid er mulig å få helsehjelp i en krise, eksempelvis ved å kontakte legevakt eller ringe 113.  
  • Utredning. Det bør foretas en vurdering av psykiatriske, somatiske og sosiale helseproblemer med særlig fokus på utløsende årsaker.
  • Intervensjon
    • Noen hovedområder for intervensjon må avklares og intervensjonen rettes mot disse.
    • Intervensjonen avsluttes når hovedproblemene er løst. Siden det er så mange forskjellige årsaker til selvmordsatferd, kan varigheten bli meget forskjellig.
    • De vanligste behandlingsmetodene er psykoterapi, støtteterapi, familieterapi, medikamentell behandling og hjelp til å løse praktiske problemer (sosionom).
  • Journalføring. Siden selvmordsatferd dreier seg om alvorlige helseproblemer, er det viktig med dokumentasjon. Følgende bør vektlegges:
    • Bakgrunn: Risikofaktorer, tidligere selvmordsforsøk, brudd i relasjoner, rusmisbruk.
    • Hendelsen som førte til innleggelse: Situasjon, handling.
    • Status presens med vurdering av: Selvmordstanker, selvmordsplaner, psykotiske symptomer (f. eks. imperativ hallusinose med stemmer som sier: ”Du skal ta ditt liv!”).
    • Tiltak som er iverksatt.
    • Revurdering av selvmordsrisiko: Daglig inntil situasjonen er stabil.
  • Innleggelse i psykiatrisk avdeling
    • Frivillig. Bør forsøkes så lenge det er forsvarlig.
    • Tvangsinnleggelse. Hvis det er fare for pasientens eller andre liv eller helse eller alvorlig forringelse av helsetilstanden, kan pasienten innlegges til tvungen observasjon (§ 3-2 i Psykisk helsevernloven) for å avklare om det foreligger alvorlig sinnslidelse eller tvunget psykisk helsevern (§ 3-3) hvis en slik foreligger. Ved akutt selvmordsfare kan loven komme til anvendelse, også hvis faren er rusutløst.

Referanser

  1. Harris EC, Barraclough B. Excess mortality of mental disorder. Br J Psychiatry 1998 Jul;173:11-53.
  2. Harris EC, Barraclough B. Suicide as an outcome for mental disorders. A meta-analysis. Br J Psychiatry 1997 Mar;170:205-28.
  3. Heyerdahl F, Bjornas MA, Hovda KE, Skog K, Opdahl A, Wium C, et al. Acute poisonings treated in hospitals in Oslo: a one-year prospective study (II): clinical outcome. Clin Toxicol (Phila) 2008 Jan;46(1):42-9.
  4. Bjornaas MA, Teige B, Hovda KE, Ekeberg O, Heyerdahl F, Jacobsen D. Fatal poisonings in Oslo: a one-year observational study. BMC Emerg Med 2010;10:13.
  5. Heyerdahl F, Bjornaas MA, Dahl R, Hovda KE, Nore AK, Ekeberg O, et al. Repetition of acute poisoning in Oslo: 1-year prospective study. Br J Psychiatry 2009 Jan;194(1):73-9.
  6. Bjornaas MA, Jacobsen D, Haldorsen T, Ekeberg O. Mortality and causes of death after hospital-treated self-poisoning in Oslo: a 20-year follow-up. Clin Toxicol (Phila) 2009 Feb;47(2):116-23.
  7. Bjornaas MA, Bekken AS, Ojlert A, Haldorsen T, Jacobsen D, Rostrup M, et al. A 20-year prospective study of mortality and causes of death among hospitalized opioid addicts in Oslo. BMC Psychiatry 2008;8:8.
  8. Bjornaas MA, Hovda KE, Heyerdahl F, Skog K, Drottning P, Opdahl A, et al. Suicidal intention, psychosocial factors and referral to further treatment - a one-year cross-sectional study of self-poisonings. BMC Psychiatry 2010 Jul 26;10(1):58.

Historikk:
Utarbeidet 2012.

 

(/forgiftninger/generelt-om-forgiftninger/oppfolging-etter-akutt-selvpafort-forgiftning)