Behandlingselementer i ruskollektiver for ungdom (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Kollektivbehandling utgjør mesteparten av institusjonstilbudet for mindreårige med rus- og atferdsvansker. Likevel har det manglet en grundig beskrivelse av felles behandlingselementer i dette tiltaket.

Deltakelse i fellesskapet er viktig ved behandlingskollektiver for mindreårige med rusproblemer. Ill.foto: oonal, iStockphoto

Hvert år er opp mot 300 ungdommer plassert etter barnevernsvedtak i norske institusjoner på grunn av rusproblemer (Backe-Hansen, Bakketeig, Gautun & Grønningsæter, 2011). I Norge utgjøres rusbehandling av ungdom i institusjon hovedsakelig av behandlingskollektiver for mindreårige. Kollektivene, som har sitt utspring i den svenske Hasselabevegelsen (Hasselakollektivet & Englund, 1976), er grunnet på ideer om gruppen som normsettere og betydning av utdanning (Furuholmen & Andresen, 2007; Makarenko, 1954; Tjersland, Jansen & Engen, 1998) og oppstod som et alternativ til de tradisjonelle behandlingstilbudene i 1970-årene (Andresen & Waal, 1978). I løpet av de siste tiårene har en rekke kollektiver vokst frem og utviklet seg som uavhengige behandlingsinstitusjoner for både voksne og ungdommer. De fem kollektivene tilknyttet Samarbeidsforum for Norske Kollektiver (SNK ) som er godkjent for plassering etter barnevernsvedtak, dekker i dag majoriteten av Bufetats behandlingstilbud til ungdom med rusproblemer, i tillegg til å føre tilbud til ungdom med rusproblemer henvist til spesialisthelsetjenesten.

Retten til virksom behandling er et sentralt behandlingsetisk prinsipp i all terapi (se f.eks. Mørch, Syse & Snoek, 1998). Selv om forskningsgrunnlaget for virksom behandling i institusjoner vokser (Andreassen, 2003; Tjersland, Engen og Jansen, 2010), er forskningen hovedsakelig internasjonal, og det er i liten grad kartlagt i hvilken grad de norske behandlingskollektivene gjør bruk av virksomme evidensbaserte metoder. Flere etter- og brukerundersøkelser av enkelte kollektiver har vist lovende resultater (se f.eks Ravndal, 2007; Tjersland, 1995, Waal, Andresen & Kaada, 1981), og klienter som har vært i noen kollektiver ser ut til å klare seg bedre enn klienter fra andre tiltak (Helgeland, 2001; Lauritzen, Ravndal & Larsson, 2012). Likevel er forskningsgrunnlaget fremdeles magert (Kristoffersen, Holth, & Ogden, 2011), og flere undersøkelser som evaluerer behandlingsmetodene, samt tar for seg effekt og behandlings- og programintegritet, er nødvendig for å trekke sikre konklusjoner omkring behandlingens effekt. Et hinder for å kunne gjennomføre slike studier av kollektivbehandling har vært mangelen på en grundig beskrivelse av kollektivenes felles behandlingsmetoder.

Les mer her: Behandlingselementer i ruskollektiver for ungdom

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Artikkelen har tidligere vært publisert i nyhetsbloggen PsykNytt.

Les mer om barn og ungdom, psykisk helsearbeid og rus og avhengighet, eller gå til siste nummer av PsykNytt.

(https://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/aktuelt/behandlingselementer-i-ruskollektiver-for-ungdom-tidsskrift-for-norsk-psykologforening)