Akutt sosialpediatri - generelle retningslinjer

Innhold på siden

    • Publisert 1998: Marite Rygg og Lise Schirmer
    • Revidert 2007: Marite Rygg
    • Revidert 2012: Arne K. Myhre og Claus Møller

    Revidert 2012

    Med akutt sosialpediatri forstår vi tilstander der levekår, livssituasjon eller sosiale relasjoner presenterer seg med en akutt problemstilling som barnelegen må ta stilling til. Problemstillingene kan omfatte fysisk mishandling, akutte seksuelle overgrep, omsorgssvikt med akutte manifestasjoner, Factitious disorder (Medical abuse / Munchausen syndrom «by proxy») eller suicidalproblematikk.

    Generelt vil følgende retningslinjer gjelde:

    Oversikt – avklaring

    Gi deg tid til å skaffe deg oversikt over problemstillingen. Hva tror man har hendt? Hvilke symptomer/skader har barnet? Hvem er oppdragsgiver for ønsket om undersøkelse? Hvem er til nå involvert? Hvem er omsorgspersoner, og er de til stede eller informert? Er de juridiske forholdene avklart mht omsorgssituasjon, samtykke til undersøkelse, taushetsplikt, informasjonsrett etc? Har avdelingen prosedyrer for dette?

    Dokumentasjon

    Pga de mulige juridiske og barnevernsfaglige implikasjonene, vil kravene til dokumentasjon av sykehistorie, symptomer og funn være store. Sørg for gode journalnotater med henvisning til alle som evt. har vært konsultert, samt skisser og fotodokumentasjon der dette er mulig. Rettsmedisinske prøver skal tas og etterpå håndteres i henhold til ”chain of evidence”.

    Tverrfaglighet

    Vær aldri alene om håndteringen av disse sakene (dvs. involver bakvakt og evt. andre). Ha primært fokus på den medisinske undersøkelsen. Dersom avdelingen har sosialpediatrisk tverrfaglig team bør disse konsulteres. I de fleste tilfeller er det naturlig å trekke inn barnevernets kompetanse tidlig. I større byer finnes døgnkontinuerlige barnevernsvakter, ellers må man oftest nøye seg med nærmeste virkedag. Politiet skal ofte også involveres, som helsepersonell er man i en del tilfeller pliktig til å melde direkte (avvergeplikten), ellers kan dette gjøres via barnevernet. Det er mulig å drøfte en sak med barnevern og politi uten å angi navn og fødselsnummer på barnet.

    Andre aktuelle samarbeidspartnere er avdelingstilsatt psykolog/psykiater samt barne- og ungdomspsykiatrisk ekspertise (BUP) og sykehusets sosionomtjeneste.

    Avklar oppfølgingsansvar

    Før hjemreise/utskrivning fra avdeling, må videre oppfølging være avklart. Denne oppfølging er ikke nødvendigvis barnelegens/avdelingens ansvar, men vi er ansvarlig for at noen følger opp videre. Det må være klare ansvarslinjer slik at hvis de tiltak som er satt i gang ikke avhjelper situasjonen, vil noen gripe inn. Ansvaret bør tillegges en person, ikke bare en instans.

    Barnets beste

    Disse sakene er ofte svært kompliserte. Tendensen til ansvarsfraskrivelse, skjønnmaling og allianser med de involverte «voksen»-partene er stor. Vanskelige og motstridende juridiske lovfortolkninger og tanken på konsekvensene for familiekonstellasjonen fører lett til handlingslammelse. En regel skal være overordnet alle andre spissfindigheter: Hensynet til det vi mener er barnets beste skal og må til enhver tid være retningsgivende barneleger.

    Referanser og litteratur

    1. Gilbert, R. et.al. Recognising and responding to child maltreatment. Lancet 2009; 373: 167–80.
    2. National Collaborating Centre for Women’s and Children’s Health. When to suspect child maltreatment? Clinical Guidelines 2017. National Institute for Health and Clinical Excellence. https://www.nice.org.uk/guidance/cg89
    3. Child Abuse and Neglect. Diagnosis, Treatment, and Evidence. Ed. 
    (https://www.helsebiblioteket.no/pediatriveiledere?key=148993&menuitemkeylev1=6747&menuitemkeylev2=6572)