Forside   Tannhelse  
Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon
Publiseringsdato
Utgiver(e) Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Nasjonale faglige retningslinjer for antibiotikabruk for primærhelsetjenesten - tannhelse
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 1
  • Status -
  • IS-nr -
  • ISBN -
  • DOI -
  • Revisjonsdato -
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 09.12.2013
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør -
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer
 

Akutte odontogene infeksjoner

ICD-10

Akutte odontogene infeksjoner er i hovedsak pussdannende infeksjoner relatert til tenner og deres støttevev. De har en hurtig start, uttalte symptomer og et kort forløp. 


Målsetting

Rask behandling av alvorlige odontogene infeksjoner for å unngå spredning. Bakterieprøver bør tas der det er mulig. Antibiotikabehandling må ofte startes før dyrkningssvaret foreligger.

Diagnoser og etiologi

Akutte odontogene infeksjoner kan omfatte pulpitt, apikal eller marginal periodontitt, perikoronitt, akutt nekrotiserende ulcerativ gingivitt/periodontitt og flegmone/abscess. Ofte er karies eller periodontitt utgangspunktet. Ved perikoronitt er gjerne manglende plass for en frembrytende visdomstann årsaken. 

Ubehandlede akutte odontogene infeksjoner kan gi spredning av infeksjon til fasciale hulrom og gi opphav til osteomyelitt, osteoradionekrose, sinusitt, suppurativ artritt, samt abscessdannelse i tonsiller, orbita og lever. I verste fall vil odontogene infeksjoner kunne spre seg helt opp til hjernen og ned til mediastinum og være livstruende. Nekrotiserende ulcerativ gingivitt/periodontitt rammer utelukkende støttevevet rundt tennene.

Ubehandlet karies vil etter hvert penetrere inn i tannens sentrale hulrom (pulpa) og der forårsake pulpitt. Pulpavevet er imidlertid i stand til å begrense en infeksjon, og en pulpitt vil normalt ikke representere noen fare for dramatisk infeksjonsspredning. Antibiotika er derfor ikke indisert. Ubehandlet vil en slik tilstand resultere i en nekrotisk pulpa og rotkanalinfeksjon (apikal periodontitt). Pulpitter skal raskt behandles hos tannlege.

I påvente av dette kan pasienten behandles med NSAIDs som symptomlindring, f. eks. ibuprofen 400 mg x 2.

Akutt periodontal abscess

En akutt periodontal abscess er oftest lokalisert til gingivalranden. Behandlingen vil være incisjon og drenasje. Regulær mekanisk behandling vil kunne utføres når infeksjonen ikke lenger er akutt.

Akutt periapikal abscess

Når en akutt periapikal abscess dannes, vil trykkøking i vevet kunne føre til at den dreneres minste motstands vei. Odontogene abscesser vil slik kunne spres til dypere vev og forårsake cellulitt/flegmone eller etablere intraoral eller ekstraoral drenering i form av en fistel. I sjeldne tilfeller kan drenasje til sinus maxillaris eller nesekavitet forekomme. Spredning til extraorale områder kan også skje via blodårene. Abscesser med fistel vil ubehandlet gå over i en kronisk fase.

Akutt periapikal abscess vil kunne gi sterk smerte, spesielt like før gjennombrudd av periost (subperiostal abscess), samt hevelse og gjerne feber. Slike abscesser krever rask og effektiv behandling for å hindre spredning. Behandlingen er drenasje av puss som kan skje ved incisjon eller via rotkanal. Antibiotika er kun indisert dersom det er tegn på systemisk spredning, lokal invasjon av andre strukturer eller infeksjon som utvikler seg svært raskt. 

Pussprøver fra en abscess aspireres med steril engangssprøyte med sprøytespiss som føres inn i abscessen. Dette bør skje før incidering. Normalfloraen må unngås. Prøven overføres til et preredusert anaerobt sterilisert transportmedium. Prøven dyrkes anaerobt. Ved for raskt, men ufullstendig svar på prøven kan det også sås ut på aerob skål.

Alvorligere infeksjoner kan manifestere seg som smerte, hevelse i kinnet, ømhet ved perkusjon av tannen, feber og sykdomsfølelse. Det er da indikasjon for rask behandling med antibiotika etter bakterieprøve og rask videre tannbehandlig. 

