Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon Status
IS-nr ISBN
Revisjonsdato Publiseringsdato
Utgiver(e) Redaktør Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Nasjonal faglig retningslinje for bildediagnostikk ved ikke-traumatiske muskel- og skjelettlidelser. Anbefalinger for primærhelsetjenesten
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 1
  • Status - Publisert
  • IS-nr - 1899
  • ISBN - 978-82-8081-305-3
  • DOI -
  • Revisjonsdato - 13.01.2014
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 13.01.2014
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør - Satya Sharma et al
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer

Røntgen

Den tyske vitenskapsmannen, Wilhelm Conrad Rontgen, oppdaget i 1895 røntgenstrålene. Røntgenstråling er elektromagnetisk stråling eller fotoner med en viss bølgelengde. Røntgenstråler blir absorbert på ulike måter i vev avhengig av hvilke egenskaper de har. Det er forskjeller i røntgentettheten som gjør at vi kan danne et bilde.

Konvensjonell røntgen er som regel første undersøkelse og ofte eneste bildediagnostiske metode. Metoden gir en god avbildning av skjelettet.  Konvensjonell røntgen gir lav stråledose og er relativt billig. RTG gir ikke en like detaljert framstilling av skjelettet og gir ikke mulighet for framstilling i 3D, slik vi for eksempel har med CT.

Forandringer på et røntgenbilde kan komme først senere i sykdomsforløpet. MR viser de tidligste funn og er best når det gjelder å framstille patologi i beinmarg og bløtvev. UL gir god framstilling av bløtvev og dels kortikale forandringer i bein, men ingen framstilling av beinmarg.

CT

CT brukes sjelden til primærdiagnostikk i muskelskjelettdiagnostikken. CT kan brukes som supplement til røntgen eller MR dersom en er avhengig av å få en spesielt detaljert framstilling av skjelettet og kalk. I noen tilfeller med kompliserte brudd tar en CT som ledd i en preoperativ utredning. CT gir større stråledose enn konvensjonell røntgen, men med nyere CT-maskiner er det rutine å gjøre en såkalt lavdoseundersøkelse med utredning av patologi i skjelettet.

CT med lavdoseteknikk gir omkring tre ganger så stor stråledose som konvensjonell røntgen. CT er imidlertid ikke et alternativ til røntgen, men brukes som supplement når detaljframstilling av kalk og skjelett er indisert.

MR

Innen muskelskjelettdiagnostikken har MR blitt en svært viktig metode. Ingen annen modalitet viser leddbrusk, peri- og intraartikulære bløtdeler og beinmargen så godt. Bløtdelskalk og kortikalt bein kan ses, men sensitiviteten er lavere enn ved røntgen og CT. Alle typer ledd kan framstilles godt med MR. En undersøkelse består gjerne av 3–6 bildeopptak, som hver tar 3–5 minutter. En kan ta bilder i alle mulige snittplan, og tykkelsen på snittene er vanligvis mellom 1 mm og 6 mm, men avhenger av størrelsen på leddet og de strukturene en vil framstille. En MR-undersøkelse tar vanligvis 15–25 minutter, og pasienten må kunne ligge helt stille mens undersøkelsen gjennomføres. Før en henviser til MR-undersøkelse, må det fylles ut en ”MR-sjekkliste” mtp mulige kontraindikasjoner for undersøkelsen.

Dersom en ønsker en bildediagnostisk undersøkelse av bløtvev omkring et ledd, kan en henvise til MR eller ultralyd (UL). Tilbud om UL av muskel-skjelett kan variere geografisk og er operatøravhengig. Ultralyd er like bra som MR ved kartlegging av overflatenære sener og slimposer samt enkelte leddbånd. En særlig fordel ved ultralyd er at det er en dynamisk undersøkelse, og undersøkeren kan snakke direkte med pasienten og få nyttig informasjon som gjerne ikke framkommer i henvisningen. Fordelen med MR er at en får en mer fullstendig framstilling av alt peri- og intraartikulært bløtvev og i tillegg god framstilling av brusk og beinmarg. Ultralyd gir ingen framstilling av beinmarg. En kan si at ultralyd er svært nyttig ved undersøkelse av overflatenær fokal patologi, mens MR gir en god global framstilling av hele leddet.

Ultralyd

Ultralyd som bildediagnostisk modalitet ved muskel- og skjelettlidelser tilbys i varierende omfang ved de radiologiske sentrene i landet. I økende grad utføres ultralyddiagnostikk av klinikeren selv, også i primærhelsetjenesten. En arbeidsgruppe i Den norske legeforening anbefalte i september 2010 at allmennleger tok utdannelse i ultralyddiagnostikk, og sentralstyret sluttet seg til dette.

Ultralyddiagnostikk er spesielt godt egnet når en skal vurdere hudnære strukturer, og er i visse situasjoner jevngodt med MR (15; 16). Med begge modalitetene kan en kartlegge inflammasjon. Med ultralyd kan en i tillegg få informasjon om funksjon. Sammenlignet med MR er ultralyd en billig undersøkelse, men den er svært brukeravhengig.

Når det utføres av klinikeren, kan ultralyddiagnostikk være et godt supplement til sykehistorie og klinisk undersøkelse og kanskje bidra til redusert behov for annen bildediagnostikk.

I primærhelsetjenesten kan en ved hjelp av ultralydundersøkelse få tilleggsopplysninger ved uklare tilstander rundt ledd, overflatiske nerver, sener, seneskjeder, slimposer og klinisk godartede subkutane lesjoner (ganglion, lipofibromer, epidermiscyster).

Vi har lite forskningsbasert kunnskap om utbredelsen og nytteverdien av ultralyd som "klinisk" modalitet ved muskel- og skjelettlidelser. Erfaringsbasert kunnskap gir likevel gode holdepunkter for at behovet for å henvise pasienter til bildediagnostikk kan reduseres på noen områder dersom en oftere tar i bruk ultralyd. Noen ganger vil ultralydundersøkelsen i tillegg kunne berolige pasienten (17) og få ham eller henne bort fra et ønske om å bli henvist til MR-undersøkelse.