Forside  
Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon Status
IS-nr ISBN
Revisjonsdato Publiseringsdato
Utgiver(e) Redaktør Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Nasjonal faglig retningslinje for bildediagnostikk ved ikke-traumatiske muskel- og skjelettlidelser. Anbefalinger for primærhelsetjenesten
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 1
  • Status - Publisert
  • IS-nr - 1899
  • ISBN - 978-82-8081-305-3
  • DOI -
  • Revisjonsdato - 13.01.2014
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 13.01.2014
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør - Satya Sharma et al
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer

Det har vært en generell økning i bruk av bildediagnostiske undersøkelser de siste ti årene både i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det er også vist betydelige geografisk variasjon i Norge knyttet til hvordan bildediagnostiske undersøkelser brukes (1; 2).  

Helsedirektoratet fikk i tildelingsbrevet 2010 i oppdrag å utarbeide nasjonale faglige retningslinjer for bruk av bildediagnostikk og direktoratet konkretiserte dette ytterligere til vanlige tilstander i allmennpraksis der bildediagnostikk brukes mye.

Muskel- og skjelettlidelser står for ca. 19 % av alle konsultasjoner i allmennpraksis (3). Dette gjenspeiles også i bruken av bildediagnostikk. Ikke-traumatiske (atraumatiske) muskel- og skjelettlidelser er langvarige plager eller/smerter som ikke skyldes akutte skader i for eksempel nakke, rygg, hånd og fot. 

Nasjonale retningslinjer skal være et verktøy for tjenesteyterne. Retningslinjene skal bidra til å sikre at helse- og omsorgstjenestene har god kvalitet, gjør riktige prioriteringer, ikke har uønsket variasjon i tjenestetilbudet og tilbyr helhetlige pasientforløp.

De nasjonale faglige retningslinjene inneholder systematisk utviklede faglige anbefalinger som etablerer en nasjonal standard for utredning, behandling og oppfølging av pasientgrupper, brukergrupper eller diagnosegrupper.  Nasjonale faglige retningslinjer gir uttrykk for hva som anses som god praksis på utgivelsestidspunktet.

Målgruppen for denne retningslinjen er helsepersonell i primærhelsetjenesten. Anbefalingene gjelder bildediagnostikk ved ikke-traumatiske muskel- og skjelettlidelser hos voksne pasienter. Anbefalingene i retningslinjen er altså ikke tilpasset barn og ungdom. Nukleærmedisinske undersøkelser er ikke omtalt her siden disse i hovedsak anvendes i spesialisthelsetjenesten.

Omfang og utvikling av bruk av bildediagnostikk kan blant annet belyses gjennom årlige kostnader, og utvikling av bruk av de ulike modalitetene. I årene 2002–2008 anslås det at samlede utgifter til polikliniske radiologitjenester fra offentlige og private aktører hadde en vekst på 39 %, fra om lag 1,1 mrd. kroner i 2002 til nærmere 1,6 mrd. kroner i 2008 (4). Basert på tall fra HELFO om refusjon i årene 2008–2011 ser det ut til at utgiftene til bruk av bildediagnostikk har holdt seg mer stabilt. De siste ti årene har bruk av Magnetisk resonans (MR) og Computer tomografi (CT) tatt stadig større andeler på bekostning av røntgen (RTG).

I en undersøkelse fant en at en økning i bruk av MR hovedsakelig kunne tilskrives det at tjenesten har blitt mer tilgjengelig (5). Mannlige leger henviser noe mer enn kvinnelige, og eldre leger henviser mer enn yngre (6).

Foruten lettere tilgjengelige MR-undersøkelser, er manglende kunnskap om modalitetens muligheter og begrensninger, påtrykk fra pasienter og pårørende og andre behandlere ofte nevnt som faktorer som kan bidra til unødvendig rekvirering av MR-undersøkelser.

For fastleger og andre som henviser kan det til tider være krevende å påta seg portvaktfunksjonen i møte med pasientenes forventninger.  For at denne portvaktfunksjonen skal kunne ivaretas av legene på en god måte, er de avhengige av å ha korrekt informasjon også om nytte og kostnad (7).

Referansegruppen i muskel- og skjelettlidelser i Norsk forening for allmennmedisin skrev i 2010 anbefalinger for bildediagnostikk ved muskel- og skjelettlidelser for å hjelpe allmennleger med å ta riktigere beslutninger vedrørende bruk av modaliteter for bildediagnostikk (8). Anbefalingene fra referansegruppen var ikke forankret i systematiske studier slik denne retningslinjen er.

Diagnostikken ved de fleste muskel-skjelettplager er i utgangspunktet basert på sykehistorie og funn ved klinisk undersøkelse. Slik får man også informasjon om smerte, funksjon og arbeidsevne. Dette er vel kjent for mange tilstander, for eksempel skulderkapsulitt, tendinopatier i ekstremitetene, rygg- og nakkesmerter. Det samme gjelder de fleste degenerative leddplagene som artrose og menisklesjoner. Likevel rekvireres svært mye MR for disse tilstandene.

MR er en svært nyttig modalitet når den brukes riktig og kan avklare enkelte problemstillinger raskt. Dette kan bidra til at pasienten håndteres på riktig helsetjenestenivå og til at riktige pasienter henvises til spesialist. Lang ventetid kan unngås før behandling starter. I slike tilfeller kan bruk av MR være kostnadseffektivt og nyttig for pasientene.

Enhver radiologisk henvisning må inneholde de viktigste anamnestiske opplysningene og funn ved klinisk undersøkelse i tillegg til en aktuell problemstilling. Retningslinjen inneholder derfor informasjon og anbefalinger for en del kliniske undersøkelser. For øvrig henvises til annen faglitteratur på dette området (9–12). Bildediagnostikk bør kun vurderes hvis undersøkelsen gir klinisk viktig informasjon utover det en får ved sykehistorie og klinisk undersøkelse, informasjonen potensielt kan ha betydning for valg av behandling og behandlingene har rimelig sannsynlighet for å bedre pasientens helsetilstand.

Pasienter har behov for informasjon om hva en forventer av funn og hvilke behandlingsmessige konsekvenser dette kan ha. En god klinisk undersøkelse og informativ dialog med pasienten kan erstatte en bildediagnostisk undersøkelse dersom man ikke ser noe gevinst ved bildetaking.