Ofte er akutte odontogene infeksjoner anaerobe. Det krever at det foretas debridement før antibiotikabehandlingen. Tannlegebehandlingen vil da bestå i å incidere abscesser, evakuere puss og fjerne nekrotisk vev ved mekanisk utrensing av rotkanalen ved apikal periodontitt eller på rotoverflaten ved marginal periodontitt. Systemisk spredning av infeksjonen vil kunne kreve innleggelse i sykehus. 

Ved antibiotikabehandling er det ofte ikke tid til å vente på mikrobiologisk prøvesvar, og det gis da empirisk antibiotikabehandling som kan endres når prøvesvar foreligger. 

Perikoronitt

Perikoronitt er en infeksjon i bløtvevet i forbindelse med en delvis frembrudt tann, f. eks. en visdomstann. Vanlige symptomer vil være tidligere ubehag i området, økende smerte og senere hevelse i kinnet, eventuelt i bakre del av munngulvet, utvikling av markert trismus, senere dysfagi, feber og redusert allmenntilstand. En aktuell differensialdiagnose til akutt perikoronitt med spredning, kan være peritonsillær abscess.

Behandlingen av perikoronitt er avhengig av akuttgrad og spredning. I utgangspunktet brukes standard infeksjonsbehandling med incisjon og drenasje, eventuelt antibiotika systemisk som supplement. Senere, i en rolig fase, fjernes tannen, eventuelt antagonisten først dersom denne bidrar til akutte symptomer ved påbiting. Det skal ikke skylles i incisjonsområdet med lokalirriterende etanolholdige løsninger, f.eks. klorheksidin. 

Osteomyelitt

Osteomyelitt med utgangspunkt i odontogen infeksjon er relativt sjelden. Mandibelen rammes oftest. Utgangspunktet for infeksjonen kan være en periapikal infeksjon, mekanisk rengjøring i forbindelse med akutt gingivitt/periodontitt, åpne sår eller åpne frakturer. Symptomene kan omfatte feber, redusert allmenntilstand og sterke, bankende smerter i kjeven. Løse og ømme tenner kan også forekomme. Ekstraoralt vil det ofte være trismus og hevelse. Hevelsen er initialt diffust ødematøs, men senere kan den bli fastere, blant annet som følge av subperiostal benpåleiring. Sensibilitetsutfall eller parestesi i underleppen gir styrket mistanke om osteomyelitt. 

LPK, SR og CRP vil være forhøyet. Det vil ofte være vanskelig å finne representativt materiale for bakteriologisk undersøkelse. Pasienter med akutt osteomyelitt bør henvises som øyeblikkelig hjelp til sykehusavdeling. Det er viktig å komme i gang tidlig med effektiv intravenøs antimikrobiell behandling og eventuell kirurgisk drenasje. 

Antibiotikabehandling

Ved akutte odontogene infeksjoner er den mest effektive behandlingen drenasje av puss. Man skal foreta incisjon og tømming av puss når puss foreligger. I enkelte tilfelle kan det være ønskelig å legge inn dren. Antibiotika i tillegg til drenasje må vurderes ut fra hvor alvorlig infeksjonen er. Slik behandling skal ideelt sett være målrettet etter dyrkning og resistensbestemmelse.

 

Før svar på eventuell resistensbestemmelse foreligger, startes empirisk antibiotikabehandling med: 

Fenoksymetylpenicillin (penicillin V) 1 g x 4 i 5 dager

 

Ved penicillinallergi brukes:

Klindamycin 300 mg x 4–5 i 5 dager

 

Når infeksjonen er under kontroll, og det er bedret allmenntilstand og betydelig redusert dysfagi, trismus og hevelse, foretas sanering av eventuelle foci. Dette vil oftest bestå i endodontisk og/eller periodontal behandling av aktuelle tenner eller ekstraksjon. 


Dokumentasjon

  1. Tema Antibiotika 1 og 2. Nor Tannlegeforen Tid. 2002; 112: nr 1 og 2.
  2. Leblanc DJ, Flynn TR, Simos C, Lantz MS. Antibiotics and the treatment of infectious disease. I: Lamont RJ, Burne RA, Lantz MS, Leblanc DJ (eds): Oral Microbiology and Immunology. ASM Press, Washington, D.C. 2006, p. 379–422.
  3. Andersson L, Kahnberg K-E, Pogrel MA (eds): Oral and Maxillofacial Surgery. Wiley-Blackwell, Chicester, UK.