Stabilisering – det viktigste leddet i traumebehandling? (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ifølge nyere traumeteori påvirker komplekse traumer individets utvikling på en rekke områder. Et sentralt spørsmål er om vi i psykoterapi krever noe som pasienten ikke har forutsetninger til å være med på.

Mange pasienter underrapporterer traumer. Ill.foto: digi_guru, iStockphoto

Mange pasienter underrapporterer traumer. Ill.foto: digi_guru, iStockphoto

Forståelse av og behandling av traumerelaterte lidelser har utviklet seg vesentlig i de siste årene. Langvarig og gjentatt traumatisering, som fysiske, psykiske og seksuelle overgrep gjennom barneår, påvirker individets utvikling på en rekke områder. Integrering av kunnskap fra ulike felt, som nyere hjerneforskning, utviklingspsykologi, tilknytningsteori, nevrofysiologi, evolusjonspsykologi, stressforskning og klinisk psykoterapi, kan belyse hvor komplekst feltet er.

Det skilles i traumelitteraturen mellom traumatiske enkelthendelser som er avgrenset i tid (type 1) og langvarig og gjentatt traumatisering (type 2), ofte referert til som komplekse traumer (Ford & Courtois, 2009) eller kronisk traumatisering (van der Hart, Nijenhuis & Steele, 2006). Forskning på behandling av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) har i hovedsak fokusert på pasienter som har vært utsatt for enkelttraumer i voksen alder og generelt utelatt pasienter med komplekse traumer (Brand, Classen, McNary & Zaveri, 2009, Boon, Steele & van der Hart, 2011). Denne artikkelen vil fokusere på og heretter bruke begrepet komplekse traumer.

Les mer her:  Stabilisering – det viktigste leddet i traumebehandling?

Artikkelen har tidligere vært publisert i nyhetsbloggen PsykNytt.
Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Les mer om psykisk helsearbeid, psykoterapi og traumer stress og overgrep, eller gå til siste nummer av PsykNytt.

(/psykisk-helse/aktuelt/stabilisering-det-viktigste-leddet-i-traumebehandling-tidsskrift-for-norsk-psykologforening)